Nyheter

– Alle er en god nummer to, før de knekker koden

Skøyteløper Håvard Bøkko følte seg som en evig toer, og skuespiller Thea Sofie Loch Næss var sikker på at karrieren var over. Hva skal til for å bli best?

– Jeg tenkte: Nå er karrieren min over.

På en skurrete telefonlinje fra et filmsett i utlandet, forteller skuespiller Thea Sofie Loch Næss (26) om den gangen det holdt på å rakne.

Hun startet som 16-åring og er omtalt som et stjerneskudd i norsk TV- og filmbransje, kjent for roller som Mio fra TV 2 Sumo-dramaet «Hjerteslag» og den psykopatiske heksa Skade i Netflix serien «The Last Kingdom». I desember i 2018 brøt hun rekorder da hun ble det mest populære navnet på filmtjenesten IMDb.

Men i fjor skjedde det noe.

Prosjektene stanset opp. Næss fikk avslag etter avslag, og store deler av året hadde hun ikke en jobb å gå til. Begrunnelsene hadde en ting til felles: Hun opplevde at de var basert på ting hun ikke kunne gjøre noe med.

– Enten var jeg for ung, eller så var jeg for gammel, eller for lav, til og med. En mannlig produsent sa at jeg var for pen for en rolle.

Hun sukker i andre enden av røret.

– Jeg er vant til å få nei. Men det der gjorde meg motløs. Her legger jeg sjela mi i et arbeid, og så koker det ned til noe så banalt?

Hun tenkte: Jeg prøvde, men det var det. Nå er nok alle lei av meg.

Det knaser i grusen under skoene hennes, hun er på farta. Når Næss snakker med Dagsavisen, er hun i en av sine mest travle perioder hittil i karrieren og har akkurat hatt tre ulike innspillinger på en gang. Hun er utslitt, men lykkelig. For selv på sitt mest demotiverte, fortsatte hun. Jobbet som regiassistent, sendte mailer til produsenter og casting-folk og minnet dem på at hun fantes. Ventet, til det løsna igjen.

Hvorfor blir noen best, mens andre gir seg?

Thea Sofie Loch Næss, scene fra «Hjerteslag» på TV 2.

Å knekke koden

– Alle er en god nummer to, før de knekker koden.

Mentaltrener, forfatter og foredragsholder Erik Bertrand Larssen (48) jobber med å skape vinnere, ifølge seg selv. Han mener det som skiller mennesker med stor suksess fra andre, er at de tør å tenke.

– Hvor er jeg, hvor skal jeg, hva skal til for å ta steget videre? De fleste bare håper at livet blir bra og lar det fare.

Bertrand Larssen tror det gjelder å satse alt. At de som lar livet fare, ender opp som 70-åringer som tenker: «Hvorfor tok jeg ikke den sjansen?» Det handler i bunn og grunn om frykten for å mislykkes, sier han.

– Mange vet hva som skal til. Men de går ikke «all in». For hvis de gjør det, og ikke lykkes, har de ikke en unnskyldning i samtiden. De lager en historie om at «jeg kunne nok kanskje nådd toppen, hvis jeg prøvde».

Man orker ikke å eventuelt finne ut at man ikke har det som skal til.

Erik Bertrand Larssen er en norsk forfatter og foredragsholder. Han er utdannet siviløkonom og er tidligere fallskjermjeger.

Han sier det ofte handler om å ta små valg som kan lede deg i riktig retning. De som ikke gir effekt på kort sikt: En god start på morgenen, kvaliteten på kosthold og hvile. At det til syvende og sist handler om vilje.

– Det er jo det vi klapper for hvis en blir verdensmester eller vi ser «Svanesjøen»: evnen til selvdisiplin. Denne personen har terpet og terpet og klart noe på tross av noe annet! Da trenger man stahet.

Mentaltreneren sier at man også må vedkjenne seg at alle som har suksess sliter, fordi selvdisiplin ikke ligger naturlig for oss. Man må male på til tross for senebetennelse i hendene og trene til tross for at det regner sidelengs, sier han.

– Det handler om en indre tro på at man kan, samtidig som man har lagt en plan hvis det ikke går. Suksessrike mennesker ser på nedturen som en del av veien. Du ber om bråk om du ønsker å være en vinner. Du må regne med å gå på smeller om du er ambisiøs på egne vegne.

