Det er vanskelig å se scenen uten å kjenne stikk av vemod. En tasmansk tiger i et nakent betongbur. Rastløse bevegelser, nysgjerrige tilskuere. En mann skimtes mens han slår i nettingveggen, kanskje i et forsøk på å fremprovosere en eller annen slags reaksjon. Dyret lar seg ikke affisere.
Den 21 sekunder lange filmsnutten fra Beaumaris dyrehage på Tasmania er fra 1935 og det siste kjente opptaket av Benjamin, den aller siste tasmanske tiger, eller pungulv som de ofte kalles på norsk.
18 måneder etter den omtalte scenen, ble Benjamin funnet død i sin innhegning. Trolig strøk han med etter å ha lidd seg gjennom en kald natt uten skjerm mot kulde. 7. september 1936 var det slutt for den unike dyrearten som hadde overlevd i fire millioner år og hundretusener av generasjoner.
Historien om Benjamin er et kjent, men dessverre ikke enestående eksempel på at en art kan bli borte foran øynene på oss. Dyr har dukket opp og forsvunnet igjen til alle tider, og er en naturlig del av livets utvikling på jorden.
– Det gjør at dyrene fremstår som individer med en egen historie å fortelle.
— Dolly Jørgensen
Det diskuteres likevel om vi i dag befinner oss i en sjette masseutryddelse. En utryddelse som i stor grad er forårsaket av oss mennesker, der hastigheten er ansett å være mellom tusen og ti tusen ganger raskere enn normal utrydningshastighet, ifølge tall fra Verdens naturfond WWF.
De mest pessimistiske anslagene er at mellom 10.000 og utrolige 100.000 arter dør ut årlig. Et mer optimistisk estimat er at tallet ligger et sted mellom 200 og 2000, som fortsatt er deprimerende.
Som oftest trer artene ut av historien helt ubemerket, kanskje uten en gang å ha blitt oppdaget. Men av og til opplever noen gjenlevende individer tilnærmet kjendisstatus, som en slags gallionsfigur for utryddelsens tristesse og gru.
[ Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen ]
«Endling»
For rundt 20 år siden oppsto et nytt begrep i akademia som skulle beskrive disse siste dyrene. Ordet var «endling».
– Benjamin var en såkalt «endling», altså det siste gjenlevende individet av en art, forteller Dolly Jørgensen, professor og miljøhistoriker ved universitetet i Stavanger, til Dagsavisen.
Jørgensen har skrevet en vitenskapelig artikkel om begrepet. Her sier hun blant annet at «endling» som merkelapp kan ha en viktig funksjon, ettersom det er med på å sette utryddelsen inn i en menneskelig skala.
– Det gjør at dyrene fremstår som individer med en egen historie å fortelle. Svært ofte får endlingene også egne navn. Dette bidrar til å skape menneskelig empati på individnivå overfor en arts nært forestående ende.
Vi kjenner til flere kjente endlinger fra de siste hundre år:
Ensomme George
Få endlinger holder så lenge på statusen sin som kjempeskilpadden «Ensomme George». Da han ble funnet helt alene på Galapagos-øya Pinta i 1972, ble han automatisk en mediekjendis. Fram til da trodde nemlig forskerne at den store skilpaddearten var utdødd. De neste tiårene kunne minne om et langsomt realityshow, der det ble gjort stadige forsøk på å få den gamle ungkaren til å parre seg med skilpaddehunner fra nært beslektede underarter, for å bevare arten. Alle forsøkene feilet. Da George døde i 2012 var han trolig godt over 100 år gammel. Kroppen hans er i dag utstilt på Charles Darwin Research Station på Galapagos.
[ (+) Hun ble latterliggjort i Norge, overfalt i Russland og arrestert i Tyskland ]
Neshornet Sudan
Med jevne mellomrom dukker bilder av neshornet Sudan opp i medier eller internetts visuelle memer, som en personifisering av hvordan en masseutryddelse ser ut. Sudan var verdens siste mannlige hvite, nordlige stumpneshorn da han døde i en nasjonalpark i Kenya i mars 2018, 45 år gammel. Sudans død innebærer at de to eneste gjenlevende individene av arten nå er hunndyr, datteren Najin og datterdatteren Fatu, og at denne underarten av neshorn snart vil bli utryddet.
