– Å håndtere frykt er alltid et av de største spørsmålene for oss mennesker. Hvis vi ser på biologien, er vi født redde, og så lærer vi oss til trygghet. Men frykt er alltid vår første raske respons og er så lett å trigge i alle mennesker.
Det er ettermiddag og stille i lokalene til psykologene i Montgomery AS, sju etasjer over Bogstadveien. Vi sitter i sofaen på kontoret til Hedvig Montgomery, med terapeuten overfor oss i en svensk lenestoldesignklassiker. Her er kunst på veggene, et vakkert vevet teppe på gulvet, småbord med vannmugge og Kleenex.
Her inne har Montgomery opp mot fem terapitimer hver dag med par, barn, unge og familier – når hun ikke er ute i landet og holder foredrag til kommuneansatte, skriver bestselgende bøker eller tekster til sin avisspalte, gir råd i podkasten om barn- og familieliv eller snakker med potensielle deltakere til reality-program som «Kompani Lauritzen», «Farmen» og «Luksusfellen».
---
Hedvig Montgomery
- Født 1968 i Uppsala.
- Bor i Oslo. Har mann og tre sønner på 12, 15 og 28 år.
- Psykolog med familieterapi som spesialitet og er deleier av praksisen Montgomery AS.
- Har skrevet bokserien «Foreldremagi» som er oversatt til 23 språk.
- I samarbeid med Aftenposten har hun den ukentlige podkasten og A-magasin-spalten «Foreldrekoden».
- Har siden 1999 vært psykolog i en rekke TV-produksjoner og med oppfølging av mennesker som opplever medieeksponering, blant annet i reality-programmer.
---
– Håp er langsomt
– Jeg vet ikke hvor mange mediehenvendelser jeg får som: «Kan du komme og si noe om hvordan man snakker med barn om krig? Du får tre minutter.» Og så tenker de at tre minutter er mye. Men hva kan jeg si på tre minutter, egentlig? Ingenting som gir mening, for dette er et langsomt felt. Frykt bygges opp fort, mens håp bygges opp langsomt. I en verden der alt skal formidles på tre minutter, er det ikke plass til å utvikle det håpet. Og det gjør oss litt sårbare, rett og slett, sier Hedvig Montgomery.
Akkurat idet vi alle så mot en ny vår for verden, en normalisering etter to år med pandemi og kollektiv unntakstilstand, ble det krig i Europa. En internasjonal krisetilstand har overlappet en annen. Hva gjør det med oss?
Hedvig Montgomery vil snakke om håp. Hun hadde nevnt det i en av e-postene da vi avtalte intervjuet: «Vi må holde håpet for barna våre i en tid med krig. Bygge tryggheten som gjør at de ikke gir opp. Ruste oss til å ta imot både forferdelige nyheter og mennesker i krise. Å holde håp er et tema jeg opplever ikke helt har et språk i en sekulær verden.»
– Håpet, ideen om en høyere mening, et sted å gå til når alt annet stormer, er på mange måter religionens funksjon, sier Montgomery.
Men den har ikke stor plass i dagens Norge. Og hurtigheten i de fleste medier hjelper ikke, påpeker hun.
– Det tror jeg er grunnen til at podkaster er blitt så stort. Det trekker ned tempoet.
[ Restskatt? Dyr strøm? Sparing? Takket være Silje Sandmæl er privatøkonomi blitt hot shit ]
– Vant til å bli skremt
Selv snakker hun ukentlig med sin milde stemme i Aftenposten-podkasten «Foreldrekoden», nå på sjuende sesongen. For noen år siden fikk Hedvig Montgomery en slik posisjon som ganske få personer av og til oppnår innen sitt felt; hun ble en slags guru. En som nybakte foreldre lytter til når hun sier «du må starte med å lage et bånd mellom deg og barnet ditt. Du må skape et vi». En som foreldre til skolebarn kan nikke gjenkjennende til når hun fastslår at «dagens foreldre må være den mest overorganiserte generasjonen noensinne». Og som beroliger tenåringsforeldre når hun skriver at det er naturlig at døra til barnerommet plutselig en dag er lukket: «Det å finne seg selv vil alltid kreve en eller annen avstand til det som er nært. Barnet ditt skal bevege seg ut, og bort».
