Stemmen fra skogen

Mobilen ringer.

– Ja, det er han Elias. Hvem er det jeg talar med?

– Journalisten i Dagsavisen. Du skulle hentet meg på stasjonen for tre kvarter siden …

– Å, det hadde jeg glømt!

Stemmen i telefonen høres oppriktig lei seg ut.

– Jeg kommer med en gang!

Minuttene snegler seg av gårde her ute på Skarnes stasjon. Folk skutter seg i den bitende desemberkulda. Elias Akselsen lar vente på seg. Så ringer telefonen igjen.

Ny fortvilelse i stemmen.

– Jeg finner ikke nøklene til bilen, jenta. Du må ta en taxi. Men jeg spanderer!

Ti minutter senere svinger taxien inn på gårdsplassen til det jeg tror er sanger og musiker Elias Akselsens hjem gjennom de siste tredve åra. Det var hit han tok med familien etter at barna ble mobbet og slått på skolen. Fordi pappa var tater.

I motsetning til alle de andre gråmalte 70-tallshusene i boligfeltet har ikke Akselsen nummer på huset, så jeg og taxisjåføren teller oss fram til et rødmalt hus.

Ei svær lys gulbeige campingvogn står plassert foran det enetasjes huset med brunmalt tram.

Elias Akselsen selv kommer til syne i døråpningen før han brått forsvinner igjen. Jeg går inn i gangen. Det er ting overalt.

– Jeg er slik en rotekopp, skjønner du. Ikke se på rotet!

Han roper inne fra stua.

– Kaffe kan du ikke få, for det vet jeg ikke åssen en koker. Men jeg har brus!

På vandring

Jeg setter meg i ene enden av en lys buet salong. Veggen bak er dekket av bilder. Et brudebilde av han og kona Mette i 80-talls kulør. Han er enkemann nå. De tre voksne barna, som Akselsen konsekvent omtaler som «ungdommen», henger på rekke og rad. Et diplom utdelt til «verdens beste pappa». Flere gitarer i et hjørne. En barkrakk. Og en trimsykkel.

Akselsen selv er hverdagslig kledd. Blå ulltrøye. Svarte joggebukser. Fargerikt tørkle i halsen. Svarte tresko på føttene. Han serverer Pepsi Max.

– Så, hvor er det du er fra, jenta?

Jeg forteller at jeg er fra ei lita grend mellom Lillehammer og Gausdal.

– Ååh. Der var jeg mye som guttunge. På Stampesletta på Lillehammer. Og ved den militærleiren. Jørstadmoen, ja! Der lå vi mye i telt, kan du skjønne. Men du er for ung til å huske oss.

---

ELIAS MARENIUS AKSELSEN (75)

• Født 27. september 1947 på Årnes.
• Vokalist og tradisjonsformidler.
• Tilhører den nasjonale minoriteten tater/romanifolket.
• Foreldrene Amanda og Lauritz var søskenbarn. De var begge barnebarn av Stor-Johan, stamfaren til ei stor slekt som holdt til i grenseområdene på Finnskogen.
• Enkemann. Har tre barn. Kristine, Veronica og Stig Marenius.
• Har en rekke plateutgivelser, blant annet to juleplater med sine barn.
• Ga ut sin første plate Hjemlandsklokker - religiøse taterviser sammen med Stian Carstensen i 1999.
• Blant annet tildelt NRK P2s folkemusikkpris og Hedmark fylkes kulturpris.
• Medvirket i filmen Tradra - i går ble jeg tater.
• TV-dokumentaren En tater på vandring handler om Akselsens liv.
• En biografi om han er utgitt av Stein Østbø, Deilig er jorden.

Kilde: Wikipedia

---

Oss. Det var taterfølgene med hest og kjerre som drev handel rundt på bygdene. En gang var de et vanlig syn. De hadde gått rundt i århundrer, til de samme gårdene, og slått leir på de samme stedene. Forfedrene, og siden etterkommerne. Barnerike familier. Familien til Akselsen reiste opp Gudbrandsdalen, over fjellet ved Ringebu og ned Østerdalen. År etter år, generasjon etter generasjon. Et vandringsfolk som livnærte seg av handel og håndverkstjenester, enten det var visper lagd av hesjetråd, kniver, klokker, småvarer trukket opp av en handelskoffert, eller kjøp og salg av hest.

Alt dette skulle norske myndigheter etter hvert sette en effektiv stopper for.

[ Les også: Taterne var et onde – et folk og en kultur som måtte dø ]

Forfølgelsen

Elias Marenius Akselsen blir født en septemberdag i 1947, inn i en søskenflokk som etter hvert skal telle åtte. Og inn i et samfunn preget av hat og forfølgelse.

