– Jeg må bevege meg for å leve!
Max var bare seks år da han sa rett ut til moren at han ikke kom til å fikse skolen. Barnehagen hadde fungert fint, der var han i et trygt miljø og hadde gode venner. Han hadde også en pedagog som forsto ham, og barnehagen var opptatt av å følge barnets interesser.
Skolehverdagen ble derimot raskt utrygg. For Max var det en sann lidelse å sitte stille i timen. Det var så mange beskjeder og krav, og han likte heller ikke alle oppgavene han måtte gjøre, som å holde i en blyant og skrive. Det meste kjentes som tvang.
Max hadde lært seg å lese på egen hånd da han var fem år, men han likte ikke leseheftene på skolen. Når han kjedet seg eller ble overstimulert av alt som skjedde i klasserommet, klarte han ikke å holde seg i ro.
Max forteller at han fikk mye kjeft og ofte ble tatt ut på gangen. Han forsto nesten aldri hvorfor, og derfor var han mye redd, stresset og sint – både på voksne og barn. Etter hvert syntes han skolen var et forferdelig sted å være. Han ville bare vekk og rømte stadig oftere hjem.
For moren Trude Slemmen Wille og familien var det fortvilende å se hvordan sønnen endret seg og hvor tung og trist han ble.
I løpet av sine to første skoleår hadde Max utviklet det moren kaller «full skolevegring».
Hjemme hos mor
Max sitter i sofaen hjemme i huset på Mortensrud i Oslo. Han er blitt 12 år. Kameratene er på skolen. Max er hjemme med mor, og det synes han egentlig er helt fint, men i det siste har han sagt at han gjerne skulle vært litt mer på skolen og sett vennene sine oftere.
I Grunnloven står det at alle barn har rett på opplæring som skal ivareta den enkeltes evner og behov. Elever som ikke får et tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning og tilpasset opplæring.
Selv om loven klar, er det mange barn i Norge som i lange perioder er svært lite på skolen på grunn av manglende tilrettelegging.
Max har i dag noen få timer med tilpasset undervisning fire dager i uka. Resten av tida er han hjemme.
Når Max er hjemme liker han å spille data, lage sterk mat, ta bilder, sette seg inn i historie og være med katten.
Max er også glad i å stå på ski, helst innendørs på Snø i Lørenskog. Der synes han det er oversiktlig og fint med trygge rammer, og han har allerede rukket å bli en slags ambassadør for det nye skianlegget.
Moren Trude Slemmen Wille har for lengst skjønt at det er best at hun ikke stiller for mange krav i hverdagen.
Hun må for all del ikke prøve å lage et opplegg hjemme som ligner på skole, som ofte er anbefalingen foreldre får når barn utvikler skolevegring.
– Det tar tid å reparere alt som ble revet ned de første skoleårene, sier Wille.
Hun har erfart at det er når Max får holde på med ting han liker, at han lærer og blir trygg.
– Jo færre krav jeg har stilt de siste årene, jo mer har han ønsket å gjøre.
På skolen mener hun sønnen knapt har hatt noe dokumentert læringsutbytte fram til i dag.
– Han kunne vært et helt annet sted om det hadde blitt satt inn mer ressurser og han hadde fått den tilpasningen han trengte da det skar seg i andreklasse.
Sønnen har det bedre i dag sammenlignet med hvordan han hadde det de første skoleårene, men han har ikke høye tanker om seg selv.
– Jeg har ikke mye talent, sier Max.
Det er ikke sant. Max har en IQ langt over gjennomsnittet. Han kan masse og lærte seg blant annet flytende engelsk hjemme helt uten hjelp. Men når moren sier dette til ham, svarer han:
– Jeg har ikke peiling på hva sju ganger fem er. Jeg kan ikke svømme, knyte skolisser eller sykle. Jeg vet at jeg ikke er smart.
Selv om ting går litt bedre nå, er det dette moren synes er verst, at de første årene på skolen har ødelagt sønnens selvbilde.
[ Vil ha gransking: – Dette er en skandale, vi snakker om ødelagte liv ]
Kampen for Max
Etter andreklasse var situasjonen på skolen helt låst. Max ble utredet, og han fikk diagnosene Asperger syndrom og ADHD. Det ble understreket at han var innenfor det som kalles høytfungerende autisme.