En vinnerskalle

Om han skulle ønske han var bedre? Herregud. Ja, selvfølgelig.

Tidligere skøyteløper Håvard Bøkko rydder bakover i hodet, til 2020. Året han la opp, ga opp å forsøke å bli den beste. Sluttet med idretten han hadde brukt hele livet sitt på. Han klarer bare å beskrive det som tungt. Ikke så ulikt måten han ble på hvis han tapte et løp. Stille, innovervendt, selvbebreidende.

– Og så er det jo alltid fristende å pælme noe inn i en vegg.

Håvard Bøkko under World cup i skøyter 2017, hvor han kom på 10. plass.

De årene han konkurrerte på skøyter, måtte han øve på å ikke la skuffelsen ta overhånd.

– Jeg hadde en mentaltrener som sa: «Du har lov å være sur i en time.» Vi jobba med å ikke la det smitte over på andre på laget eller andre konkurranser. Lære seg å la det gå.

Han har vært sånn siden barndommen. En vinnerskalle. Han har et minne som sjuåring hvor han står og skriker i raseri under en fotballcup. De andre barna var der for å ha det gøy. Håvard var der for å vinne.

– Alle skulle få like mye spilletid, ikke sant, sånn er det jo i barneidretten. Det syntes jeg var noe jævla tull. Jeg klikka på treneren og de andre foreldrene, sto og hylte ute på banen der. Det var mye raseri for en liten kropp.

Han ler. Bøkko begynte å satse på skøyter som 15-åring. Han trente så mye han rakk ved siden av skolen. I en av treningsdagbøkene hans har han sett at det var 900 timer i året. Familien var engasjert og involvert, og han var et lovende talent. Den gangen lå alt til rette for at han skulle bli en vinner.

Men livet er fullt av tilfeldigheter. For når han får spørsmålet «hvorfor vant du ikke mer?», er svaret klokkeklart.

– Fordi jeg konkurrerte samtidig som en av verdens beste skøyteløpere.

Alt er ikke mulig

– Hver gang du spør noen om suksessen de har, tror de deres egen handler om hardt arbeid og andres handler om flaks.

Hedvig Montgomery ler. Hun refererer til «sånn lykkes jeg»-litteratur, hvordan vi elsker sånne historier – og hvordan den sjelden gjør oss klokere, fordi vi forstår egne oppnåelser innenfra.

– På samme måte tolker vi ofte egen fiasko som tilfeldig. Det er en måte vi beskytter oss selv på.

Hedvig Montgomery. Psykolog

Hedvig Montgomery er psykolog, forfatter og uttaler seg ofte om foreldre og oppdragelse, blant annet i Aftenpostens podkast «Foreldrekoden». Hun er også blitt mye brukt til uttak og oppfølging av deltakere til TV-produksjoner. Der møter hun mange driftige mennesker med klare drømmer og mål.

Alle har et visst konkurranseinstinkt, sier hun. Hvis ikke, hadde vi vært utdødd som art.

– Det er jo noe utrolig fint med det, når vi gjør vårt beste. Det handler om strekke seg ut i sine egne ytterkanter. Men alle har rammer. Det er jo ikke sant at alt er mulig eller at man kan bli akkurat hva man vil, selv om mange har hørt det fra foreldrene sine.

Er vinnere laget av et eget materiale? Montgomery, som har jobbet mye med barn, forteller at man kan merke at enkelte har et ekstra gir allerede som små.

– De tar mer risiko, de lener seg mer fremover. Men om det er personlighet, et snev av hyperaktivitet – eller at de har fått mange muligheter, det vet jeg ikke.

At noen ender opp med en kraftig vilje til å lykkes, kan drives av ulike ting, sier Montgomery. Det kan være gode, og ikke fullt så gode, faktorer som motiverer.

– Vi har alle vår egen historie. Det kan være at du har en rastløshet i deg, et behov for å bevise fordi du ikke er blitt sett eller at du er vant til å strekke deg fordi du har vært i et miljø hvor det blir satt pris på. Eller det kan være at du virkelig vil tjene penger.