I årene som kommer skal det kun bli verre.

Staten, med «Misjon for hjemløse» i spissen, drev klappjakt på taterne gjennom flere generasjoner. De brukte alle midler. Integrering i arbeidsleirer. Tvangssterilisering. Lobotomering. Og de tok ungene deres.

Taterne som folkeslag skulle dø.

– Det har vært et hardt liv. En forferdelig forfølgelse.

Det er varmt i stua hjemme hos 75-åringen på Skarnes. Varmepumpa står og går, og det knitrer fra vedovnen. Akselsen frøs nok som guttunge.

– Det var vanskelig å være tater. Du skjønner det, at det kom så mange lover på oss tatera.

Allerede i 1589 ble det innført dødsdom for ledere av taterfølger. Tre hundre år senere, i 1897 ble «Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet» stiftet.

– Alle tatera skulle integreres i leirer, forteller Akselsen.

På Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre skulle omstreiferfamilier kureres for «vandringslyst» gjennom tvangsarbeid, med hjemmel i løsgjengerloven av 1900.

– Så måtte de være der i fem år. Brøt de kontrakten fikk foreldrene gå, men barna ble tatt.

– Men dette var ikke nok, forteller Akselsen.

– Så de bestemte seg for å ta fremkomstmiddelet vårt.

De skjøt hestene

I 1952 ble taterne fratatt hestene.

Elias var knapt fylt fem år den gangen. Men hendelsen har brent seg fast. Familien, sammen med flere andre, de kunne være så mye som 70–80 i et følge, («tatera reiser alltid i lag, vet du»), hadde slått leir på ei slette på Brandval i Kongsvinger. Akselsen peker bak over skulderen. Det er hjemtraktene alt sammen.

– Tidlig på morgenen var det anrop i leiren. Da løp vi taterunga og gjemte oss i utkanten av skogen, som vi hadde fått beskjed om.

For en ting visste de, at kom det svarte biler, var det øvrigheta som kom kjørende.

Så lå de der musestille, i skogholtet, og så med store øyne på det som de siden aldri skulle glemme.

– Det kom en tre-fire biler inn på plassen. Folk gikk ut av bilene og sto og gestikulerte med mannfolka.

Etter hvert kom det en hel masse lastebiler, forteller Akselsen.

– De hestene de ikke fikk med seg opp på dyretransporten, de ble skutt. Vi hørte at dem skjøt dem.

En etter en. Dølahester og fjordinger.

– Jeg må si det var et sørgelig syn. Den kvelden … disse gamle tatergubbene … far, bestefar, alle onkla mine. Det var hardbarka folk. Men den kvelden der, da satt de og gråt.

Det er 70 år siden, men følelsen sitter i.

– Det var rart for oss unga å se.

Neste dag var det bare å pakke sammen teltene. Men uten hestene til å trekke kjerra.

– Alle kjerrene som sto der. De ble et monument. De sto på den tomta helt til de råtna bort. Så lenge jeg kan huske. Det var 10–12 hester som ble skutt den dagen.

– Hva gjorde dere etter det?

Akselsen ser bort på meg fra den andre siden av buesalongen.

– Du vet, de var finurlige. De måtte jo komme fram. Så de skaffa seg gamle sykler.

[ Les også: Da Gudrun (6) ikke kom hjem, startet en stor taterjakt ]

Nye tider

På et gammelt fargebilde kan man se familien Akselsen på en grusvei med jorder i bakgrunnen. Familien har tatt oppstilling foran fotografen med flere sykler. En lyslugget Elias, i blå frakk og grå ullstrømper, sitter foran på en av syklene. Det er en voldsom oppakning.

– Gamle tatere som skulle lære å sykle! Nei, det var ikke lett. Kjerringene på den tida hadde jo lange skjørt. Og masse unger. Etter hvert fikk de tak på sånne visebudssykler med kasse foran. Så satte de unger og kjerringa oppi, og så syklet gubben.

– Hva med vinterstid?

– På vinteren var det spark.

På Finnskogen var det bygget arbeidskoier for svenske sesongarbeidere som drev med tømmer. Men ved juletider ble disse stående tomme til langt ut på våren. Da flyttet taterne inn.

– Det var varmt og godt og tak over hodet. Der bodde vi flere familier gjennom de kaldeste vintermånedene.

En dag var det tid for avreise.

– Vi ungene måtte dra bestefar på sparken. Han brukte snus, da, så han spytta mye. Og han hadde jo både bart og skjegg. Så tok det til å fryse på.

Da følget hadde kommet ned i bygda, hadde kjeften til gamlegubben rett og slett fryst igjen.

