KIRKENES (Dagsavisen): − Det var på en måte som å gå gjennom en identitetskrise. Det berørte mye av den kulturelle historien og stoltheten ved å være et multikulturelt samfunn som har klart å jobbe godt med en kompleks nabo som Russland, og ikke minst skapt store verdier ut av det samarbeid, sier Guro Brandshaug (42).
Hun er næringslivsleder og ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i Sør-Varanger. Hun har jobbet med folk til folk samarbeidet i mange år og er kjent fra NRK-serien Puckers, om ishockeyklubben Kirkenes Puckers som spilte mot russiske og finske lag.
− Plutselig ble det en skam, en feil. Vi hadde trådt feil, og burde skamme oss. Det er nesten som det hagler mot oss av nedlatende kritikk til tider, og litt overraskende mye fra Tromsø. Så det ble jo en slags voldsom identitetskrise. Og jeg skulle ønske at vi heller fikk en klapp på skuldra for at vi har jobbet godt i 30 år, på en måte som har gitt samfunnet her forutsigbarhet og en følelse av trygghet. Nå har vi tilpasset oss igjen, i den praktiske hverdagen der vi må få samfunnet til å fungere best mulig, sier hun.
[ – Et vagt håp i et truende og dystert mørke ja, men hva er alternativet? ]
Kirkenes er gruvebyen uten gruve. De har en nabo som de over natten mistet mye av kontakten med. Byens identitet ligger i nærheten til Russland – og gjennom 30 år har Barentssamarbeidet vært velfungerende. Du hører ikke mange russiske stemmer i byen. Gjestene fra øst forsvant under pandemien med strenge restriksjoner, og de fikk ingen mulighet til å komme tilbake. Grensa er åpen, men trafikken over Storskog er nesten på samme nivå som under pandemien. Det var et lite oppsving under mobiliseringen i september. Da alt var nesten normalt i 2019 var det 266.267 grensepasseringer. I 2022 var det 55.667 passeringer. I 2021, da pandemien herjet, var det 14.752 passeringer.
Likevel er byen fortsatt multikulturell med et stort innslag av russere og nå ukrainske flyktninger.
For Putin
Brandshaug er trebarnsmor og møter både russiske og ukrainske foreldre. I klassene til de tre barna hennes har det kommet både ukrainske og russiske flyktninger. På sønnens hockeylag har det kommet ni-ti barn, halvparten ukrainske og halvparten russiske.
− Da må vi klare å møte hverandre som mennesker. Politikken er der og vi har våre ulike politiske standpunkt. Jeg møter foreldre på foreldremøter som jeg vet sympatiserer med Putin og som støtter krigen. Men når jeg møter dem som foreldre til en liten gutt i min datters klasse, da må jeg møte dem som foreldre. Jeg må møte dem som mennesker, til det beste for at barna skal kunne fungere godt i klasserommet, i vennskap. Det må vi hvis vi skal ha et samfunn her som klarer å leve godt sammen, sier hun.
Lite å samarbeide om
Samarbeidet mellom Norge og Russland har vært sentralt for befolkningen. For Kirkenes er det viktig for næringslivet at havnen er åpen for russiske fartøyer. De er dominerende, og i dagene da Dagsavisen var på besøk lå det 15 fartøyer til havn. 13 av dem var russiske fiskefartøyer. I tillegg lå Hurtigruten til kai i noen timer og kystvaktskipet KV Bison var innom.
Nå er alt samarbeid på det offentlige plan stort sett opphørt for denne gang, men fremdeles prøver ildsjeler i Sør-Varanger og Barentssekretariatet å støtte og opprettholde en viss kontakt med private aktører på den andre siden av grensa. En spydspiss i dette samarbeidet er Barentssekretariatet. Men hva nå?
[ Historiker: – Vi har ikke sett lignende krigsforbrytelser i Europa siden 1940-tallet ]
− Barentssamarbeidet er veldig redusert der mange som tidligere var involvert ikke kan delta lenger. De vi står igjen med og vi kan samarbeide med er russiske privatpersoner, uavhengig aktører og enkelte organisasjoner som må være private og ikke er omfattet av sanksjoner, sier Lars Georg Fordal (47), leder av Barentssekretariatet.