Diagnosene kom ikke helt overraskende på familien. Max hadde vært mye urolig også da han gikk i barnehagen.
Etter fireårskontrollen ble det gjort en utredning og det ble antydet at han kunne ha en autismespekterforstyrrelse, men fagpersonene ville ikke stille en diagnose før han begynte på skolen.
Autismespekterforstyrrelser er ifølge Store medisinske leksikon en fellesbetegnelse for ulike utviklingsforstyrrelser i nervesystemet, som kjennetegnes av vedvarende vansker med å starte eller opprettholde sosialt samspill og kommunikasjon, kombinert med begrensede interesseområder og ofte repeterende og ufleksible atferdsmønstre.
Etter utredningen i barnehagen, ble det bestemt at Max skulle få gå i samme klasse som vennene, men ut over det ble det ikke laget noe spesielt opplegg for ham på skolen.
Med alt hun vet i dag, mener moren det burde vært gjort mye mer for å sikre at Max fikk en god overgang fra barnehage til skole.
Etter at han fikk diagnosene, startet kampen for å finne et skoleopplegg som kunne fungere for Max. Wille er selv utdannet pedagog og jobber i Utdanningsetaten i Oslo, men selv for henne skulle det vise seg at det var nærmest umulig å finne fram i det hun beskriver som «systemlabyrinten».
Hun har ikke tall på hvor mange møter hun har hatt med skolen, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og andre hjelpeinstanser de siste årene.
Wille kjente seg lenge alene og etter møtene satt hun ofte igjen med et inntrykk av at det var familien selv som måtte løse skolesituasjonen.
Ifølge Wille ga skolen tidlig beskjed om at de ikke hadde nok ressurser til å tilrettelegge for Max og at det var mangel på spesialpedagoger.
Skolen mente det beste ville være om han begynte i en spesialgruppe på en annen skole, og i femteklasse prøvde de det ut.
– Vi følte vi ikke hadde noe valg. Vi gjorde det fordi vi opplevde at Max ikke var velkommen på skolen han gikk på, sier Wille.
Rett før han skulle begynne i spesialgruppen, gikk det litt bedre igjen på nærskolen. Skolen hadde funnet pedagoger med rett kompetanse som forsto Max, og han fikk undervisning i mindre grupper.
Ifølge Wille var anbefalingen likevel at sønnen burde bytte skole.
Max selv skjønte ikke hvorfor han skulle sendes til et annet sted, og han ble veldig nedstemt og trist.
Det skulle raskt vise seg at spesialgruppen på en annen skole ikke fungerte for Max. Han savnet vennene sine på nærskolen og fant seg aldri til rette.
Umulig å stå i full jobb
Samme år fikk Max plass på noe som kalles Enhet B ved Oslo universitetssykehus (OUS). Det skjedde etter at de hadde stått på venteliste i halvannet år. Enheten ligger under barneseksjonen for psykisk helse ved OUS og er tilknyttet en behandlingsstøttet spesialskole.
Opplegget der var helt annerledes enn på skolen, og han fikk hjelp av både miljøterapeuter, psykologer og pedagoger. Barna fikk være med å velge aktiviteter, og under oppholdet fikk Max blant annet jobbe med en skolehund, være på gård og mye ute i naturen – noe han likte veldig godt.
Foreldrene lærte også mye av dette oppholdet. Gjennom samtaler med kompetente fagpersoner, fikk de bedre innsikt i hva som motiverte sønnen og hva som var viktig for at han skulle trives.
– Vi har hatt en bratt læringskurve som foreldre, og i dag har vi et bedre utgangspunkt for å veilede andre rundt ham. Men vi burde fått denne hjelpen tidligere, sier Wille.
Etter dette oppholdet har de også fått god hjelp av noe som heter Oslohjelpen i bydel Søndre Nordstrand, som blant annet gir veiledning hjemme hos familier som har barn med autisme. Kontakten med Oslohjelpen gjorde hverdagen lettere og Wille kjente seg mindre alene.
Fagpersonene fra denne hjelpetjenesten hadde god kompetanse på feltet og deltok også på møter med skolen, men skolesituasjonen ble ikke løst.