– Bestemor måtte tine han opp att med varmt vatten.

Akselsen skrattler.

– Ja, det var harde gubber.

Et fint minne.

Men flest vonde.

Kastet ut på julekvelden

Han var 10 år gammel. De hadde ligget i telt på Namnå til senhøstes, men for vinteren hadde faren skaffet bopel på et nedlagt bruk, langt oppi skogen.

Så kom julekvelden 1957.

– Det banka på døra. Vi trodde det var folk som kom med noe til oss. Mange syntes jo synd på oss tatera.

Men utenfor sto lensmann, prest og barnevern.

«Hvis dere ikke er ute på to timer, tar vi ungene».

– Det var 25 kuldegrader og halvannen meter snø. Og det eneste framkomstmiddelet vi hadde var en gammel spark.

Faren foreslo at de skulle gå til en bonde han kjente. Det var to og ei halv mil dit.

Sånn gikk det tynnkledde følget, mens bygdefolket satt inne i varme stuer, og jula ringtes inn. Og det Elias Akselsen forteller nå, kan gjøre at selv en tvilende kan få sin barnetro tilbake. For da de endelig kom fram til gården, var det ikke plass til dem.

– Bonden hadde fått besøk av slektninger fra Amerika, men vi kunne få ligge i fjøset. Der var det dyr da, hester og kuer og høy, så det var varmt og godt. Og Betlehemsstjernen lyste inn til oss gjennom ei glugge i taket.

Akselsen ser med ett på meg.

– Jeg tror sånn på vår herre, jeg.

– Hvorfor er mange tatere religiøse?

– Det var en måte å overleve på. Å finne styrke der. Han var der når nøden var størst.

Og styrke trengtes.

Arrestert og helseslått

Under en martna ble han og lillebroren Petter hentet av politiet. De ble satt i fyllearresten, og lå der helt til morgenkvisten. Elias var 12 år gammel, broren kun ni.

– Vi visste jo ikke hva vi hadde gjort for noe gæli. Neste morgen fikk vi bare ordre om å pelle oss tilbake til leiren.

Det viste seg at en koffert hadde blitt borte på jernbanestasjonen. Men kofferten var funnet igjen på Eidsvold.

– Hendelsen gjorde at min bror ble helt ødelagt.

– Skjønte du noe av hvorfor dere ble behandlet sånn?

– Nei. Men jeg husker jeg spurte moren min. Hun svarte at vi var barn av den bortglemte rase.

– Skjønte du noe av det da?

– Nei.

Akselsen har gått på 28 ulike skoler.

– Der ble jeg helseslått. Vi fikk skylda for alt. Slått til blods med kateterstokken. Og resten av tida måtte vi stå i skammekroken. Dette er ikke fantasi. Det er sanning.

Han lærte ikke å lese før han var 40 år gammel.

– Man måtte være sterk for å overleve dette regimet. Det var vanskelig. Vi kom ikke inn på restaurant. Eller kino.

Han forteller om moren («hun var verdens snilleste dame») som skulle kjøpe seg kaffe og wienerbrød på en lokal kafeteria. Nei, de serverte ikke tatere, der.

– Det var helt apartheid. Fytti grisen. Jeg blir kvalm når jeg tenker på alt. Men jeg blir bitter om jeg skal rote i forglemselens hav. Men for ei hard tid.

– Hva gjorde det med deg?

– Jeg ble sint. Jeg så jo urettferdigheten. Vi var fremlinger i vårt eget fedreland.

Og det er én hendelse til som gjør at Elias får nok av hele Norge og rømmer til Sverige.

Men nå er Akselsen blitt urolig i blikket. Han åpner verandadøra mot hagen.

– Baldriaaaaan. Komme da. Pss! Pss!

Han lokker på katta som om det er huskonsert på gang. Denne unike stemmen som går gjennom marg og bein og helt inn i hjerterota. Den bærer gjennom hagene på Skarnes og sikkert gjennom husveggene også. Men Baldrian kommer ikke.

– Han skal ikke være så mye ute. Noen har vært leie med han. Det er så mye leie folk, tenk å gå løs på ei uskyldig katte.

Matfar lukker bekymret døra. Tar seg en runde i huset.

– Han er her inne!

Ei oransje katte stikker hodet opp fra dyna på soverommet. Intervjuet kan fortsette.

Brant skolepapirene

– Du, den stemmen din. Hvem har du arvet den fra?

– Det vet jeg ikke, jenta mi.

Det som er sikkert, er at Elias Akselsen har mange dyktige sangere i slekta. Han er søskenbarnet til Lasse Johansen, tidligere vokalist i Ole Ivars, og tremenningen til Åge Aleksandersen.

