Vår tid, får man lyst til stønne innimellom. For etter en ukes woke-kamp om barnebøker der man knapt skjønner hvilket bein man skal stå på, ble vi denne uka fanget i reindriftssamenes eksistensielle kamp på Fosen.
Juryen er stadig ute, men det må være lov å si at unge samer i vakre kofter leder ganske klart på poeng over grå, dresskledd mannlig statsråd (58). Selv om hans knefall for ungdommen foran departementets porter ikke akkurat hadde Willy Brandt-schwung over seg.
Men alvoret er for stort til at dette er til å le av
Samenes kamp virker jo å være en enkel sak å forholde seg til som moderne menneske. De kjemper en rettferdig kamp med selveste Høyesterett i ryggen. Og noen hundre års overgrep fra Han staten som bagasje. Kaster man Altasaken inn i miksen, får man en ganske sterk sak.
Men dette er ikke så enkelt som man skulle tro. De kryssende interessene er så mange at man gjør best i å holde hodet nede.
Med seg på protestlaget har de unge demonstrantene den svenske yrkesdemonstranten Greta Thunberg (20), som har verden som sin lekegrind. Med henne i sin midte, har Fosen liksom blitt en stor internasjonal affære. Med sitt strenge blikk har hun kikket hardt på den norske opinionen denne uka.
[ Jo Moen Bredeveien: Trenger vi egentlig barn? ]
Men, er ikke vindmøller noe Greta Thunberg burde være for? De symboliserer jo framtida, det grønne skiftet, redningen. Alt hun har kjempet hardt og godt for? Ikke et karbon å se i lufta der ute på Fosen. Men nei, det er ikke lett i 2023 å følge med på hva som er rett og galt. Disse vindturbinene er hun imot. Samenes sak samler altså vindmøllemotstandere og vindmølletilhengere. Noe er tross alt relativt.
Støtte derfra, men motstand fra annet, litt overraskende hold. I Klassekampen onsdag får nemlig de unge samene skikkelig kjeft av en som kulturelt sett burde vært deres støttespiller. En Sunniva, som bekjenner seg som klimaaktivist, skriver i avisa: «Det er forstemmende at unge miljøvernere nå velger å gå til kamp for kjøttindustrien i kampen mot Olje- og energidepartementet».
For kjøttindustrien, altså. Det er poenger her nok til alle.
[ Synnøve Vereide: Justisministeren har kastet en røykbombe i debatten om en norsk samtykkelov ]
Verneverdig reindrift, spør hun, som ikke bare er klimaaktivist, men også «dyrevenn». Så selv om hun støtter demonstrantenes kamp for naturen, støttes ikke kampen for reinen: «Jeg er sterkt imot diskriminering og urett begått mot minoriteter, og står skulder ved skulder med samene i kampen de kjemper for respekt og likeverd. Men det kan aldri bli riktig å gjøre opp for urett mot en svak gruppe med å begå urett mot en annen, i dette tilfellet reinsdyra i kjøttproduksjonen».
Ok.
Det hele minner meg litt om motsetningene under den spanske borgerkrigen da det på den rette siden, altså blant de som kjempet mot Franco-fascistene, var så mange ulike oppfatninger om hva som var målet at de snublet i hverandre. Og tapte. Eller kanskje minner det mest om Monty Pythons «Life of Brian» og striden mellom People’s Front of Judea og Judean People’s Front.
Men alvoret er for stort til at dette er til å le av. Køen av paradokser fortsetter: En stat som setter til side en Høyesterettsdom er jo nært på et statskupp. En stat som selv ikke følger loven, men bruker paragrafene til å sende politi på protesterende ungdom. Eller en politisk opposisjon, som fikk Fosen-vindmøllene bygd i sin tid, som nå er veldig opptatt av å studere skotuppene sine: «Verken Høyre eller Fremskrittspartiet har noen sterke meninger om saken», rapporterer NTB. Det er ikke akkurat mot å spore der i leiren. Høyre har gjort øvelsen «sitte stille i båten» til en forfinet kunstform. Hva var det Trond Viggo sang sånn cirka på Alta-tida? «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa. Ikke vri deg unna, ikke være likeglad. Ikke late som du ikke mente det du sa».
[ Dagsavisen mener: Skudd i Fosen ]
Det fins et enda dypere alvor her også. Det samiske laget er splittet. For det finnes også en hel del samer, blant annet de som representeres av Nordkalottfolket på Sametinget, som mener at kampen for reindriften er nasjonalromantisk tøv. At reindrift undergraver deres adgang til deres tradisjonelle næringer og som frykter presedensen Fosen skaper. Hva med deres rettigheter? Det koker heftig i nord.
Interessekampene på vei inn i den grønne framtida har så vidt begynt. Det blir ikke enkelt. Og mulighetene for å snuble er åpenbart gode.