Bokserien «Foreldremagi» begynte med én bok, men ble til en bestselgerserie på fem bøker som er oversatt til 23 språk. De tar for seg de ulike periodene helt fra babystadiet til tenåringslivet, men har én fellesnevner: Hva er det aller viktigste du som mor eller far gjør i løpet av en barndom?
I podkasten denne våren har hun allerede snakket om både pandemien (blir det egentlig bra til slutt?) og om krigsfrykten.
– Bør man helst ikke vise det overfor barn og unge dersom man selv er bekymret?
– Hvis du er redd selv, må du finne en måte å roe ned deg selv på før du kan hjelpe andre. Du må gå runden: «Hvor redd er det grunn til å være?» Da er voksenhjernen, og det å søke kunnskap, viktig, sier Montgomery og viser til at selv om nærheten til Ukraina gjør at det er lett å kjenne på frykten, er ikke Norge direkte truet akkurat nå.
Hun mener myndighetene har bidratt for lite til «å lage rom for håp og handling».
– På den ene siden sier myndighetene «det går fint», og på den andre siden sier de: «skaff jod-tabletter». Men tablettene vil deles ut i kommunene til barn og unge om det blir behov, og vi godt voksne trenger dem ikke. Viljen til å trigge frykt som egentlig ikke trengs, har overrasket meg. Jeg skulle ønske menneskets behov for å bli roet ned og føle seg trygg ble litt mer tatt på alvor. Under pandemien er vi blitt vant til å bli skremt. Jeg tror ikke det er bra for oss som samfunn. Hvor redd er det grunn til å bli, og hvordan skal vi håndtere det? Det er jo bare det vi kan gjøre noe med.
– I Norge har vi følt oss veldig trygge de siste tiårene.
– Ja, og det er ganske interessant: Jeg så en dokumentar nylig om 1971 og hvordan musikken spilte en rolle i å få folks øyne opp for Vietnamkrigen. Det var urolige tider. Du skal ikke lenger tilbake. Jeg var bare tre år, men jeg husker jo 70-tallets brutale krigsfrykt. De store konfliktene som setter oss som menneskehet på prøve, har vært der så lenge det har vært nedtegnelser. Det interessante er at vi ikke har funnet noen bedre måte å løse det på.
[ Ukrainsk forfatter: – Kun Putins død kan stoppe krigen ]
– Barneoppdragelse er ingen metode
Hedvig Montgomery har møtt eldre som har vært isolerte og redde under pandemien og barn som hatt for mye usikkerhet. Unge som skulle flytte på hybel og som ble møtt med tomhet.
– Det er klart de kommer til å bære det med seg. Men min erfaring er at menneskene er ganske robuste. Vi går fort tilbake til en normalitet, vi søker det vi trenger og tar det til oss. De fleste kommer til å glemme det. Men noen kommer til å ta med seg uroen og frykten i litt for stor grad. Jeg syns myndighetene har vært uforsiktige med å slippe løs så mye frykt. Og vi har alle vært med på å vedlikeholde det for lenge. Var det grunn til å bli så redd i desember, da omikron kom? Vi var nok så lett-trigget fordi vi nettopp hadde mobilisert så mye frykt fra før.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/RQTOKIJHRRCUPN4YRD5SV3OQLI.jpg)
Hun har akkurat kommet hjem fra en miniturné på Sunnmøre der hun holdt foredrag for kommuneansatte. For første gang på lenge sto hun igjen foran en fullsatt sal med 500 tilhørere. Hun beskriver seg selv som urban – bor med ektemannen og to av de tre sønnene sine i leilighet sentralt i hovedstaden, der hun får utløp for interessen for planter og jord på en liten terrasse. Har ikke førerkort og elsker å gå på kino og konserter. Men hun har savnet å reise ut av Oslo på jobb.
– Barneoppdragelse er ingen metode eller vitenskap. Det går rett inn i den mest private familiekulturen som finnes. Da har det for meg vært nyttig ikke å bli for ensartet i hva slags kulturer jeg forholder meg til.