[ Dagsavisen anmelder albumet «Horta: Denne stemmen er en nasjonalskatt  ]

Han gikk ikke i studio før han var 51 år gammel. Men egentlig kunne karrieren tatt en helt annen vending, en gang tidlig på 60-tallet.

Hos eldstebroren sin i Sverige kommer Elias i kontakt med ei nabodame, som gir han sang- og pianotimer. Hun ser at gutten har talent, og som tidligere rektor ved musikkhøgskolen i Arvika, ordner hun det sånn at Elias kan få begynne å studere der. Et stipend. Det eneste han trenger er et bevis på at han er norsk statsborger, og har gått på norsk skole.

Og det er nå vi er tilbake ved hendelsen som gjør at han forlater Norge og blir borte i 16 år.

Han drar tilbake over grensa til Sønsterud skole, ikke langt fra Flisa. Da han slutta på skolen for godt som 15-åring, var han kommet til fjerde klasse. Spent banker han på hos den gamle rektoren, og ber om skolepapirene sine.

«Det kan jeg ikke gi deg», svarte han. «Alle papirene etter taterunger er brent opp».

– Hva gjorde du da?

– Da reiste jeg fra Norge. Og begynte et elendig liv i Sverige.

Akselsen strekker seg etter snusboksen og legger innpå en pris under leppa.

– Som er en helt annen historie.

Gategutt i Sverige

Det var veien ut i rusen. Livet som gategutt kort oppsummert:

Et hardt liv med mye alkohol.

Men han fortsette å synge. På kroer – og på gata.

Elias Akselsen blir venn med Cornelis Vreeswijk.

– Vi satt på gata med en hatt foran oss. Vi spilte for overnatting og alkohol.

På et opptak fra 1972 kan man høre Elias Akselsen synge «Ingen, ingen» i Folkets Park i Arvika. Bandet? Vikingarna – tidenes mest populære danseband.

– Hvordan kom det i stand?

– Det var en talentkonkurranse i Folkparken. Jeg sang «Gråt inga tårar», og vant hele konkurransen. Kapellmesteren i Vikingarna kom bort til meg, og sa at de trengte en vokalist. Stefan Borsch skulle ha permisjon.

I to år reiste han sammen med dem, over hele Skandinavia. Akselsen drømmer seg tilbake.

– Det var artig. Sigaretter, whisky og villiga jenter. Ja, det er noe som heter det.

– Kan jeg se tatoveringen din?

– Du spør om mye rart.

Han rister på hodet, men trekker opp genserermet, der to tatoveringer kommer til syne.

– Det er tro, håp og kjærlighet.

Tatoveringene stammer fra tiden i fengsel, risset inn av en medfange med blekk og nål.

– Du satt inne?

– Österåker. 52 år siden nå.

– Hva hadde du gjort?

– Stjålet biler. Drukket på offentlig sted. Så fikk jeg bøter da, som jeg ikke greide å betale.

– Hvor lenge satt du?

– Seks måneder.

– Du er tørrlagt alkoholiker?

– Ai, herregud, ja. På 38. året. Det har vært mange harde tak, men det var jeg jo vant med fra barnsben av.

– Kan man si at sangen har reddet deg?

– Det vet jeg ikke, jenta mi. Men det ble i hvert fall mitt levebrød.

En ukjent nevø

Det finnes mange historier om rus, alkohol og selvmord blant de reisende.

Misjonen tok i løpet av tre generasjoner cirka 1500 barn fra sine foreldre. De ble plassert på barnehjem på andre kanter av landet, bortadoptert og løyet for. Deres bakgrunn ble holdt hemmelig.

Konsekvensene ble enorme.

– Har noen i din familie opplevd å miste barna sine?

– Søstera mi, Johanna. Den eldste av oss alle. Hun fødte en gutt som de tok rett etter fødselen.

Hun fikk ikke vite hvor han var, eller hvorfor han ble tatt fra henne.

– Hun måtte bare godta det. Det lå som en byrde på henne.

– Husker du det?

– Jeg husker hun hadde det forferdelig, ja. Jeg var med overalt for å prøve å finne han igjen. Frelsesarmeen. Røde Kors. Barnevern. Departementer.

De fant han til slutt. Etter 50 år. Da var han blitt en voksen mann som het Bjørn Grannum. I dokumentarfilmen «Tradra – i går ble jeg tater» kan du se han i jakten på sitt opphav. Han treffer igjen mange slektninger. Deriblant en onkel – Elias Akselsen.

– Har du kontakt med han i dag?