Da Max skulle begynne på nærskolen igjen i sjetteklasse, fikk de beskjed om at det ikke var plass til ham i klassen han hadde gått i tidligere. Max ble i stedet plassert i en klasse med elever han ikke kjente.
Det ble en håpløs situasjon for Max. For ham betyr gode, trygge relasjoner alt, og når han ikke fikk se klassekameratene, endte det med at han kun fikk noen timer med en pedagog i uka.
Hele dette året var han ikke med andre barn på skolen.
– Han ble ikke bedt i bursdager og var heller ikke med på fellesarrangementer med klassen sin, sier moren.
Siden Max for det meste har vært hjemme de siste årene, har det vært umulig for Wille å stå i full jobb.
Det er hennes egen arbeidsplass, Utdanningsetaten, som har det overordnede ansvaret for at alle barn i Oslo får et forsvarlig opplæringstilbud som ivaretar elevenes behov.
Men Wille ønsker egentlig ikke å kritisere Utdanningsetaten eller nærskolen sønnen går på.
– Nærskolen har tatt flere grep det siste året. De har tatt imot flere råd fra oss, autismeteamet til PP-tjenesten og Oslohjelpen og funnet en fantastisk pedagog som får til mye med Max, sier Wille og legger til:
– Ting går framover, men det er først nå i sjuendeklasse at han har fått mer eller mindre tilpasset undervisning i de få timene skolen kan tilby. For Max har det betydd alt. Han sier nå at han vil være på skolen, fordi han får gjøre ting han liker.
[ Foreldrene opplever at barna blir kasteballer i systemet: – Kan ramme hvem som helst ]
Hvorfor må foreldre kjempe så mye?
Andelen barn som blir diagnostisert med autisme har økt kraftig de siste tiårene. Det skyldes i hovedsak at diagnosekriteriene er endret. Flere barn med mildere symptomer får i dag en autismediagnose enn tidligere.
De siste årene er det blitt mer og mer klart at stadig flere barn og unge utvikler skolevegring, også kalt ufrivillig skolefravær. Mange av dem har en autismediagnose.
På sosiale medier florerer det med historier fra foreldre som blir helt utslitt av å kjempe for at egne barn med autisme skal få tilpasset opplæring og en skolehverdag de kan takle.
Wille har selv møtt mange foreldre gjennom ulike støttegrupper. Hun vet derfor at hun snakker for mange når hun setter søkelyset på tematikken.
Hennes hovedbudskap er at myndighetene må ta situasjonen til barna på det største alvor fordi en ødelagt skolegang kan få store og alvorlige konsekvenser på sikt.
Wille er overbevist om at det er mulig å få på plass et mye bedre hjelpeapparat rundt barna med autisme som har en «usynlig diagnose» og deres familier, og hun mener skolemyndighetene har mye å lære av hvordan helsevesenet jobber. Her bruker hun seg selv som eksempel.
For ett år siden fikk hun påvist livmorhalskreft. Den ble oppdaget på et tidlig stadium, og i dag er hun helt frisk. Men hjelpen og oppfølgingen hun fikk da hun var syk, ble en vekker.
Kort tid etter at kreften ble påvist, var et stort støtteapparat på plass. Ikke bare for Wille, men også for barna og familien. De fikk snakke med psykiatriske sykepleiere, og Wille fikk all den informasjonen hun trengte i en vanskelig situasjon. Det ble også lagt et detaljert oppfølgingsløp for hva som skulle skje videre etter behandlingen.
Wille satte stor pris på all hjelpen hun fikk, samtidig begynte hun å tenke på Max.
Hvorfor er det ikke et tilsvarende apparat på plass for ham og andre barn med autisme som faller ut av skolen? Hvorfor må foreldre kjempe så mye for å bli hørt når det er godt dokumentert at mange får psykiske problemer og familier nærmest går i oppløsning når barna ikke får hjelp?
Disse spørsmålene har kvernet i hodet hennes lenge, og Wille har kjent på at hun har en plikt til å heve stemmen for barna og familiene som ikke får hjelp.
– Da jeg lå i sykesenga gikk det opp for meg hvor feil det er at vi som foreldre må kjempe så hardt for å overbevise skolen og systemet om at vi trenger hjelp. Mange er helt utslitt. Hjelpen burde kommet med en gang.