– Møter du en annen slags respons andre steder i landet enn i Oslo?
– Ja. Utenfor Oslo leves liv som er mer som det er, med mindre streben etter «sånn må det være»-idealet. Og jeg syns det er noe fint i det. Ta tredelingen av foreldrepermisjonen, for eksempel. Du skal ikke ha vært lenge innenfor ring 3 før det å lufte en idé om at det kan være problematisk for noen nesten blir sett på som litt forstyrret eller veldig konservativt. Men hva er konservativt, hva er fornuftig? Det blir tydeligere for meg når jeg reiser rundt at det ikke er så hugget i sten. Jeg vet ikke hvor grensen går for hvor mye politikere kan bestemme over familiens liv, men jeg tror at vi må fortsette å diskutere det – selv når problemet virker løst i Oslo.
[ Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato ]
For mye overvåking fra foreldre
«Min egen families grunnmur hadde vaklet da jeg vokste opp, og jeg ble en tenåring som kan føles veldig fremmed når jeg ser tilbake på henne nå», skriver Hedvig Montgomery i boka «Foreldremagi». Familien flyttet mye. Foreldrene kom fra Sverige og flyttet til Bergen for å jobbe på universitetet der – moren som kirkehistoriker og faren som filolog. Hedvig var yngst av fire søsken.
– Det var en annen oppvekst enn i dag. Vi var mer overlatt til oss selv. 70-tallet var midt i kvinnefrigjøringen, og samtidig hang 50-tallsidealet igjen, med at barn skal sitte stille ved bordet og sånn. Foreldrene var så klemt i rollen. Mine foreldre gjorde det bra, men vi oppdrar alltid barn ut fra en tidsånd og er mye mer påvirket av den enn vi tror. At jeg var rotløs som ung, skulle bare mangle.
At hun ble psykolog, var litt tilfeldig. Hun så etter et praktisk yrke der hun kunne bruke hodet. Begynte på psykologi grunnfag og fikk «laud», som det het – god nok karakterer til å komme inn på embetsstudiet.
– Det var pinlig lite gjennomtenkt.
Underveis fikk hun eldstesønnen, som nå er 28 år, med sin daværende mann. Hun ble skilt og møtte sin nåværende mann en del år senere. De fikk to sønner som nå er 12 og 15. Nå har hun vært psykolog i over 20 år, mor i nesten 30 og har levd i 53. Hun har sett foreldrerollen forandre seg fra tiår til tiår. 80-tallet fikk det hun kaller «sjokopop- og nøkkelbarn-generasjonen».
– Så slo 90-tallet helt kontra, med frykten for at barn skal skades. Plastsakser. Gummierte matter på lekeplassene. Ikke lov å ta trikken og bussen alene. Hele denne frykten var en ganske sunn motreaksjon, for det var en litt skjødesløs behandling av barn tidligere, men det er klart: Barn må jo klatre og lære seg å vurdere risiko selv, og da tok man dette altfor mye bort.
Med 2010-tallet kom det «betjente» barnet.
– Foreldrene begynte å gjøre alt for barna. Meldte dem på ting, kjørte og hentet. Til slutt kunne de nesten ingenting selv. Hva det er nå? Jeg tror vi ser det best i ettertid, men at det kanskje er for mye overvåking? Barn blir alltid sett i kortene. Og fordi kortene er blitt så digitale, har vi en illusjon om kontroll når vi har tilgang på barnas innhold på nettet og posisjonene deres. Men de ligger foran oss. De utvikler koder så vi ikke skjønner det likevel. De legger igjen telefonen hos kamerater så vi likevel ikke vet hvor de er.
– Foreldre er med overalt og organiserer så mye. «Slipp barna fri», har du skrevet?
– Altså, noe som er interessant, er at i gamle dager skrev vi ned for hånd leksene læreren hadde skrevet på tavla og tok med hjem. Nå har veldig ofte foreldrene fått lekseplanen på mail, og så er det foreldrene som forteller barna. Kommandolinjene blir jo helt merkelige. Jeg tror mange barn kjenner for lite eierskap til eget liv. Det er alltid noen andre som har ansvar eller tar ansvar. Evnen til gradvis å vokse seg inn i eget liv blir veldig forsinket, i alle fall.
