Innenriks

Hva skal du gjøre når barnet ditt ikke vil på skolen?

Forfatter Sara Eline Eide har i årevis jobbet med barn og unge som ikke vil på skolen. Hun slår seg aldri til ro når voksne sier de har prøvd alt og mener det er mulig å få alle tilbake med relativt enkle grep.

Denne saken ble publisert i juni 2022

For tusenvis av elever og foreldre er et vondt skoleår snart over, og mange har allerede begynt å grue seg til det neste. Hvor mange elever som sliter med skolevegring eller ufrivillig skolefravær, vet ingen. Det finnes ikke nasjonal statistikk, men ut fra hva som rapporteres fra dem som jobber med barn og unge til daglig, tyder alt på at stadig flere elever er borte fra skolen i lange perioder.

For noen måneder siden skrev Dagsavisen at helsesykepleiere i skolehelsetjenesten har sett at pandemien har forsterket den rapporterte trenden og at de er svært bekymret for utviklingen. Ifølge Landsgruppen av helsesykepleiere har ikke situasjonen bedret seg fram mot sommeren.

– Jeg har også inntrykk av at det er økende problem, sier Sara Eline Eide.

I 13 år jobbet hun som miljøarbeider med elever med spesielle behov i skolen. Hennes erfaring fra alle disse årene er at elevene som strever i skolehverdagen og er mye borte, har noe til felles: De mangler trygghet og mestringsfølelse, har skamfølelse over ikke å passe inn i fellesskapet og opplever at de ikke har noen verdi.

I dag holder Eide foredrag om tematikken, er veileder i skolefraværssaker og samarbeider med ulike mobbeombud. Tidligere i år ga hun ut boka «Skolefravær», der hun skriver om egne erfaringer og hva som må til for å løse fraværssakene.

Sara Eline Eide ga i år ut boka «Skolefravær». I den gir hun råd og kommer med sine egne erfaringer om hvordan man når inn til barn som ikke vil gå på skolen.

Hun er også aktivt i en Facebook-gruppe med flere tusen medlemmer, der fortvilte foreldre ber om råd og søker støtte hos andre som også har barn som ikke vil på skolen og har det vanskelig.

– En protest mot det etablerte

Eide bruker ikke betegnelsen skolevegring, men ufrivillig skolefravær – fordi hun mener vegring antyder at årsaken til fraværet ligger hos eleven selv.

– Det triste er at elevene – uten unntak – skylder på seg selv. De føler seg dumme, tror det er deres skyld, at det er dem det er noe galt med. Når eleven sitter med den følelsen, påvirker det den psykiske helsen. Uansett hva vi gjør av tiltak, må vi ta bort skammen fra eleven. Sitter eleven igjen med skamfølelse, vil ingen tiltak virke, sier Eide.

Hun mener mye av årsaken til ufrivillig skolefravær handler om at kravene som stilles til elevene i skolen, ikke passer med det mange elever har behov for.

– Jeg ser på ufrivillig skolefravær som en slags protest mot det etablerte og hvordan utdanningssystemet er lagt opp.

Eide mener det er spesielt fire grunner som går igjen når en elev ikke vil på skolen: De mangler gode relasjoner til voksne og andre elever, de føler seg ikke trygge på skolen, de opplever ikke mestring og kjenner ikke tilhørighet.

– I alle saker som jeg har jobbet med, har fraværet årsak i ett eller flere av disse elementene.

Hun mener den største fallgruven er når voksne måler barnets trygghet ut fra hva de selv mener er trygt for eleven eller hva eleven må tåle. Hennes utgangspunkt er at det alltid er en reell årsak til at et barn eller ungdom ikke kommer seg til skolen. Derfor undersøker hun alltid grundig hva det er som gjør at skolehverdagen er vanskelig. Eide mener det er avgjørende å være empatisk og vise at man virkelig bryr seg om man skal nå inn til eleven.

– Jeg starter med å si at det ikke er elevens skyld eller ansvar og at grunnen til at de ikke føler seg utrygge på skolen, er fordi de voksne ikke har funnet en god måte å møte dem på.