– Må se foreldrene som en ressurs
Wille mener først og fremst at kommunene må bidra mer så skolene har nok ressurser til å gi den enkelte elev tilpasset opplæring – at det ikke kan være slik at det er den enkelte skoles økonomi som blir avgjørende for hvem som får hjelp.
I tillegg mener hun at foreldre og søsken må få bedre oppfølging og veiledning av personer som har kompetanse på autisme.
– Det samme gjelder skolene. De trenger også veiledning, støtte og ikke minst kompetanse.
Men det er ikke bare tiltak som koster penger hun etterlyser. Wille mener det også trengs en holdningsendring og at barnets beste alltid må stå i sentrum når skolen har møter med foreldrene.
– Skolene må se på foreldrene som en ressurs, som kan bidra inn i et samarbeid.
Alt dette og mye mer har hun tatt opp med sine kolleger i Utdanningsetaten. Hun forteller at etaten nå har satt i gang et stort arbeid med å se på hele opplegget med spesialundervisning og hva som må forbedres.
– Etaten jobber mye med dette feltet nå, og det er jeg så glad for. Det gjøres en stor gjennomgang av hele spesialundervisningsfeltet, og jeg har fått lov å komme med innspill, sier Wille.
For Max er skolesituasjonen ennå ikke løst. Etter sommeren skal han begynne på ungdomsskolen, og Wille jobber nå med å finne en skole som kan gi sønnen en ny start.
De har besøkt en skole som har et opplegg som kan passe for Max. Dette er en ungdomsskole med en spesialgruppe, der de ansatte har kompetanse på hva slags behov elever med autisme har.
Men i Oslo er det mange elever som har behov for et slikt tilbud, og Wille frykter at Max ikke får plass der.
– Vi håper han får gå på den skolen som han ønsker å være på. Da kan han forhåpentligvis få starte på et nytt og bedre kapittel.
[ Skjermdebatten: Dropp diskusjoner om tidsbruk, råder forsker ]
Ikke godt nok skoletilbud
Ulike fagpersoner som Dagsavisen har snakket med, mener i likhet med Wille at mange barn med autisme ikke får et godt nok skoletilbud i dag.
Trude Fixdal, som er avdelingsleder og overlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP Vest) ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo, uttalte til NRK i fjor at det er tilfeldig om barn med autisme får nødvendig tilrettelegging ved sin nærskole.
– Mitt inntrykk er at det er veldig variabelt. Noen barn får et godt skoletilbud fra starten av, men jevnt over er det for tilfeldig. Det er problemet, sier Fixdal til Dagsavisen.
Hun mener det både handler om økonomiske ressurser, kompetanse og ledelse.
– Tilbudet er tilfeldig ut fra hvilken skole barnet går på, hvilken ledelse skolen har og hva slags kultur det er for å samarbeide med foreldrene.
Fixdal mener det er svært viktig at skolene tar tak i problemene før de blir så store at elevene ikke klarer å gå på skolen.
Hun forteller at barna ofte blir henvist til barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker når det er gått for langt.
– Vi møter mange som egentlig ikke ville hatt behov for oss om de hadde hatt noe mer fleksibel tilrettelegging på skolen, sier Fixdal og legger til:
– Mange skoler tror også at problemet er løst når en elev kommer til oss, men sånn er det ikke. Vi kan ikke utføre mirakler. For meg er det superviktig å si at uansett hvilken autismespekterforstyrrelse det er snakk om, må eleven få tilpasset utviklingsstøtte.
Overlegen understreker at alle barn trenger tilpasset utviklingsstøtte.
– Men med barn med autisme må man forstå barnets spesielle behov, ettersom de utvikler seg litt annerledes enn de fleste andre barn.
Hun kan ikke få sagt mange nok ganger hvor viktig det er at myndighetene og skolene tar dette på alvor.
– Vi ser jo at det baller på seg med psykiske plager når et barn ikke får tilpasset utviklingsstøtte tidlig i livet.
Fixdal mener det også er svært viktig at de som skal jobbe med barn med autisme i skolen har den rette kompetansen.