Hun kommer tilbake til frykt.
– Frykt er så lett-trigget også i oss foreldre. Det er ingenting som er verre enn å miste barn, så det er en grunn til at vi biologisk skal være så redde for det. Men nå har vi så mye ressurser å bruke på den frykten. Det tror jeg ikke er bra verken for oss eller barna. Vi må ha tillit til den kraften og det programmet som ligger i dem for å vokse og klare og få til. Men vi skal hjelpe dem med det, for all del, for det er nødvendig og mye kjærlighet i det. Og noe av det bra foreldre i dag gjør, er den gode kontakten de har med barna sine gjennom hele oppveksten. Det er fantastisk å se.
Folk gjør så godt de kan, sier Hedvig Montgomery og understreker at hun vil styrke dem i det, ikke være samfunnsrefser.
– Jeg bare ser at det går i bølger og at vi av og til blir litt blinde for hva som skjer.
[ Linn Skåber: – Mitt livs største kjærlighet hadde aldri passet inn i livet mitt nå (+) ]
– Vi har en tro på åpenhet som en mirakelkur
«Jeg skal beskytte deg mot alt som er vondt. Alltid». Den nybakte mammaen Hedvig, midt i 20-årene, hvisket til sin lille førstefødte sønn som bare var noen timer gammel. Det virket så riktig da. Siden skjønte hun at det ikke er mulig, og heller ikke noe å sikte mot.
– Forventningene til hva vi skal få til som foreldre, i denne selvfremstillingens tid, er latterlig store.
Den siste boka i serien handler om ungdomsårene, da døra ofte lukkes.
– Jeg tenker på tenåringene som spirer som fortsatt trenger å skjermes og holdes litt. Men kommer vi for brått på mens det er så skjørt, ødelegger det litt. Og dette er en av kjepphestene mine: Jeg tror det er en forbannelse, den ideen om at «hvis vi bare hadde visst dette før, blitt fortalt dette før, gjort dette før, hadde det gått bra». Det er ikke sikkert. Det er ikke sikkert at det blir mindre angst av at vi forteller barn og unge alt om angst. Det er ikke sikkert det er lettere å finne ut av sin seksuelle legning selv om man er blitt fortalt om alle seksuelle legninger som finnes. Det er ikke sikkert at det å bli fortalt ting før du er klar for å ta imot og bruke det, er til nytte i det hele tatt.
Montgomery påpeker at vi av og til med voksenhjernen sier «jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet i dag da jeg var 15».
– Men hadde jeg skjønt hva jeg snakket om? Svaret på det er sannsynligvis nei. En del feil må du gjøre for å skjønne. Hjernen er under utvikling, det er en modningsprosess.
– Det å føle seg usikker, å være annerledes – at vi har flere ord for det som er vanskelig, er bra fordi det kan gjøre det lettere å håndtere det når det skjer, men det fjerner ikke problemene. Vi har en tro på åpenhet som en mirakelkur, men det er ikke sånn det fungerer.
Hun mener åpenheten rundt psykisk helse ikke alltid er bare bra for dem som forteller noe offentlig.
– Nei, igjen: hadde det vært så enkelt. Prisen for å dele er der alltid. Enhver deling er en redigert fremstilling. Sannheter som bare er delvis sanne, blir stående alene, og det gjør rett og slett rommet ditt litt trangere, sier Montgomery, og ser samtidig dobbeltheten:
– Jeg lever jo av å spre masse psykologisk kunnskap. Men jeg syns vi har fått en slags diagnostisering av det som er ganske vanlig og som kanskje kan endre seg. For meg er ikke diagnoser nyttig i seg selv, hvis jeg ikke kan bruke dem i et behandlingsøyemed. Hverdagsspråket vårt er ofte akkurat så nyansert som vi trenger. Vi har flere ord for det å være engstelig og redd – vi har egentlig mer finstemte måter å snakke om det på enn bare angst, som blir så hardt og bare blir én ting. Jeg er glad i det vanlige språket, og det er jeg prøver å bruke både når jeg formidler og i terapien.