Hun mener at den eneste virkelige farlige driveren er det å være skikkelig redd for å mislykkes.

– Frykt begrenser mye, det binder deg. Det setter ikke i gang kreativitet og utvikling.

Evig toer

– Hver gang jeg fikk sølvmedalje, tenkte jeg: Det blir bare enda deiligere å slå Kramer neste gang.

Håvard Bøkko vant både VM- og OL-gull. Han husker ikke helt hvordan det føltes, annet enn at nasjonalsangen ble spilt og at hele laget hans bare gliste fra øre til øre. Men det tok aldri lang tid fra en seier til planene om neste. Det var aldri selve resultatet som egentlig var det aller viktigste. Men veien dit.

Likevel: De betydde noe, de gullene.

– Hvis ikke, hadde jeg følt meg som en evig toer, som man sier på skøytespråket.

Håvard Bøkko vant gullmedalje for 1. plass i skøyter lagtempo i Pyeongchang i 2018.

Å prestere i øyeblikket

Én ting er å ha gode rutiner, å ha talentet på plass. En annen er å kunne levere når det gjelder. Som skuespiller, er det noe Thea Sofie Loch Næss vet alt om: Hvordan ett øyeblikk potensielt kan endre hele livet ditt – og at vissheten om det, er grusomt skummel.

Hun kommer aldri til å glemme det: En stor, moderne kinosal, med dresskledde menn i lenestoler. Hun var i LA, og «screentestet» for en hovedrolle i en stor amerikansk TV-serie. Det sto mellom henne og fire andre jenter. Hun hadde allerede signert en kontrakt, om lønnen hun kom til å få, om rollen ble hennes.

– Det var en stor sum, og man skulle bo i New York under opptak. Det var rett og slett drømmejobben.

Hun kan ennå huske nervene. Hvordan hun fikk to minutter til å spille ut scenen mot en fullstendig uengasjert assistent som motleser. Alt hun klarte å tenke på, var: Å fy faen, jeg er virkelig bare et produkt.

Hun gikk skjelvende ut av rommet og møtte en av de andre jentene i døra. Det er hun som får rollen, tenkte Næss. Det fikk hun rett i.

Thea Sofie Loch Næss har fått mange nesten-sjanser i de ti årene hun har jobbet som skuespiller. Da blir man veldig god på å få nei, forteller hun.

Kontroll på følelsene

Hva gjør man egentlig for å prestere godt under press? Mange lar det være opp til tilfeldighetene, forteller Erik Bertrand Larssen. Han mener det aller viktigste er å vite hvordan du ønsker å føle deg når du skal prestere. På den måten er du forberedt, ikke bare på innholdet, men på følelsen.

– Du må vite: Hvem er jeg på mitt beste? Hva føler du da? Ta et jobbintervju som eksempel. Hvis du skal gjøre det godt, så må du vite hva du skal føle idet du er der og trene på hvordan du skal skape den følelsen. Hvis du bare håper at det ordner seg, da blir det tilfeldig. Da kommer nerver, og det er ikke sikkert det er sånn du har lyst å føle deg.

Dyktig, men ikke riktig

– Å ringe dem som har kommet som nummer to eller tre. Det er det verste med jobben min.

En som vet hvordan det er å gi avslag til flinke folk, er Trine Larsen. Hun er partner i rekrutteringsbyrået Hammer & Hanborg og har hatt mange ubehagelige telefonsamtaler i løpet av karrieren.

Hun forteller at kandidatene som ikke får jobben, reagerer ulikt. Hos noen kan man tydelig høre skuffelsen, andre takler det bedre.

– Ironisk nok er det veldig ofte en egenskap selskaper leter etter. For det er en kunst å ta imot nederlag. Man kan ikke vinne alle kampene i arbeidslivet, så da er det viktig å håndtere det på en god måte.

Trine Larsen jobber i Hammer & Hanborg, et konsulentselskap spesialisert på rekruttering, organisasjonsutvikling og endringsledelse.

Hun presiserer at alle som kommer langt i en jobbprosess, har gjort noe riktig.

– Vi har et mantra her på jobben om at det er forskjell på å være dyktig og å være riktig. Og blir man nummer to eller tre i en prosess så er man uten tvil dyktig – men man er kanskje ikke helt riktig.