– Jeg vet ikke hvor mange skoler jeg har vært på der jeg har møtt en ung assistent som har ansvaret for barnet. Assistenter kan være fantastiske mennesker, men de har ikke den rette kompetansen. Her mener jeg Utdanningsetaten må på banen, sier overlegen.
[ Nytt program mot skolevegring: Ber elevene svare på om de lyver, stjeler og om de har hatet seg selv ]
– Hvem er det som skal hjelpe oss?
Anne Falsen som leder nevropsykiatrisk enhet ved Oslo universitetssykehus (OUS), mener også det er på høy tid at tas noen grep slik at barn med autismespekterforstyrrelser og deres familier får et bedre og mer helhetlig tilbud til å mestre hverdagen og skolen.
Psykologspesialisten har jobbet med autisme i en årrekke, og enheten hun leder utreder barn fra hele Oslo etter henvisninger fra BUP-ene. Falsen understreker at de både utreder, stiller diagnose og kartlegger hva slags ressurser og styrker barna har.
De er også opptatt av at foreldrene til barna skal bli sett og hørt. Enheten arrangerer blant annet foreldrekurs, der foresatte kan møte hverandre, utveksle erfaringer og få informasjon og råd fra fagpersoner.
I likhet med Fixdal mener hun skoletilbudet til barn med autisme varierer altfor mye i Oslo.
– Det er store forskjeller, og det er et stort problem. Det går på manglende kompetanse på autismespektervansker og forståelse av hva barnet trenger, men ofte også dessverre mangel på ressurser. Det hjelper ikke så mye med utredning hvis det ikke er mulig å få på plass en god plan for tiltak og tilrettelegging etter at barnet har fått en diagnose, sier Falsen, og legger til:
– Mange skoler og lærere gjør en flott jobb, ofte med veiledning fra PP-tjenestens autismeteam, men mange barn trenger mer tilrettelegging enn det det er ressurser til, og de trenger oppfølging over tid.
Når enheten hun leder har avsluttet en utredning, har de et møte med skolen og PP-tjenesten der de går gjennom testresultater og vurderingen de har gjort, for så å drøfte hvilke tiltak eleven trenger.
De tilbyr seg også å komme til skolen for et oppfølgingsmøte.
– Mange foreldre opplever at de blir stående litt alene med en diagnose og spør: «Hva skjer nå, hvem er det som skal hjelpe oss?»
Ifølge Falsen er spesialisthelsetjenestens oppgave å utrede, stille diagnose og overføre kunnskap om det enkelte barnet til de som skal hjelpe videre.
Hun mener et av hovedproblemene er at det ofte ikke legges en god nok helhetlig og langsiktig plan for hvordan ulike instanser kan hjelpe barnet og familiene videre.
Falsen understreker at det å tilrettelegge for en god skolegang for barn med autisme krever at skolene både har rett kompetanse og detaljert kunnskap om den enkelte elev.
– Mange barn med autismespektervansker har sensorisk overfølsomhet og kan reagere på ulike sansestimuli. Det kan gå på lyd, lukt, matens konsistens, klær som strammer og mye annet. Det er viktig at de som skal hjelpe barnet, kartlegger dette nøye og tar hensyn til det så langt som mulig.
De som får en autismediagnose har ofte ulike grader av psykiske tilleggsvansker som ADHD, Tourettes syndrom, angst og depresjon. Noen er også sensitive for krav og forventninger, som ifølge Falsen medfører ekstra utfordringer for skolen.
Uavhengig av om elever har en diagnose i autismespekteret eller ikke, mener hun skolene må være mer bevisst på at barn modnes og utvikler seg i ulikt tempo og at overgangen til skole kan være overveldende for mange.
– Det er en del pedagogiske trender som ikke tar i betraktning at mange barn er umodne kognitivt. I dag stilles det enorme krav til fleksibilitet de første skoleårene. Det er krav om å bytte læringspartner og gruppe ofte. Disse rammene treffer barn med spesielle behov ekstra hardt.
Psykologspesialisten mener derfor at skolene både må se på hva de kan gjøre bedre når det gjelder tilrettelegging overfor den enkelte elev, men også hvordan det undervises og hvilke krav som stilles.