Utenriksdepartementet (UD) ønsker at det skal være kontakt med russiske privat aktører, som ikke har offentlig tilknytning. I fjor støttet sekretariatet 45 ulike prosjekt og vil prøve å opprettholde det på dette nivået i år. Og da bare prosjekter som handler om kultur, barn/ungdom og sivilsamfunnet.
− I 2022 ble det nødvendig for oss å stoppe støtte til enhver aktivitet som gjennomføres i Russland. Både fordi det rent praktisk har blitt nesten umulig, men også med tanke på søkeres sikkerhet. Hvis noen får støtte fra et prosjekt fra utlandet, er det nemlig med dagens lover en risiko for å bli straffet i Russland. Vi støtter ingenting i Russland, sier Fordal.
I starten av februar i fjor hadde Barentssekretariatet tre kontorer i Russland. En person var ansatt i Narjan-Mar, tre i Arkhangelsk der det også er et norsk honorært konsulat. De har hatt to ansatte i Murmansk og en person tilknytt av kontoret i Murmansk, men som har jobbet friere med urfolksspørsmålene finansiert av Sametinget.
[ – Risiko for at Russland tolker handlinger fra Norge i verste mening ]
− Den samlede effekten av sanksjonene og at samarbeidet har blitt veldig redusert, har ført til en mye mindre arbeidsmengde i Russland. Vi har heller ikke hatt noen løsninger for å opprettholde driften rent praktisk. Så dessverre har vi sett oss nødt til å legge ned kontorene i Russland. Kontorene i Murmansk og Narjan-Mar er allerede avsluttet, og vi er i ferd med å avvikle driften i Arkhangelsk, sier Fordal.
− Dette er dyktige personer som har brukt store deler av arbeidslivet sitt til å spleise sammen nordmenn og russere som siden midten av 90-tallet, sier han.
Nordisk samarbeid
Hvordan man skal fortsette et samarbeid med Russland har vært en hodepine for sekretariatet og de ansatte. Mange har satset alt på en karriere innfor det norsk-russiske samarbeidet, og for de fleste på kontoret i Kirkenes har det vært en sorg at Russland har startet en brutal krig.
− Ja, det har jo vært veldig tungt at Russland har gått i en annen retning og sklidd ut til de grader. Men samtidig så er det jo ingen tvil om at vi må forholde oss til at vi grenser til Russland, sier Fordal.
− Det vi ser er at Russland er veldig splittet. Vi ser potensial i mer aktivt nordisk samarbeid og håper at dette vil utgjøre mer av vår aktivitet framover, sier Fordal.
Samarbeid har endret karakter. Nå er det i hovedsak kultursamarbeid og sivilt samfunn. I tildelingsbrevet fra UD står det også at Barentssekretariatet skal prioritere arbeid som støtter opp om barn og ungdomsaktiviteter. UD vil også at svenske og finske aktører skal støttes. Fordal håper de kan gi bidrag til rundt 45–50 prosjekter i år også. Da dreier det seg om folk som kjenner hverandre fra før, at det er større miljøer og større organisasjoner som for eksempel Pikene på Broen.
Festival i krigen
Midt i gågata i Kirkenes finner vi dem. I galleriet, kontorene, møteplassen med navnet Terminal B holder Pikene på Broen til. Hvert år arrangerer de festivalen Barents Spektakel som Barentssekretariatet har bidratt med mellom to og tre millioner kroner hvert år.
Barents Spektakel er en kunstfestival ispedd konserter, teaterforestillinger, debattprogram, workshops, barneprogram og film.
På festivalens andre dag i fjor brøt krigen ut. I år starter det på årsdagen da krigen brøt ut. Det har skapt utfordringer for hele festivalens eksistens.
