Kultur

Som en mann

Matilda Gressberg er en av Norges få, etablerte kvinnelige musikkprodusenter. Nå har hun øvd seg på å be om pinlig mye penger og snakke varmt om egne prosjekter.

– Hvis en mann sier: «Jeg har produsert denne låten» sier folk «ja, kult». Hvis jeg gjør det, svarer de «å ja, hvem har du gjort det sammen med?»

Gressberg (28) myser i vårsola. Denne samtalen har hun hatt ofte.

– «Jeg har gjort det alene», svarer jeg da.

Hun etterligner stemmen til den irriterende personen hun har i tankene.

«Ja, men hvem har vært tekniker?»

– «Jo, det er også meg du!»

Det er nok en av grunnene til at jeg ønsker å være bak spakene, fordi jeg trenger det, sier Matilda Gressberg.

Et stort gap

Artist og produsent Matilda Gressberg (28) sitter på en plaststol utenfor blokka hun bor i. Valpen Dolly, oppkalt etter Dolly Parton, ligger utålmodig på fanget og slikker henne på overarmen. De siste årene har Gressberg produsert musikk for norske popartister som Dagny og Sval, den svenske visesangeren Melissa Horn, og musikk i det mer elektroniske landskapet for blant annen canadieren Felix Cartal og Danske Faustix.

At hun produserer egen og andres musikk er hun i mindretall om: Fordi hun er kvinne.

Aftenposten gjorde en omtrentlig kartlegging i 2018, som viste at 46 kvinner i Musikk-Norge hadde erfaring med musikkproduksjon på høyt nivå, men at få av dem produserte for andre. Av Spotifys 50 mest spilte låter i Norge i 2020 var 0,7 prosent av produsentene kvinner.

Matilda tror den lave kvinneandelen på feltet handler om kultur: Hvem som får plass, og hvem som får æren.

– Jenter produserer. De tar bare veldig ofte ikke «credit for det».

Hun forteller at hun kjenner mange som egentlig har produsert en hel plate selv, men at de ikke har troen på at det er godt nok. Derfor henter de inn noen mot slutten av prosessen. Han gjør kanskje bare en bitte liten del av jobben, men ender opp med å stå oppført som produsent alene.

– Jeg synes det er rart at det skal være et stort gap. Det henger nok også sammen med at man forbinder teknikk med gutter og menn. Men ingenting tilsier at jenter ikke skal klare det.

Matilda Gressberg har de siste årene vært en tydelig stemme i samtalen om at man trenger flere kvinner i produsentrollen.

---

Matilda Gressberg

  • Fra Eidskog
  • Har levd av å være artist og låtskriver siden hun var 16
  • Hun har gitt ut albumene «A Heart» (2013), «Serendipity» (2015), «Odyssey EP» (2018) og «Retrospect» (2020)

---


Unaturlig selvtillit

Å konstant føle seg undervurdert, har vært vanskelig. Men i det siste har Gressberg funnet en ny taktikk.

– Tidligere møtte jeg det med å bare jatte med, for jeg ble så satt ut av det. I det siste har jeg tenkt: Da får jeg bare oppføre som en mann da.

Hun skyter fram brystkassa litt, og gjør stemmen stolt og høy.

«Det er klart det er jeg som har produsert den låten!» Jeg later som jeg er veldig selvsikker, til og med når jeg virkelig ikke er det. Det er eneste måten jeg kan få noe som helst respekt på. For det blir bare antatt at jeg ikke er særlig flink.

Det samme gjelder når hun skal sette en pris på jobbene hun gjør.

– Jeg kjenner mange mannlige artister som overpriser helt skinnsykt, for de synes de er flinke og at det ikke er så farlig om noen skulle tenke at det er litt mye. Og det funker, det er det som er triste.

26 år gamle Matilda Gressberg fra Eidskog sluttet på skolen og satset på musikken allerede som 16-åring.

Valgt feil bransje

Huden Dolly løper utålmodig rundt beina til Matilda. I dag har hun gjort det hun liker aller best: Laga musikk. Aleine.

– Jeg synes ikke det er så gøy å spille live lenger, men å være i studio er det aller beste jeg vet, for det er så ulikt hver gang. Jeg har åpenbartvalgt feil bransje, sier hun og smiler.

Hvis det hadde vært mulig, skulle hun gjerne droppet alt rundt. Ingen pressebilder, røde løpere, konserter eller promo-intervjuer. Bare henne og musikken.

– Jeg liker ikke å være synlig. Jeg tror jeg på mange måter gikk ganske lei.

Da Matilda var 16, ble hun spådd en stor solokarriere. Men de siste årene har Gressberg tatt noen steg tilbake, og slutta å turnere. Fordi hun startet karrieren da hun var så ung, kom det til et punkt hvor det ble for mye.

– Jeg merket det ikke før det smalt. Jeg fikk panikkangst, som gikk over i sosial angst. Det ble litt mye, rett og slett.

Det er typisk når man starter som veldig ung, forteller hun, fordi man ikke er helt klar for å «deale» med en bransje som er i et så høyt tempo.

– Det er nok en av grunnene til at jeg ønsker å være bak spakene, fordi jeg trenger det. Kanskje jeg kommer til det punktet hvor jeg er sånn: «Nå savner jeg å turnere».

Men rød løper, det hun aldri at hun kommer til å savne.

Hør hele samtalen med Matilda her, i vår podkast Ses der:

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra: Kultur