– Det er jo lett å bli deprimert av slike beretninger.
— Dolly Jørgensen
Vandreduen Martha
For et par hundre år siden var den nordamerikanske vandreduen verdens vanligste fugl. De fantes i så svimlende antall, at forskerne regner med at vandreduene på et tidspunkt utgjorde så mye som 30-40 prosent av alle verdens fugler. En dueflokk ble observert til å være 1,6 kilometer bred og 480 kilometer lang. Overført til norsk målestokk tilsvarer det distansen fra Trondheim til Svinesund. Det tok flokken 14 timer å passere. På 1800-tallet begynte imidlertid en stortstilt jakt på vandreduen, og i 1901 ble den siste ville duen skutt. Det skulle likevel ta ytterligere 13 år før artens tid på jorden kom til veis ende. Det siste individet het Martha. Hun satt ensom i et bur i Cincinatti Zoo fram til hun døde 1. september 1914, 29 år gammel. Hun ble deretter pakket inn i is og sendt med toget til Washington for å bli stoppet ut og utstilt.
[ (+) I dette området ble over 60 store løvtrær «systematisk og målrettet drept» ]
Løvfrosken Toughie
Løvfrosken Toughie var ikke bare den siste av sin art, han var også den første som ble oppdaget fra sin art. Biologer kom over den vesle frosken i Panama i 2005, da de skulle redde ville amfibier fra en dødelig soppinfeksjon som var i ferd med å spre seg i landet. Toughie fikk et nytt liv i den botaniske hagen i Atlanta, USA. Senere fant forskerne også andre artsfeller av Toughie i regnskogen. De klarte imidlertid ikke redde disse amfibiene, og da Toughie døde 12 år gammel i 2016 døde trolig arten ut med ham.
Kauaihonningeter
Våren 1987 sitter en liten sangfugl på en gren på øya Kauai i Hawaii. Det er en Kauaihonningeter, en liten og sort hannfugl. Sangen den kvitrer fram er vakker og sørgmodig, som lyden av små trillende bjeller. Den håper å lokke til seg en hunnfugl, en make. En forsker var tilfeldigvis i nærheten og fikk bevart lokkesangen på lydband. Det var en lokkesang som aldri ble besvart, fordi alle artsfrender var døde.
Andre internasjonale eksempler på slike endlinger de siste 100 årene er Bali-tigeren i 1937, den mørke markspurven Orange Band i 1987, karolinaparakitten i 1918, Bubal kuantilope som døde i Paris Zoo i 1927, rødulv på 1970-tallet og kaspitigeren som døde ut i 1972 og hvor det siste kjente individet i dag står utstilt i et hjørne på et museum i Usbekistan.
[ Stukket av mygg? Dette bør du gjøre ]
Elefant, sverdfisk, orangutang, skjelldyret pangolin, havskilpadde, og flere store kattedyr som løve og tiger er aktuelle eksempler på dyrearter der vi kan ende opp med endlinger.
Den siste oversikten til Verdens naturvernunion (IUCN) viser at flere enn 37.400 arter er utrydningstruet globalt. For Norges del er tallet 2355, ifølge rødlisten til Artsdatabanken.
I tillegg er det antatt at 114 arter har dødd ut i Norge siden år 1800. Ingen av disse artene er imidlertid regnet som globalt utryddet. Tallene er fra 2015.
Store og små faktorer
De viktigste årsakene til den brutale og bekymringsfulle nedgangen i antallet arter er miljø- og klimaendringer, ulovlig fangst, krypskyting og handel.
Men også mindre og tilsynelatende uskyldige faktorer kan spille en avgjørende rolle.