− Utgangspunktet for både Pikene på Broen sin virksomhet og festivalen er jo en sterk norsk-russisk dimensjon, fordi vi er her vi er. Den russiske dimensjonen har vært viktig både i form av innholdet på festivalen, at det er russiske kunstnere, produksjoner og at russiske samarbeidspartner er involvert, sier kommunikasjonsansvarlig, Astrid Fadnes (32) i Pikene på Broen.
[ Frykter ikke Russland i nord: – Men det betyr ikke at vi skal slappe av ]
Samarbeid med russiske kulturinstitusjoner er ikke mulig lenger, likevel skal festivalen fortsette å være en brubygger mellom de to landene. Festivalledelsen har gjennom hele det siste året stilt seg selv spørsmålet om hvor skal de gå videre. Det har vært mange grunner til å være usikker.
− Vårt standpunkt er at vi ønsker fortsatt å løfte frie russiske stemmer. Det er viktig, kanskje viktigere nå enn noen gang nå som de stemmene blir så inderlig forsøkt stilnet fra russiske myndigheter, sier Fadnes.
Samtidig er det et sikkerhetsaspekt i det å samarbeide.
− Vi løper jo ingen risiko med vår adresse i Norge, men våre samarbeidspartnere eller kunstnerne som fortsatt bor i Russland kan jo løpe en risiko ved å samarbeide med oss. Bare det å ha Pikene på Broen som samarbeidspartner, eller ha kontakt med oss kan utgjøre en risiko for dem, sier Fadnes.
Vanskeligere etter mobiliseringen
I september kunngjorde Russland en delvis mobilisering på 300.000 soldater. Siden kunngjøringen har det vært spesielt vanskelig å få frie russiske kunstnere til Norge.
– Det kan nok handle om at det reises tvil om de vil reise tilbake til Russland igjen, sier kurator Neal Cahoon.
Da det ikke er mulig å samarbeide med russiske kunstnere i Russland, er muligheten å invitere de mange som har flyttet fra Russland og befinner seg i Berlin, Tyrkia, Finland og i de baltiske statene.
− Det gir i hvert fall en mulighet for fortsatt å løfte den russiske stemmen. Mange er i opposisjon til sine egne styresmakter og står friere hvis de har et opphold i et annet europeisk land, sier Fadnes.
[ Den norske gigantgruva kan få nytt liv ]
− Jeg tror veldig mange som har vært involvert i det Barentssamarbeidet siden starten, eller gjennom de siste ti årene, ser ganske mørkt på fremtiden for samarbeidet, sier Fadnes.
Skiltkonflikten
Men det har også ulmet under overflaten i Sør-Varanger. Kirkenes har gatenavn på norsk og russisk, Russland har eget konsulat og næringssamarbeidet har vært omfattende. Da naboen i øst rullet inn i Ukraina var sjokket stort og sorgen enda større. Alle fordømmer det som Russland gjør i Ukraina, men dette er Putins krig, ikke folkets krig. Likevel vokste det fort fram krav om at alle russiske gateskilt måtte fjernes fra gatene i Kirkenes.
− Jeg mener at vi generelt tar for lett på våre østlige naboers framferd. 24. februar i fjor var jeg rystet. Jeg hadde ikke trodd at det var mulig i 2022 at et europeisk land gjorde noe sånt mot et annet europeisk land, sier Bård Ramberg.
Han startet en underskriftskampanje for at de russiske skiltene skulle fjernes. Men allerede etter annekteringen av Krim i 2014 fikk Ramberg et helt annet syn på naboen.
− Vi skal være stolte av Barentssamarbeidet. Vi har prøvd, vi har vent det andre kinnet til. Vi har brukt penger, tid og folk på å komme overens. Vi spiller med åpne kort og Russland spiller et helt annet spill. De har en hensynsløshet som ser ut til å være helt grenseløs. Vi må ta avstand fra denne type fremferd. Vi har prøvd hardt, men det må være nok. Vi må være tydelige, sier han.