Betent debatt om ansvar

Eide mener debatten om skolefravær ofte ender med å fordele skyld mellom hjemmet, skolen eller skolesystemet. Gjennom det siste halvåret har det vært mange saker om skolevegring, der ulike fagpersoner har kommet med ulike forklaringer på hva som er problemet. Noen peker på at det er skolen, andre hevder at dagens foreldre har blitt for beskyttende og skjermer barna for mye mot alt som er ubehagelig. Når Eide er inne og veileder i fraværssaker er hun ikke opptatt av å fordele skyld, men å ta tak i hva som kan gjøres på individnivå, hvordan man best møter eleven og hvordan man kan få et best mulig samarbeid mellom skolen og foreldrene.

For barn kan det være vanskelig å sette ord på hvorfor de ikke vil på skolen. Eide pleier å begynne med å stille helt konkrete spørsmål, som for eksempel: Liker du å sitte på grupperom eller være i klassen? Er det matteprøvene du er engstelig for? Er det friminuttene som er ubehagelige?

Hun bagatelliserer aldri det elevene forteller.

– Når du er helt nedkjørt, gjelder ikke de vanlige spillereglene. Da hjelper det ikke å si: Dette må du tåle! Det hjelper heller ikke å si til en elev som gruer seg veldig til en prøve, at det går så bra så. Det er bedre å spørre: Hva er det du gruer deg til? Og hva kan vi gjøre for at du gruer deg mindre? Hvis man uten noen som helst bakenforliggende hensikt er nysgjerrig på barnet, da får man dem til å lytte og svare.

Advarer mot press og tvang

Hun gir mange eksempler på hvordan hun har gått fram med elever som har kommet til et punkt hvor de ikke greier å være i et klasserommet sammen med andre elever. Eide forteller om ei jente som gjemte seg på do når hun var på skolen. Hun gikk bort til jenta og sa at de kunne finne et hyggeligere sted hvor hun kunne sitte. Så spurte hun hva jenta likte å gjøre, som var å tegne og male. Hun ordnet da at jenta kunne gå inn på et rom og male – og at det var helt greit.

– Jeg sa ikke noe mer enn det. Etter en stund valgte hun selv å gå tilbake til timene. Hun hadde blitt sett og fått noe av verdigheten tilbake. Når hun visste at hun kunne ta pauser, fikk hun også mer overskudd.

Eide mener det ikke bør være noe mål i seg selv at eleven skal være på skolen 100 prosent når det har låst seg.

– Jeg har ofte opplevd at skolene presser gjennom at barna må på skolen. Men grunnen til at de ikke er der, er jo at de ikke har fått den hjelpen de trenger.

I stedet for å presse barna tilbake på skolen, bruker hun mye tid på å finne ut hva de liker å gjøre og å legge strategier sammen med eleven om hvordan hverdagen kan bli mindre utrygg.

Eide har vært veileder i mange saker der hun har fått høre at skolen har prøvd alt. Hun mener den største utfordringen ofte er at skolen og foreldrene ser situasjonen forskjellig fordi barna kan oppføre seg svært ulikt på skolen og i hjemmet.

– På skolen kan det se ut til at barnet har det bra, men hjemme opplever foreldrene et barn som har tatt seg sammen og som er helt utslitt når de kommer hjem. Når foreldre formidler til skolen at barnet ikke har det bra der, er det viktig å lytte til dette, være nysgjerrige og undersøkende, selv om det for skolen kan se annerledes ut.

Livredde barnevernet

Hun mener det er helt avgjørende at foreldrenes bekymringer tas på alvor og understreker at det er skolens ansvar å få til en god dialog. Eide mener det også er viktig at skolene er bevisst på at det er et skjevt maktforhold.

– Det er lett å glemme, siden foreldre er voksne mennesker. Mange foreldre er livredde for å bli meldt til barnevernet i skolefraværssaker. Det skjer selv om det ikke er grunnlag for dette i lovverket. Det er skolen som har definisjonsmakten. Eleven og foreldrene har heller ikke innflytelse på skolens innhold.

Som veileder i fraværssaker kommer hun ofte inn når andre etater som kommunenes pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger (BUP) er koblet inn og elevene utredes for ulike diagnoser. Eide mener at det ofte skjer lite mens eleven utredes og at oppmerksomheten flyttes fra hva skolen kan gjøre til hva eleven må gjøre for å endre atferd. I boka skriver hun at foreldrene blir stående maktesløse på sidelinjen.

Hun vet også at foreldre kan kjenne seg små når personer fra skolen og fagpersoner fra ulike etater holder møter for å finne ut hva som bør gjøres.

– Det kan være overveldende for en forelder å sitte sammen med 8–10 fagpersoner som skal snakke om sitt barn.