– Han er død. Det gikk ikke så bra med han, sier Akselsen.

– Alle løgnene. Det å finne ut at han hadde elleve søsken. At mor og far levde. Du vet, han ble stående med et bein i hver leir. Nei, skal du være tater må du være oppvokst i miljøet.

– Hvordan har det gått med søsknene dine?

– Jeg har tre søsken som lever. En bror i Elverum, en i Sverige og ei søster i Sarpsborg. Dom har det greit.

– Hvordan klarte familien din å unngå Svanviken?

– Vi var nært knyttet til Finnskogen og nære grensa. Bygdefolket var gode på å varsle oss. Dem syntes jo synd om tatera. Var myndighetene etter oss, stakk vi over grensa.

Bortvist fra campingen

Foreldrene til Elias, Amanda og Lauritz, ble etter hvert bofaste på Finnskogen, som noen av de siste blant sitt folk. Moren døde på 80-tallet, et par år etter at Elias flyttet hjem fra Sverige, og faren ble alene igjen.

– Stemmer det at du kjøpte en hest til faren din?

– Ja. En drektig fjording, så det ble etter hvert to.

Han gliser når han tenker på det.

– Der satt gubben hele dagen og pynta på den hesten. Ja, du skulle sett. Det var renere i den stallen enn i huset her.

Faren dør i 1991, bare noen år før musikkarrieren til Elias Akselsen for alvor skyter fart. Akselsen gir ut sin første plate «Hjemlandsklokker – religiøse taterviser» i 1999. Siden har det bare gått oppover.

Men det er ikke lenger siden enn 90-tallet at Elias Akselsen skulle holde konsert i Valdres – og ble bortvist fra campingplassen.

Han har opplevd at ungene ble mobbet på skolen for at pappa er tater. Datteren fikk ikke synge i skolekoret, en lærer mente hun hadde for skingrende stemme. Det var telefonterror, og trusler i postkassa.

– Hvordan er det å være tater i dag? Opplever du diskriminering?

– Nå er jeg en kjent person, med mye media i ryggen. Så de tør kanskje ikke.

– Sitter det igjen en frykt for myndighetene?

– Blant oss eldre, ja. Blir jeg stoppet i kontroll får jeg nerver. Jeg skulle egentlig i middag med kronprinsparet, men all den skanninga og kroppsvisiteringa er et mareritt for meg.

Han orket ikke å dra.

Kun for reisende

Vi går ut i hagen for å ta bilder. Akselsen tar med seg gitaren, og stiller seg på eget initiativ opp foran en mørk Mercedes.

– Det må se litt standsmessig ut, konstaterer han.

– Du har mange biler?

– Det er mest ungdommen sin. De setter dem igjen her hos han far.

– Er den campingvogna di i bruk?

– Ja, jeg reiser litt på sommeren.

– Alene?

– Nei, jeg drar dit folka mine er. Vi tatere reiser sjelden alene.

Tater. Han er den siste generasjon som vokste opp på landeveien. Med hest og kjerre, kniver i beltet, bålet på kvelden og alt det de synger om i tatervisene. De som fikk kjenne fornorskningen på kroppen. Fordømmelsen. Hatet. Mobbingen. Forakten for de som er annerledes.

– Vi var aldri politisk anlagt, Vi lå ingen til byrde. Vi solgte ting for å overleve, og gikk aldri på sosialkontoret. Hvorfor var vi så utsatt?

Han rister på hodet.

– Det er ei gåte for meg den dag i dag.

Vi setter oss inn i bilen. Akselsen skal kjøre meg tilbake til toget.

– Er det forresten greit å kalle deg tater? Eller skal jeg kalle deg reisende?

Akselsen fnyser bak rattet.

– Har du sett borte på jernbanestasjonen? Kun for reisende? Ja, du har sett det skiltet? Det er bare tull. Tatera har alltid vært det navnet som har blitt brukt gjennom generasjoner.

Elias Akselsen er stø i stemmen når han snur seg imot meg.

– Ja, det er mange som ikke vil være tater, dem skjems for navnet sitt.

– Men man må gå med oppreist hue, jenta mi, og stå for det man er. Det kommer man lengst med.

Fem favoritter

• Mat: Pinnekjøtt. Jeg er en bra kokk, skjønner du.
• Musikk: Elvis. Han var en rebell som forandret musikkhistorien.
• Film: Dirty Dancing. Fra 60-tallet, da folk var folk. Nå er det bare hip hop og nakenhet overalt.
• Bok: Hans Børli. Jeg var mye hos han som guttunge. Han hadde en bror som pappa handlet klokker med.
• Sted: Trondheim. Der har jeg mange kamerater.