Det kan handle om sammensetning av ledergruppe, styrker og svakheter man allerede har. Det er så mange nyanser, forteller Larsen.

– Noen ganger vil oppdragsgiver at jeg skal peke ut favoritter tidlig, og det vil jeg ikke. Det er en grunn til at man har en rekrutteringsprosess. Jeg synes den jobbintervju-settingen vi følger i dag, er veldig gammeldags. At man skal sitte og framsnakke seg selv. Jeg liker godt når man kommer over til problemstillings-oppgaver, da ser man ofte nye talenter. Kompetanse er mer enn en CV. Det er verdier, motivasjoner, «drive» og engasjement.

Å samarbeide godt gjennom hele prosessen er ofte et godt signal, sier Larsen, og man skal ikke undervurdere effekten av det.

– Ikke flytt intervjuet fire ganger. Kom til avtalt tid, kom med etterspurt dokumentasjon. Alt det vil hjelpe.

Er ambisjoner alt?

Det er jo givende å være god. Men hva skjer hvis karriere er det eneste man fokuserer på?

Psykolog Hedvig Montgomery kaller det for 30-årsfella. Det er den perioden i livet da mange ender opp med å slite seg helt ut hvis man kjenner på en redsel for å ikke gripe alle sjanser eller få ut alt av eget potensial.

– Da går du på veggen og blir ulykkelig eller utbrent. Minst en av dem, og sannsynligvis begge.

Hun sier mennesker er laget for variasjon. At man ikke bare kan erstatte andre behov med det å nå målene sine.

Montgomery understreker at å bruke talentene sine aldri kan være den eneste faktoren for å bli lykkelig. Kombinerer du det med meningsfulle relasjoner og evnen til å ta vare på dine egne behov, derimot, lever du mest sannsynlig et godt liv. Å være best trenger ikke være et mål i seg selv.

– De fleste av oss er middelmådigheter i sum og lever ganske godt med det. Vi må ta oss selv og hverandre for den vi er og gjøre vårt beste innenfor det som er mulig.

Hedvig Montgomery

Å aldri gi seg

– Tanken på å faktisk gi opp, får jeg helt panikk av.

Thea Sofie Loch Næss må snart legge på. Hun skal filme og forteller at det hun gjør akkurat nå, er en skikkelig drømmejobb. Hun prøver å minne seg selv på å lagre følelsen til neste gang det kommer en lengre tørkeperiode og hun kanskje er i ferd med å miste håpet.

På spørsmålet om hvorfor hun tror hun ikke ga seg i fjor, til tross for at det var så tøft, blir hun stille en stund.

– Jeg tenkte på det nylig. Gikk en runde med meg selv. «Hvorfor vil jeg dette, egentlig? Jeg er dritsliten, og til tider hater jeg meg selv når jeg føler at jeg ikke gjør en god nok jobb.» Det er faen meg 14-timers arbeidsdager hvor du skal kjenne på masse vonde følelser. Hadde jeg hatt lyst å gjøre noe annet, hadde jeg heller valgt det.

Hun ler litt av seg selv. Påpeker at hun vet at det er en skikkelig klisjé, det der med å ikke ha noe annet valg enn å følge drømmen.

– Jeg blir kanskje ikke alltid lykkelig av dette, men jeg vet jeg blir ulykkelig av alternativet.

Thea Sofie Loch Næss, scene fra «Hjerteslag» på TV 2.

Ingen anger

– Jeg har ikke angra et sekund.

Håvard Bøkko ler litt når han sier det. Det var en følelse av å ha gjort det man kunne. Virkelig prøvd.

– Men så ble jeg aldri best, selv om jeg gikk inn for det.

Han trives, sier han. De bygger hus, han og dama. Og de venter en baby. Han har nok å tenke på nå, livet bare skjer av seg selv.

– Jeg savner jo å gå gode løp. Den følelsen kan man ikke sammenligne med så mye. Også savner jeg miljøet, å være med gjengen på tur, liksom.

Likevel: Å ikke få bruke vinnerskallen, har ikke ødelagt så mye.

– Jeg har ikke mestra så mye nå i det siste. Men jeg trives med å ikke ha så mye forventninger.



Mer fra: Nyheter