Ramberg klarte å samle inn 177 underskrifter. Hadde han klart 203 hadde kommunestyret i Sør-Varanger måtte behandlet saken og tatt stilling til om skiltene med kyrillisk skrift skulle fjernes.
– Det gir ikke noen mening
Politisk redaktør i Nordlys i Tromsø, Skjalg Fjellheim, har vært tydelig på kommentarplass at Barentssekretariatet bør finnes seg nye oppgaver.
− Fordi Russland har brutt med Norge og Vesten. Det gir ikke noe mening i å ha en institusjon som har hundre prosent av sin virksomhet rettet inn på samarbeid med et land som ikke vil samarbeide med oss, sier Fjellheim.
[ Arne (72) ble tatt på grensa til Russland - må møte i retten ]
− Men UD er jo av en helt annen oppfatning. De har jo tildelt 15 millioner i prosjektstøtte i år?
− Jeg mener at UD tar feil. Jeg mener at UD burde ha visst et større strategisk klarsyn. Jeg synes også at arbeidsplassen i Kirkenes er kjempeviktig. Det er ikke disse arbeidsplassene jeg vil til livs, men man må fylle dem med et annet innhold, sier Fjellheim.
Fjellheim mener det er to hovedspor Barentssekretariatet kan følge. Det ene er at Kirkenes blir et norsk nav for arbeid for å legge til rette for eksilrussere og eksilrussiske miljøer. At de samarbeider med dem som ønsker å kvitte seg med de som styrer i Moskva.
Det andre sporet er økt samarbeid på Nordkalotten, med Finland og Sverige. Fjellheim mener det er den nye utenrikspolitiske aksen de neste årene mens vi venter på at det blir en åpning i Russland igjen.
− Mitt inntrykk er at Barentssekretariatet bare sitter og venter på at man skal få mer penger fra UD. Hva gjør de nå selv aktivt for å utforske nye muligheter? Jeg vet ikke. Jeg har i hvert fall ikke hørt eller lest noe om det, sier Fjellheim.
− Bør folk i Sør-Varanger skamme seg siden de prøver å opprettholde en kontakt med Russland?
− Nei, absolutt ikke. Jeg har aldri sagt at de bør skamme seg. Hvor i all verden har de det fra? Dette er ikke et påfunn fra Øst-Finnmark og Kirkenes. Det har støtte i nasjonal politikk. Statsråder fra skiftende regjeringer har reist i flokk og følger opp til Kirkenes og fortalt at samarbeid er viktig. Det er ikke noe folk i Kirkenes trenger å føle noe særskilt ansvar for. Men at man har vært naiv overfor Russland gjelder ikke bare folk i kirkenes, det gjelder folk i store deler av Nord-Norge, sier Fjellheim.
Skal satse på Sverige og Finland
Styreleder i Barentssekretariatet og er fylkesdirektør i Troms og Finnmark fylkeskommune, Øystein Ruud sier at det har vært tett kontakt med UD siden i fjor vår for å opprettholde virksomheten i en ny tid. Styret ønsker ikke at prosjektstøtten skal begrenses til norske og russiske aktører, men skal også inkludere Sverige og Finland i Barentsregionen.
[ − Vi må erkjenne at Arbeiderpartiet er i en vanskelig situasjon ]
– Det betyr at målgruppen for tilskuddsordningen til Barentssekretariatet også er svenske og finske aktører slik at vi har anledning til å prioritere støtte til prosjekt vi tidligere ikke har hatt anledning til. Dette er imidlertid ingen sovepute for styret og vi jobber videre med å finne en langsiktig løsning og innretning for sekretariatet, skriver Ruud i en e-post til Dagsavisen.
Tilskuddet fra UD er i år redusert med 11 millioner kroner sammenlignet med i fjor.
– Vi forventer at departementene øker tilskuddet i de endelige føringene for 2023, slik de har lovet å komme tilbake til denne våren. Det er den enste måten sekretariatet kan sikre kompetansearbeidsplasser og ha mulighet til å utvikle det nordiske samarbeidet i nord, skriver Ruud.