Kommentar

«Dette var en gang min beitemark. MIN!»

Denne uka har handlet mye om reinsdyr. Jeg har møtt noen av dem.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Den siste uka med Fosen har gitt mange et flashback til Alta. Men det er et godt stykke igjen til dramatikken rundt 1980, da de ville demme opp Altaelva. Googler du Alta-saken, ser du at det handlet om sultestreik foran Stortinget, lenkegjenger som i ukevis lå i anleggsområdet i 20 minus, hundrevis av arrestasjoner og en regjering som vurderte å sette inn Forsvaret mot demonstrantene. (Men som ble stoppet i siste liten av daværende forsvarsminister Thorvald Stoltenberg).

I 1980 reagerte nok også den norske offentligheten omtrent slik: «Jaså, så det eksisterer fortsatt en samisk minoritet i Norge? De har ennå ikke gått til grunne etter tiår med beinhard fornorskningspolitikk?» Nå, etter over 40 års samepolitisk utvikling med samelov og sameting, henger det samiske flagget på alle offentlige bygninger på Samefolkets dag. På Facebook er det et must å skrive «Lihkku beiviin!» 6. februar.

Fosen handler også mye mer om reinsdyr. Når var nyhetsbildet sist SÅ dominert av saker om reinsdyr, og om reinsdyrs beiteforhold i skyggen av vindturbiner? Uansett hva som skjer på Fosen, så vil jeg i alle fall slå fast at reinsdyr er ålreite dyr. Selv om jeg ikke er same selv, så har jeg sett mange reinsdyr i mitt liv.

Jeg er nemlig oppvokst i en liten by på en øy i Finnmark der store reinflokker har sommerbeite. Hver vår kommer de ned fra fjellet, svømmer over sundet, og vandrer i flokk innover øya for å lete etter mat. Og etter mange reinsdyr-observasjoner kan jeg fortelle deg at reinsdyr er like forskjellige som deg og meg.

Du har unnselige, søte kalver og sky, beskjedne dyr som spretter skremt av gårde hvis de støter på mennesker. Du har de altfor selvsikre som stiller seg kjekt opp midt i veien når du kommer kjørende, og ikke viker en tomme. Andre er ikke engang redd for fly, men vandrer rolig over rullebaner på flyplasser, som for å si: «Jo da, jeg vet at Tromsø-flyet snart skal lande, men dette var en gang min beitemark. MIN!»

Før det ble satt opp reingjerde rundt byen, var det helt vanlig at reinsdyr tasset rundt i bygatene. I byens hager fant vi frekke blomstertyv-dyr, som elegant hoppet over gjerder for å forsyne seg i blomsterbed. Byens hageeiere ble gode på å plante blomster som «reinen ikke liker», men min bestemor brukte mye energi på å jage reinsdyr ut av hagen.

Det mest initiativrike reinsdyret må være han som vandret rett inn i resepsjonen til en bedrift. Det skjedde en dag ved lunsjtider, og dyret rakk å ta seg en god jafs av potteplantene før resepsjonsdamen så ham. Dyret ble stående og stirre intenst på resepsjonsdamen, som stirret forundret tilbake. De visste vel ikke helt hva de skulle si, noen av dem. Så «begynte dyret sakte å bevege seg ut fra bygningen», som det het i lokalavisa. Men, som resepsjonsdamen uttalte: «Den fikk litt problemer med å forsere utgangsdøra fordi hornene satte seg litt fast i dørkarmen».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen