Planer om lesepåske? Her er ti gode boktips

Språksterk uhygge

«Fortrolighet» (« Intimacies») av Katie Kitamura, oversatt av Bjørn Alex Herman (Pelikanen forlag)

En kvinne flytter til Haag, der hun skal jobbe som simultantolk for en internasjonal krigsdomstol. Hun har hatt en omflakkende oppvekst. Faren er nylig død. Hennes nye kjæreste viser seg mindre stødig enn først antatt. På jobb blir hun satt til å tolke for en ekspresident som er tiltalt for alvorlige krigsforbrytelser. Samtidig fascineres hun av offeret for et overfall i venninnens nabolag.

Uten helt å ha ord for det, preges kvinnen av en slags fremmedgjort avstand, til livet og språket og glipen mellom dem. Det gjør amerikanske Katie Kitamuras roman tidvis nokså uhyggelig – hvorfor dette tikkende ubehaget – men også desto mer interessant, faktisk spennende. Hva er det med kjæresten? Med ekspresidenten? Med hovedpersonen selv?

Nydelig skrevet og solid oversatt, om språk, mening, kontakt og forståelse. Hvordan skal vi klare å fatte verden, og hvor tett på hverandre går det egentlig an å komme, spør romanen, som er en av årets beste hittil.

(GESS)

[ Anmeldelse av «Fortrolighet»: «Grøssende godt gjort» (+) ]

Ukrainsk anarki

«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan, oversatt av Dagfinn Foldøy (Pax forlag)

Da den første boka oversatt direkte fra ukrainsk til norsk kom i 2017, var det ikke Ukraina som dominerte nyhetene. Selv om situasjonen i Øst-Ukraina var «stabilt dårlig» også da, noe forfatter Sehij Zjadan påpekte i et intervju med Dagsavisen.

[ Hele intervjuet her: – Russland har faktisk gjort det de kan for at Ukraina skal velge Europa. ]

Boka hans er en barndomserindring utformet som en slags reiseskildring. Hovedpersonen kommer fra Donbass-regionen i Øst-Ukraina. I tida like etter krigen der i 2014, tenker hovedpersonen tilbake til tida like etter oransjrevolusjonen i 2005.

Han utforsker dessuten landets eksperimenter med anarki som styresett, noe deler av Ukraina faktisk testet ut i 1918-1920, da regionen sto midt oppi en annen krig. Ikke for ingenting er tittelen henta fra låta til pønkebandet Sex Pistols – også Zjadans tekst er rocka, motstrøms, energisk. Dessuten sørgelig aktuell.

(GESS)

Forsvinningssak

«Det siste han fortalte meg» (« The Last Thing He Told Me») av Laura Dave, oversatt av Helene Limås (Vigmostad & Bjørke forlag)

«Beskytt henne», står det på lappen Hannah får levert på døra. Det er ektemannens håndskrift. Hun forstår det er tenåringsdatteren hans fra et tidligere ekteskap han mener. Men hvorfor? Og hvorfor tar han ikke telefonen?

At stedatteren ikke akkurat elsker Hannah, gjør ikke saken enklere. Men da en skandale ryster ektemannens arbeidsplass, og han forblir forsvunnet, forstår Hannah at hun ikke har noe valg. Hun vil finne ut hva som har skjedd.

«Det siste han fortalte meg» er spenning for lesere som foretrekker krim uten groteske drap og bloddryppende utmaling av vold. Mysterier er klart: Hvilke hemmeligheter skjulte Hannahs ektemann? Og vil hun og stedatteren klare å finne ham? Jakten tar dem på tvers av USA, med FBI og politiet i hælene.

Thrilleren har ligget månedsvis på amerikanske bestselgerlister, og skal snart bli TV-serie med Jennifer Garner som Hannah, produsert av Reese Witherspoons produksjonsselskap.

(GESS)

[ Leilighet som er bygget så krøkkete at det ikke er plass til seng? Det fins faktisk. Men er ikke ok (+) ]

Smarte sammenhenger

«Den beste av alle verdener» (« Cloud Cuckoo Land») av Anthony Doerr, oversatt av Eivind Lilleskjæret (Gyldendal forlag)

Et kloster i Konstantinopel på 1400-tallet. Et bibliotek i Idaho i vår tid. Et romskip i nær framtid, med kurs for en ny planet menneskeheten kan kolonisere. En sint økoidealist. En fattig oksekjørekar. Og en gammel gresk komedie som binder det hele sammen. Denne mursteinen på nær 700 sider har plass til mye.

Den starter litt seigt, men så snart historien får rullet i gang, og forbindelseslinjene mellom de ulike personene, tidsplanene, stedene og temaene blir stadig klarere, er dette lettflytende og god underholdning.

Anthony Doerr gjorde det skarpt med «Alt lyset vi ikke ser» – oppfølgeren vil kunne glede alle som setter pris på en god historie som også får leseren til å tenke. Så rik menneskeheten er, og så dårlig til å ta vare på den rikdommen!