[ Et oppgjør med utdatert vurdering ]
– Gjelder svært, svært mange
Sondre Bogen-Straume (25) kjenner seg godt igjen i historien til Max. Han er produsent og redaktør for Autismepodden, der han tar opp ulike temaer om autisme. Bogen-Straume er også leder for Autismeforeningen i Vestfold og er selv autist.
25-åringen er brennende engasjert i kampen for at barn og unge med autisme skal få bedre tilrettelegging i skolen.
– Jeg har mange samtaler med foreldre som opplever at barna ikke får en skolehverdag som er tilrettelagt. Selv om det ikke finnes tall, vil jeg tro at minst halvparten av alle barn med autisme ikke får nødvendig hjelp. Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at det gjelder svært, svært mange.
Bogen-Straume har i likhet med Max diagnosene Asperger syndrom og ADHD, og han vet alt om hvor vanskelig skolen kan være om man ikke blir forstått og får rett hjelp.
Han forteller at han gledet seg og var veldig motivert da han begynte på skolen. Men skolelysten forsvant raskt. Han reagerte kraftig på støy og bråk og slet med å høre og forstå alle beskjedene fra lærerne. Det var også vanskelig å skille viktig fra uviktig informasjon.
– For meg og andre med autisme, fungerer ikke det filteret. Hjernen tar inn alt hele tiden.
Han forteller at han ofte ble utagerende og sint og at han opplevde at de ansatte på skolen ikke forsto ham. For Bogen-Straume ble mobbing også et stort problem, som gjorde skolehverdagen enda verre.
– Det største problemet i skolen er kunnskapsmangel. I lærerutdanningen er det ikke et krav om at det skal være undervisning om autisme. Det er opp til hvert enkelt lærested å bestemme det. Når skolene ikke har ressurser eller vilje til å sende lærere på kursing, går det galt, sier han og legger til:
– De som er spesialister på autisme har ikke mulighet til å instruere skolene. Det er bare PP-tjenesten som har myndighet til det, men de har ofte ikke nok kunnskap om autisme.
Han er klar på at lærere må få mer opplæring i hva barn med en autisme har behov for i skolehverdagen. Bogen-Straume mener også at skolene må bli flinkere til å lytte til rådene fra spesialisthelsetjenesten, foreldre og ikke minst eleven selv.
Hans egen skolegang endte ikke godt. På grunnskolen fikk han store deler av undervisningen en-til-en på grupperom alene. Han ble hengende langt etter faglig, og det forplantet seg til ungdomsskolen og videregående.
– Dette skjedde fordi skolen ikke tilrettela undervisningen til autisters særegne læremåte.
[ Hva skal du gjøre når barnet ditt ikke vil på skolen? (+) ]
– Ledighet er roten til alt ondt
Da han startet som lærling for å bli anleggsgartner, fikk han beskjed om at han ikke kunne ta fagbrev fordi han ikke hadde karakterer i norsk fra videregående.
Det ble en lang kamp, og det skulle vise seg at det var feil at han ikke kunne ta fagbrev, men han ble helt utslitt av å kjempe for å bli hørt og var mye sykmeldt. Det endte med at han ikke klarte å gjennomføre løpet.
I 2016 ble han ung ufør. Han har siden tatt opp igjen et fag, og målet på sikt er å bruke utdanningen og erfaringen han har til å endre systemene og hjelpe andre autister.
– Det å ikke klare å gjennomføre utdanningen, fører ofte til dårlig selvtillit. Når du må slite så mye, føler du deg dum. Mange med autisme kvalifiserer seg ikke til passende jobber som følge av mangelfull opplæring. Da havner de i et utenforskap, sier han og legger til:
– Jeg liker ordtaket om at ledighet er roten til alt ondt. Jobben er den arenaen folk generelt er mest sosiale i hverdagen. Hadde skolesystemet vært bedre og elevene fått den tilretteleggingen de har behov for, ville mange flere autister vært i jobb. Det er synd at samfunnet ikke benytter den enorme ressursen autister representerer bedre. Historien er full av sære, eksentriske personligheter som har stått for mange av menneskehetens gjennombrudd.
Bogen-Straume er opptatt av å gi Max og andre unge med autisme framtidshåp.