En av de mest spesielle historiene om utrydding handler om Stephenklatresmett, en fugleart som bare fantes på Stephens Island i sundet mellom Nord- og Sørøya på New Zealand. Fuglearten kunne ikke fly, og pilte rundt på bakken omtrent som mus. Den hadde ingen naturlige fiender, inntil en fyrvokter ankom øya i 1894 sammen med katten Tibbles. På under ett år hadde Tibbles fanget og drept hele fuglearten. Med det var det omtrent satt verdensrekord i utrydding, og flere millioner år av evolusjonær utvikling var over.
Det viser hvor sårbar en populasjon kan være. Og det viser hvor lite mennesket kan bry seg.
[ Kan man spise karpe med herpes? ]
Den siste geirfuglen
Her hjemme har en nordmann fått skylden for å ha tatt livet av den siste geirfuglen, en vårdag i 1848.
Geirfuglen var en stor alkefugl som minnet om en pingvin, og som levde langs kysten på den nordlige halvkule. Den flyveudyktige fuglen ble spist, brukt som brensel eller solgt til zoologer.
3. juni 1844 var det offisielt slutt. Da ble det siste geirfugl-paret klubbet ned og egget deres knust på Eldey ved Island. Uoffisielt tror man imidlertid arten ble utryddet fire år senere, da finnmarkingen Lauritz Odin Brodtkorb skjøt det som beskrives som en geirfugl i Reinøysundet utenfor Vardø.
Fredet like før siste individ døde
For den tasmanske tigeren sin del, ble nådestøtet konkurranse med villhunder og en stadig økende mengde mennesker. I millioner av år hadde arten eksistert i Australia og på Ny Guinea. Til slutt fantes det bare igjen en bestand på øya Tasmania, dit villhundene ikke kom.
På 1800-tallet mente imidlertid saueholderne på øya at den tasmanske tigeren utgjorde en fare for sauene, derfor ble det satt i gang en utryddelseskampanje, som etterhvert ble støttet ved hjelp av skuddpremier. Ironisk nok ble arten fredet 59 dager før det siste individet, Benjamin, døde i 1936.
– Det er jo lett å bli deprimert av slike beretninger. Og når man tenker på at den siste Carolina-parakitten døde i 1918 i samme fuglebur som den siste vandreduen Martha i 1914, viser det at utryddelse lett skjer igjen og igjen, forteller professor Dolly Jørgensen.
Men hun legger til at det også finnes lyspunkter. I 2019 dukket det for eksempel opp et lyst levende eksemplar av en antatt utdødd skilpaddeart på Galapagos. Det styrket innsatsen for å bevare skilpaddens naturlige habitat i et forsøk på å finne flere individer. Slike historier vekker håp.
– Når vi hører om endlinger kan det også være en motivasjon til å bry seg om problemer med utryddelse, forteller professoren.
Tinder for endlinger
En annen solskinnshistorie er historien om den kjærlighetshungrige vannfrosken Romeo i Bolivia. I 2018 lagde forskerne ved Bolivias naturhistoriske museum en online datingprofil for den omlag ti år gamle amfibien som var antatt å være den siste gjenlevende av sin art.
Datingprofilen inneholdt ti smekre bilder av Romeo i tanken sin og informasjon om at han drømte om å finne en artsfrende for å bevare arten sin. Null press der, altså.
Datingfremstøtet var imidlertid det som skulle til for å finne en Julie til Romeo. I tillegg fant man ytterligere tre hannfrosker av samme art.
Professor Jørgensen mener slike historier viser at folkelig engasjement kan ha stor effekt.
Litt av problemet er bare at vi stadig venter til det er for sent før vi gjør noe.
Det var tilfellet med den tasmanske tigeren Benjamin. Og det var tilfellet med vandreduen Martha, kjempeskilpadden George og flere andre kjente endlinger.
Og det vil bli tilfellet med de to siste gjenlevende stumpneshornene, de to hunnene Najin og Fatu. Det er endlingenes bane.
Kilder: Regnskog.no, dolly.jorgensenweb.net, Mental Floss, nrk.no, VG, smithsonianmag.com, sverigesradio.se, Dagbladet, Romerikes Blad, wwf.panda.org, harvestmagazine.no, telegraphindia.com, nationalpost.com.