– Vi er alltid mye mer enn den ene diagnosen og den merkelappen. Vi er alltid mye mer enn vårt eget problem.
– Er det ditt inntrykk at psykiske problemer blant barn og unge er større nå enn før, eller er det bare mer åpenhet rundt det?
– Dette vet vi ikke. Men hver gang jeg leser tallunderlaget som gjør at man sier at psykiske problemer har eksplodert, tenker jeg at det er tynt grunnlag. Det handler om selvrapportering, om språk og uttrykk som man har nå og kanskje ikke hadde eller brukte før. Ut fra det jeg ser, vil jeg si at det kanskje ikke er flere som sliter psykisk, men hvordan det kommer til uttrykk, har endret seg. Og akkurat nå, i kjølvannet av pandemi-tiltakene med for lite normalt liv for barn og unge, har plagene blitt større for dem som kanskje bare hadde litt plager fra før. Det er flere som trenger hjelp nå.
[ Gro Harlem Brundtland om Putin: – Jeg er urolig for hans dømmekraft (+) ]
Reality-psykolog
En dag i 1999 ble den relativt nyutdannede psykologen kastet ut i noe hun egentlig ikke ville. Gjennom en venninne i TV-bransjen ble hun brått spurt om hun kunne komme ut på Gardermoen og ta imot deltakerne som kom hjem fra en eksotisk øy i andre sesong i Robinson-ekspedisjonen. Dette var mens det ennå var nytt for oss å se «ekte» mennesker gråte og bli blottstilt på TV. Siden har Hedvig Montgomery har jobbet med reality. «Rekruttene» du ser på «Kompani Lauritzen», «bøndene» du ser på «Farmen», sløserne i «Luksusfellen» – de har alle vært innom Montgomery eller kollegene.
– Jeg har gått en god skole. Jeg var heldig som kom borti reality-sjangeren. Det er en utrolig fin erfaring å ha, fordi det tvinger meg til å møte all slags folk og være aktivt til nytte.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/4PYZBPWEO5AXHKWNSKOA72PDGM.jpg)
Montgomery bidrar i alle ledd; med risikovurdering av selve konseptene og eventuelle etiske vurderinger underveis i produksjonen, med å snakke med de aktuelle kandidatene på forhånd for å se om de står et sted i livet der dette er ok for dem og å snakke med dem etterpå. Hun mener bevisstheten i reality-bransjen har økt disse 20 årene. Selv ser hun masse reality-TV og koser seg med det.
– For meg er det utrolig viktig at når folk er så rause at de låner ut seg selv til underholdningsproduksjon, skal det gjøres på en respektfull måte. Det er fort gjort i TV-bransjen at man blir fartsblind: «Jammen, det blir så god TV!». Men det at noe blir god TV, betyr ikke at det blir godt å leve videre med når det er ditt liv som er lånt ut.
Hun påpeker at folk eksponeres i nyhetssaker også. Sosiale medier er ikke nødvendigvis verst, mener hun, for der kan du slette og kontrollere det du legger ut om deg selv.
– Vi lever i en tid da alt trenger et ansikt, hvor folks historie blir brukt til en historiefortelling som ikke er deres egen.
Montgomerys neste bok, som hun skriver på sammen med regissør Johan Osuldsen, skal handle nettopp om å bli iscenesatt eller eksponert gjennom å bli brukt i en historiefortelling.
– Gratisbillett til å bli kjent med deg selv
Da hun ble spurt om å skrive den aller første boka om foreldrerollen, var hun skeptisk.
– Men jeg opplevde at det var så mye foreldrelitteratur som var så fastlåst kunnskap om hvordan man skal møte barn og som ikke tok hensyn til det barnet du har fått. Jeg ville skrive noe som hadde respekten for barnet og gjorde foreldre i stand til å tilpasse seg barnet sitt der det er nå.
Egentlig rettet hun seg mot dem som kom til praksisen hennes.
– Og så viste det seg at det er veldig mange som trenger det. Jeg tror det er grunnen til at den har fungert i mange land.