– Framtidsutsikter er i stor grad knyttet til skoleprestasjoner, men mange autister har evne til å tilegne seg store mengder kunnskap på egen hånd. Når vi lærer å bruke våre særinteresser og styrker riktig, kan en dør til kunnskapen åpnes. Jeg kjenner til mange autister som i likhet med meg selv ikke lærte stort på skolen, men som selv har tilegnet seg stor kunnskap om ulike emner.
Svar fra rektor ved skolen
Dagsavisen har vært i kontakt med rektoren på skolen der Max går. Hun beklager at moren har opplevd at det er familiens oppgave å løse skolesituasjonen og understreker at det aldri har vært skolens intensjon.
Rektoren skriver at de gjør sitt ytterste for å gi alle elever «relevant kompetanseprogresjon som skaper livsmestring for den enkelte».
– Skolen har ressurser til å gi alle elever tilpasset opplæring og spesialundervisning. De siste årene har vi hatt høyere bemanning enn hva lærernormen tilsier, nettopp for å møte elevers behov for spesialundervisning.
Ifølge rektoren har skolen hatt et annet syn enn foreldrene når det gjelder undervisningsopplegget.
– Det er ulikt hvordan foreldre involverer seg i skolens organisering. I dette tilfellet har foreldrene hatt ønsker om ansattes metodevalg som skolen, etter sin helhetlige, faglige vurdering, har valgt å ikke imøtekomme.
Når det gjelder spørsmålet om det ikke burde vært satt inn mer ressurser på et tidligere tidspunkt, svarer hun:
– Det tar noe tid å avklare om elever har behov for spesialundervisning eller ikke. I tilfeller hvor elever har diagnoser eller avklarte utfordringer før skolestart, går det raskere enn i tilfeller hvor behov erfares etter skolestart. I mellomtiden legger skolen til rette for at opplæringen skjer i et skolemiljø preget av tilhørighet og inkludering for alle elever.
Hun skriver at årsaken til at Max ble satt i en annen klasse da han begynte i sjette, var at «klasserommets fysiske begrensning var til hinder for å tilby ham plass i den klassen han hadde vært i tidligere».
Rektoren understreker overfor Dagsavisen at hun har et sterkt ønske om at Max skal få være mer på skolen og at de er klare til å tilrettelegge for det.
[ Flere unge elever sliter med skolevegring: Krever at regjeringen setter inn tiltak ]
– Må sikre at personalet har kunnskap
Dagsavisen har også kontaktet Utdanningsetaten og spurt om hva de gjør for å sikre at barn med autisme får et tilfredsstillende skoletilbud med tilpasset opplæring.
– Skolen skal legge til rette for læring og utvikling hos alle elever. Hvis skolen mistenker at en elev ikke har tilfredsstillende utbytte av undervisningen, kan de be PP-tjenesten om å vurdere behov for og rett til spesialundervisning. I anbefalingen fra PP-tjenesten, som er en sakkyndig vurdering, skal det stå hva som vil kunne gi eleven tilfredsstillende utbytte av opplæringen, skriver Margaret Westgaard, avdelingsdirektør i Utdanningsetaten, i en e-post til Dagsavisen.
Hun viser til at anbefalingen kan handle om innhold og organisering av opplæringen, samt kompetansen til den som skal undervise.
Avdelingsdirektøren gjør det klart at mangel på ressurser ikke kan brukes som argument mot tilpasset opplæring om en elev har fått et vedtak om spesialundervisning.
– Hvis PP-tjenesten har anbefalt spesialundervisning og skolen fatter vedtak om dette, kan ikke økonomi brukes som begrunnelse for at tiltaket er vanskelig å gjennomføre. I veiledning og retningslinjer til skolene fra Utdanningsetaten går det fram at elever som har rett til spesialundervisning, skal ha det i tråd med vedtaket.
Westgaard understreker at det er viktig at elever som strever med ufrivillig skolefravær, får særlig tett og fleksibel oppfølging.
– I disse tilfellene bør det lages en opptrappingsplan som synliggjør hvilke steg som skal til for gradvis å øke elevens tilstedeværelse på skolen, skriver hun og legger til:
– Skolen må sikre at personalet har kunnskap om tilrettelegging for elevene sine. Hvis skolen mangler kompetanse for å ivareta rådene de får, kan de be om veiledning fra PP-tjenesten.
[ Helsesykepleiere frykter en bølge av mer skolevegring ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
