I mars 2018 sa Stortinget ja til EUs tredje energimarkedspakke, også kjent som ACER. Det skjedde mot stemmene til Senterpartiet, Rødt, KrF og SV.
Det skjedde samtidig som Senterpartiet fylte «den offentlige debatten med betydelige mengder desinformasjon» om hva ACER kom til å bety for norsk energisuverenitet, om vi skal tro Dagbladets lederartikkel lørdag 25. februar.
Det oppfattes trolig som støy og unødvendigheter i Dagbladets verden, men ikke her ute i virkeligheten
«Sjelden har vi sett at konspirasjonsteorier blir en like stor del av den offentlige debatten», skrev Dagbladet videre. Det formelig «florerte med feilaktige påstander» om at vi ville gi fra oss kontroll over vannkrafta.
ACER var en enkel sak for Dagbladet, slik den var for partiene Høyre, MDG og Venstre. Venstre-leder Guri Melby har også meldt seg på i koret som anklager nei-siden for å drive med konspirasjonsteorier om ACER.
Arbeiderpartiet var derimot delt i to. En rekke ordførere og sterke fagforeningskrefter gikk kraftig imot norsk tilslutning. De ble til slutt pisket på plass. Fremskrittspartiet stemte også for ACER, men har i ettertid snudd i saken og beklaget sitt ja.
Det er korrekt at Senterpartiet lagde mye lyd i mars 2018. Som de andre nei-partiene ønsket Sp blant annet at saken skulle avgjøres etter Grunnlovens paragraf 115, som krever tre fjerdedels flertall i Stortinget.
Argumentet var at en så alvorlig sak som suverenitetsavståelse på et av samfunnets kjerneområder, energisektoren, ikke kan avgjøres med enkelt flertall.
Altså desinformasjon og konspirasjonsteorier, ifølge Dagbladet. Det er en påstand som ser ganske uheldig ut bare noen uker senere, for nå har Høyesterett bevegd seg i saken.
Før vi kommer dit, må vi harelabbe litt bakgrunn og historie.
Det har blitt sedvane i norsk politikk at vi tilslutter oss byråer, direktiver og forordninger fra EU gjennom grunnlovens paragraf 26, annet ledd. Den sier at Stortinget kan gi «lite inngripende overføring av myndighet» til EU-systemet gjennom enkle flertallsvedtak. Slik har vi holdt på i mange år.
Etter ACER-avgjørelsen i 2018 ville ikke Nei til EU lenger være med på ferden. Organisasjonen tok saken til retten og krevde en vurdering av om ikke ACER innebærer en så stor suverenitetsavståelse at avgjørelsen burde kreve tre fjerdedels flertall i Stortinget.
Det oppfattes trolig som støy og unødvendigheter i Dagbladets verden, men ikke her ute i virkeligheten.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
For ganske nøyaktig to år siden bestemte Høyesterett at saken kunne prøves for retten. Etter nederlag i to rettsinstanser, har Nei til EU anket til Høyesterett. I forrige uke kom ankeutvalgets avgjørelse:
Ikke bare skal Nei til EUs sak prøves for vår øverste domstol. Høyesterett skal avgjøre saken i plenum, bestående av samtlige 20 dommere som «ikke er ugilde eller har forfall». Det skjer bare i «helt særlige tilfeller».
Fosen-saken som har stilt nasjonen på hodet i det siste, ble til sammenligning avgjort av Høyesterett i storkammer, satt med 11 dommere.
Med andre ord: Saken må kanskje være enkel for Dagbladet, men vår øverste rettsinstans anerkjenner at det dreier seg om prinsipielle avgjørelser og store konsekvenser.
Det er selvsagt legitimt at Dagbladet mener ACER og kabler til utlandet er veien til framtidig norsk og europeisk lykke. Avisa bør likevel holde seg for god til å anklage alle som er uenige i den linja for konspirasjonsteorier og det som verre er.
At Høyesterett skal avgjøre saken i plenum betyr ikke at Nei til EUs syn nødvendigvis vinner fram. Men det er et tydelig signal om at Dagbladet og andre ACER-tilhengere bidrar med minst like mye desinformasjon som Senterpartiet og andre nei-partier i ACER-debatten.
Saken kommer trolig opp for Høyesterett i høst.
[ Synnøve Vereide Trampe: Hva ville Erna gjort? ]
[ Hedda Langemyr: Tre av fire norske ungdommer er på TikTok. Hva kan det bety for norsk demokrati? ]