Blir 700 sider papir litt mye, fins det også en fin engelsk lydbokversjon på Storytel.

(GESS)

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Vossakrim

Randi Fuglehaug «Tonedød» (Kagge forlag)

Palmelørdag på Voss, og på Vossa Jazz skal den lokale saksofoniststjerna Marta Tverberg holde konsert. Hun oppfører seg ikke så bra. Den voksne divaen skjeller ut det lokale publikummet, som aldri har anerkjent hennes musikalske storhet.

Så faller hun død om, på scenen.

I salen sitter journalisten Agnes Tveit, som tilfeldigvis holder på med en biografi om Marta Tverberg. Hun har litt av hvert – særlig menn – å stri med i privatlivet, og en usunn hang til frityr, smelta ost og annen hjertefarlig mat.

Men også en solid dose nysgjerrighet, noe som skal komme godt med i forsøket på å finne divaens morder. Det viser seg nemlig at mange i jazzmiljøet på Voss har skapet fullt av skjeletter. Nå ramler mange ut.

Randi Fuglehaugs andre krim om Agnes Tveit skårer høyt på lokalkoloritt, tempo og drama. At handlingen attpåtil er lagt til selve påsken, gir også plusspoeng for en påskekrim.

(GESS)

[ Intervju med Randi Fuglehaug: – Det er ikke så uforståelig at stjernene kan bli dritlei journalister. Hvordan er det å være en eldre, veldig erfaren kvinne? Hvordan blir man møtt? ]

Mesterlig

«Septologien» (« Det andre namnet», «Eg er ein annan» og «Eit nytt namn») av Jon Fosse (Samlaget)

Noen bøker krever litt ro og tilstedeværelse for å gi noe tilbake. Påskeferien kan kanskje by på nok av det til endelig å få satt seg ned med Jon Fosses sjubindsverk, «Septologien»? Det er nå en av seks finalister til en av verdens mest prestisjetunge litteraturpriser, Den internasjonale Bookerprisen, etter at «Eit nytt namn» fikk både Kritikerprisen og Brageprisen her hjemme.

De sju bindene er fordelt på tre bind, vakkert formgitt av Samlaget. Her blir leseren kjent med to menn som begge heter Asle. En bor på Dylgja ved fjorden, den andre i Bjørgvin. Begge er kunstmalere. Men der Asle på Dylgja, romansyklusens forteller, har lyktes rimelig godt i livet, både med kunsten og kjærligheten; har navnebror Asle i Bjørgvin hatt det vanskeligere. Han er svært alkoholisert, og havner på sykehus idet navnebroren finner ham nedkjølt i en snøfonn.

Det er adventstid, mørkt og kaldt, og tid for refleksjon for Asle på Dylgja. Han tenker på kunsten, og på Gud. De to henger sammen for ham. Begge har noe med nåde å gjøre, med noe som er større enn menneskenes begrensede forstand. Samtidig rulles kjernehendelser i livet hans opp. Barndom. Ungdom. Tida han fikk med Ales, hans store kjærlighet. Kallet mot kunsten. Mot Gud.

Jon Fosses prosa er særegen. Setningene ruller fram og tilbake i egen takt, kun avbrutt av komma – ikke punktum. Det er godt å puste i takt med en av europeisk litteraturs absolutte stormestere.

(GESS)

[ Anmeldelse av første bind: «Strålande om kunst som skaper lys av mørke» ]

[ Anmeldelse andre bind: «Eit inspirert portrett av kunstnaren som ung mann» ]

[ Anmeldelse av tredje bind: «Det er fullenda. Og vi ser at det er godt» ]

Boktrøst

«Vi er ikke alene» av Tordis Ørjasæter (Cappelen Damm)

Da hun allerede hadde rundet 90 år, satte Tordis Ørjasæter seg ned for å skrive enda en bok, med undertittelen «En personlig historie om annerledesbarnet i litteraturen». Da hun var fylt 94, var boka ferdig.

Ørjasæter er tidligere litteraturkritiker, professor i spesialpedagogikk og brageprisvinnende forfatter. Her forener hun alle rollene. «Vi er ikke alene» er det undertittelen forklarer – dels en fortelling om selv å være mor til et annerledesbarn, dels et kjærlighetsbrev til litteratur som kan gi trøst og lindring.

Da hennes psykisk handikappede sønn ble født på femtitallet, var hjelpeapparatet dårlig utbygd, og sårende myter om «kjøleskapskalde mødre» som fikk «sånne barn» florerte. Sønnen hadde det ofte leit. Moren også. Men det ble mye bedre, kan Tordis Ørjasæter fortelle, i det som også er en fortelling om hvordan vi som samfunn snakker om og tar vare på mennesker som er annerledes, fra femtitallet til nå.

[ Intervju med Tordis Ørjasæter: – Det er en sorg å få et annerledesbarn. Man kan lett kjenne på mye ensomhet. Men vi ikke er alene. Det viser også bøkene oss ]

I boka tar hun for seg verk av nyere forfattere som Olaug Nilssen, Lars Amund Vaage og Halfdan W. Freihow, samt klassikere av forfattere som Arne Skouen, Märta Tikkanen og Sigrid Undset. Alt skrevet med klok kjærlighet, til menneskene og til litteraturen.