– Du er en person mange lytter til og følger. Føler du det som et stort ansvar, noe som gjør at du veier dine ord?
– Ja, kjempeofte, og det er slitsomt, men jeg prøver å si noe som ikke skal kunne brukes for å gjøre skade, fordi «Hedvig har sagt det». Risikoen er at ting blir revet ut av sammenheng.
– Tror du jobben du har hjelper deg i å være forelder selv?
– Ja, det tror jeg. For hva hjelper? Jo, det jeg har prøvd å formidle. Det hjelper å vite noe om barns utvikling. Og jeg merket at jeg syns jeg ble en mye bedre mor med nummer to og tre enn med den første. Men det opplever de fleste. Da vi skrev den første boken, sa vi at vi skal «gjøre førstegangsforeldre til andregangsforeldre».
– Har jobben din gjort deg til en mindre bekymret mor enn du ellers ville vært?
– Jeg er nok roligere på det, ja, jeg ser forskjell på hva som går seg til og hva man må gjøre noe med. Men ingen er ekspert på egne barn. Jeg kan se noe, men ikke hjelpe dem som om de var noen som kom hit, for der er jeg altfor nær som mamma, og skal være altfor nær. Og så skjer det nok at jeg kommer hjem og har brukt opp kapasiteten på jobb. Jeg prøver å ikke havne der for ofte, men det skjer.
– Hva er teknikken da?
– Hvis det er fredag, kan jeg sette på Classic FM, drikke et glass vin og lage en rett som er hyggelig å lage. Hente krefter på å ikke snakke, ikke forstå, men gjøre og sanse. Det er lettere nå når barna er 12 og 15, de holder på med sitt, de også. Før var det å håpe på en hel natt søvn og prøve å jobbe mindre, etter beste evne, det var eneste mulighet.
Så, kan Hedvig Montgomery selv kjenne på utilstrekkelighet i morsrollen?
– Ja, ja! Men det å få det ansvaret, å følge et barn, det er så utviklende. Barn er på mange måter en gratisbillett til å bli kjent med deg selv.
– Barneoppdragelse er summen av alt vi gjør sammen. Det er summen av hvordan vi spiser middag sammen, ser på film sammen, skiturer og ferier. Vi har ikke sånne prøveøyeblikk hvor alt blir avgjort, med mindre du gjør helt idiotiske ting, som er unntaket. Og selv da er det ikke nok til å kutte bånd.
En dag for en del år siden dro den eldste sønnen til England for å ha et utvekslingsår på videregående. Tilbake satt mor med mann og to små barn.
– Jeg var ikke forberedt på en flekk på hva som traff meg. At det var et menneske for lite. Jeg var ikke forberedt på stillheten. Det gikk litt tid før jeg skjønte at tristheten jeg kjente på, handlet om noe mer enn at han hadde flyttet ut. Jeg tror det som gjorde meg så trist, var at jeg tenkte: «Nå har jeg gjort det jeg kan. Nå er det ikke mer jeg kan ta ansvar for. Det er for sent å legge inn mer.» Det var ganske rystende.
Han kom tilbake, var hjemme litt og flyttet ut igjen – etter hvert for godt.
– Etter hvert har jeg lært meg at det går helt fint. Han skal ut og fly.
[ TIX om kritikken: – Nå er jeg helten til barn som ikke har venner, liksom ]
---
Favoritter
Musikk: Varierer hele tiden! Akkurat nå Beethovens 3. klaverkonsert. Fordi jeg hørte den spilt av en utrolig dyktig 16-åring (!) her forleden. Unge musikere gir slikt håp for fremtiden!
Film: I disse tider – se «This corner of the world» – som er en japansk tegnet film om Hiroshima. Uendelig rørende og tankevekkende.
Bok: «En plutselig frigjørende tanke» av Kjell Askildsen kommer jeg alltid tilbake til. Siste bok jeg leste som var fantastisk, var «Olive Kitteridge» av Elizabeth Strout
Mat: Knekkebrød med gulost (til hverdags). Hønsefrikassé i karrisaus (til fest).
Sted: Endelig – denne er lett! Stockholm.
---