Hun mener mye av tiden som brukes på slike møter, kunne vært brukt på eleven mer direkte.

– Fokuset i slike møter er ofte hva som er problemet hos barnet og eventuelt hos foreldrene. Rådene foreldre får er hva de må gjøre for å få barnet på skolen, at barnet må gå til BUP for å finne ut av hva som «feiler» dem siden de ikke «vil» på skolen. Foreldrene føler at faginstansene retter skylden mot dem og barnet, da mister man den åpne dialogen og muligheten til å finne løsninger.

Starter i det små

Eide kan ikke få understreket nok hvor viktig det er med forebyggende arbeid, at de ansatte på skolen fanger opp signalene så tidlig som mulig.

– Elevene gir signaler lenge før skolefraværet er et faktum. Det starter ofte med små ting, som at en elev ikke tør å skifte i en garderobe eller ikke liker å sitte foran i klasserommet. Mange synes det er ubehagelig at noen stirrer dem i ryggen og at det uforutsigbart. For andre kan det være at overgangen fra time til friminutt er vanskelig. Det er mye man kan gjøre på et tidlig stadium om man legger strategier sammen med barna.

På spørsmål om ikke dette er vanskelig når lærerne har så mange elever de skal følge opp, svarer hun:

– Jeg er ikke uenig i at det er et kjempestort ansvar å håndtere 30 elever, og jeg mener det burde vært to voksne i et klasserom til enhver tid. Samtidig mener jeg det er mye som kan gjøres med de ressursene man har.

Hun har mange tanker om hvorfor så mange elever sliter med skolegangen, og hun mener det trengs store endringer i hvordan skolene drives, at det må bli mindre prestasjonsjag og karakterpress.

– Elevene legger selvfølgelig mye i karakterene når det er det som verdsettes. Det er deprimerende om man aldri når opp til den standarden som er satt, om man alltid ligger på en treer og aldri får noe bevis på at man har utviklet seg, selv om man jobber hardt.

Hun mener lærerutdannelsen bør endres og at det i dag ikke settes av nok tid til fordypning i emner knyttet til lærevansker, ulike diagnoser, psykisk helse og relasjonskompetanse.

– Lærere utdannes ikke til å kunne så mye om psykisk helse og atferdsproblematikk. Jeg forventer ikke at en lærer skal kunne alt om psykisk helse. Det jeg savner, er nysgjerrighet og at de bruker kunnskapen som enten er på skolen eller søker kompetansen eksternt – for eksempel gjennom Statlig pedagogisk tjeneste (Statped).

Råd til foreldre

– Hva slags råd har du til foreldre som ikke greier å få barna på skolen og er dypt fortvilet?

– Mitt beste råd er å ta barnet på alvor. Ikke press barnet til skolen, men finn ut helt konkret hva barnet opplever som ubehagelig eller utrygt på skolen. Det er viktig å fortelle barnet at det ikke er hennes eller hans feil at de ikke får til å være på skolen. Vi må ta bort skyldfølelsen barnet sitter igjen med og deres opplevelse av å være et problem.

Eide mener det er viktig at foreldrene legger til rette for aktiviteter eller arenaer der barnet opplever mestring.

– Det er viktig at hjemmet oppleves som et trygt sted der det er mulig å bygge opp et overskudd. I tillegg er det viktig med god dialog med skolen. Går dialogen i stå, kan både foreldre og skole kontakte fylkets mobbeombud for veiledning, oppsøke Statlig pedagogisk tjeneste sin nettside for informasjon eller innhente kompetanse fra eksterne, sier hun og legger til:

– Alle barn og unge har behov for å mestre, føle seg trygge, oppleve tilhørighet og gode relasjoner. Når et barn uteblir fra skolen helt eller delvis, er det her vi må begynne å lete.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Skolevegring

Norsk psykologforening har satt opp fem kriterier som definerer skolevegring:

  1. Eleven har et relativt høyt og uforklart fravær.
  2. Den unge er vanligvis hjemme når de skulle vært på skolen.
  3. Den unge viser et følelsesmessig ubehag som angst eller tristhet når de snakker om skolen.
  4. Den unge viser ellers ingen alvorlig antisosial eller normbrytende atferd.
  5. Foreldrene ønsker, og har prøvd, å få den unge til å gå på skolen.

Kilde: Norsk psykologforening

---


Mer fra Dagsavisen