Pingvinen i stua

«Døden og pingvinen» av Andrej Kurkov, oversatt av Dina Roll-Hansen (Cappelen Damm)

En mislykka, i praksis arbeidsledig, forfatter bor sammen med sin eneste venn – en pingvin(!) – i en leilighet i Kyiv. Pingvinen flytta inn da dyrehagen ikke lenger hadde råd til å fôre dyrene, etter Sovjetunionens kollaps. Livet er hardt, idet lykken plutselig smiler til forfatteren. Han får en godt betalt jobb som nekrolog-forfatter i en avis. Folka han skriver nekrologer over, er ikke døde ennå – planen er å ha minneordet liggende klar når det skjer.

Problemet er bare at folk rundt forfatteren begynner å dø, kort tid etter at nekrologen er ferdig … Kan han være i fare selv? Og hvilken rolle spiller pingvinen oppi det hele?

Det er mørkt, men svært morsomt hos Andrej Kurkov, som Ukrainas mest populære forfatter.

[ Intervju med Andrej Kurkov: – Kun Putins død kan stoppe krigen ]

«Døden og pingvinen» var hans gjennombruddsbok internasjonalt, oversatt til flere titalls språk. En absurd historie, absolutt, men selvsagt også en satire over det postsovjetiske Ukraina, og korrupsjonen og lovløsheten som dominerte i tida like etter regimets kollaps. Romanen kom først på norsk i 2013, men er nå trykket opp i nytt opplag.

(GESS)

Der Europa sluttet

«Grensen – En reise til Europas utkant» av Kapka Kassabova, oversatt av Knut Ofstad (Cappelen Damm)

Det foregår et par land unna Ukraina, likevel føles denne boka om grenser og kriger, diktatur og flyktninger, svært så relevant akkurat nå. Ved Svartehavskysten, der Bulgaria møter Tyrkia, ligger det strender og badebyer som er populære chartermål. Journalist og poet Kapka Kassabova vokste opp her, under den forrige kalde krigen, da dette var jernteppets yttergrense, hvor hundrevis av østtyskere døde i forsøket på å komme over til Tyrkia.

I denne reiseboka drar hun tilbake for å fortelle historier på grensen mellom det magiske og det virkelige. Som en slags psykedelisk Erika Fatland. Kom ut på engelsk i 2017, gledelig nok utgitt på norsk i år.

(BEP)

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Ragnar Hovland lever!

«Ei vinterreise» av Ragnar Hovland (Samlaget)

På selveste langfredag fyller Ragnar Hovland 70 år. Det må feires! Knapt noen nålevende norsk forfatter har en katalog like rik og god, men siden Hovland konsekvent bruker virkemidlene humor og nynorsk blir han altfor ofte oversett når det skal kanoniseres. Selv mener jeg Hovland er en dypt alvorlig forfatter, men han liker å skjule det, uutgrunnelig som en Mona Lisa med bart.

Ragnar Hovland debuterte i 1979 med romanen «Alltid fleire dagar». Han markerte seg raskt som en produktiv og leken forfatter inspirert av både kontinental litteratur og anglo-amerikansk populærkultur, ofte med grep fra sjangerlitteratur, med ramsalt vestlandsk forhold til sprit, sex og skjellsord. Jamfør antihelten Dr Munk, som ble introdusert for verden og forfatterskapet i kultklassikeren «Sveve over vatna» (1982). Senere på 1980-tallet var Ragnar Hovland og Jon Fosse lærerne til Karl Ove Knausgård på skrivekunstakademiet i Bergen, og selv om Hovland må regnes som Nobel-outsideren i denne sammenhengen, er han mye morsommere enn begge to til sammen.

Ragnar Hovland har skrevet både barnebøker, ungdomsbøker, essays, kortprosa, dramatikk, dikt, gjendiktninger og reiseskildringer, og generelt tull og tøys samlet mellom to permer, til sammen over 50 bøker. Han er ofte på sitt aller beste når han skriver for ungdom, som i hans hittil siste roman «Om noko skulle skje» (2016), en like burlesk som rørende bok der Hovland gir sin helt egen vri på mytestoffet om Orfeus og Evrydike i underverdenen.

I anledning dagen har Samlaget laget fine nye pocketutgaver av fem av Hovlands romaner, ta med alle på fjellet! Men siden jeg her må anbefale bare en, og det er påske, blir det en bok om død og gjenoppstandelse, der jeg attpåtil har en birolle som journalist som stiller dumt spørsmål på feil tidspunkt. «Ei vinterreise» (2002) er Hovlands pre-virkelighetslitteratur-roman med dagboksnotater fra et år med livstruende kreftsykdom. Spoiler: Han overlevde! Og sjelden har jeg vært så glad for at en bok endte godt! Gratulerer!

(BEP)

Bernt Erik Pedersen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen