Fra slagsted til moderne by

Av Nils Ellefsen, byarkitekt i Moss

Men vi må langt tilbake i tid for å kunne forstå hvordan terrenget er blitt slik vi kjenner det i dag. Det begynte med jordskorpebevegelsene og forkastninger i permtiden for cirka 275 millioner år siden. Det fortsatte med siste istids avslutning for 10.000 år siden. Disse hendelsene bidro til å danne raet fra Vestlandet til Russland, som krysser Oslofjorden, og skapte terrenget i mossedistriktet, og bidro til byens utvikling. Det viktigste var:

• Oppdemmingen av Vansjø – Morsa og fossen over Bjerget.
• Fossekraften. Først Møllene, så sagbrukene som satte fart i byutviklingen.
• Tømmerfløting på Morsavassdraget.
• Havna i sundet – utskiping av trelast.

Ladestedet Moss fikk både toller og kirke omkring 1600. Allerede i visitasbøker fra biskop Jens Nilssøn fra 1582 er det nevnt at det var vanlig å reise over fjorden fra Tronvik. Viktigheten av Oslofjord-kryssingen ble markert i et brev av 1712 fra kong Fredrik IV. Han beordret lensmannen i Borre til å bygge en større ferje. Den skulle ta 16 hester og 50 mann. Så de som tror at diskusjonen om fjordkryssing mellom Moss og Horten er av ny dato, tar feil. Men det er vanskelig å betegne datidens ladested som en by. Skjønt by; på den tida var de 600 innbyggerne i Moss i all hovedsak strandsittere. Begrepet strandsetter brukes om folk som har hus på en tomt de ikke eier, og som tilhører en gård. Strandsitteren kan betale en årlig festeavgift for sin tomt, eller han kan ha en muntlig avtale om tillatelse til å benytte tomta.

De som var byborgere og hadde handelsprivilegier, hørte enten til Fredrikstad eller Christiania. Men ønsket om egne kjøpstadsprivilegier var stort. På begynnelsen av 1700-tallet var det mye krig i Europa. Karl den 12. hadde oppnådd sine berømte triumfer. Danmark-Norge var i en periode nøytral, og Moss fikk fordel av en høykonjunktur for trelasthandelen, samt grunnlag for et stadig mer allsidig sammensatt bysamfunn. Men det varte ikke lenge før svenskekongen prøvde å erobre Norge etter tapene av Østersjø-provinsene. Det er striden med svenskene som representerer de mest dramatiske historiske begivenheter her i Moss by og som har satt spor etter seg:

• Krigshandlingene på Moss Torg våren 1716.
• Storpolitiske forhandlinger i Konvensjons-gården i august 1814 etter Napoleonskrigen.
• Forskansningene som ble reist på Orkerød og Thorbjørnsrød i krigsfrykten ved unionsoppløsningen i 1905.

Ved Fossen var det et knutepunkt mellom følgende viktige ferdselsårer: Rigets hovedlandevej mellom Christiania, København og Europa for øvrig; datidens E6. Med «Den øvre gade», senere Kongens gate, og Storgaten langs fossen og sundet til Værlesanden, og til veiforbindelsen mot vestsiden av Jeløy og ferjeforbindelsen over fjorden. Og det var ved dette strategiske veikrysset, at vi på det eldste kart over Moss finner angitt et sted med betegnelsen: «Stedet hvor største Ataquen sto udi 1716, da Fienden var i Norge». Og fienden; det var Sverige, i den store nordiske krig i perioden 1709 til 1721.

Karl XIIs store felttog mot Christiania måtte ha opplagssted for sitt forråd og besatte derfor Moss to ganger våren 1716. Siste gangen i tre uker under oberst Melker Falkenberg. Stedet ble innrettet nesten som en festning, med palisader og spanske ryttere som forskansning ved gatekrysset her mellom torget og den øvre gade. Karolinerne møtte overmakten da oberstløytnant Henrik Jørgen Huitfeldt kom med sine styrker nordfra, og brigader Vincents Budde rykket inn sørfra med tallmessig overlegne styrker. Mange falt: Moss Bys Historie nevner 100 omkomne og mer enn 500 svenske fanger. Oberst Falkenberg ble skutt i et hus som etter sigende lå tvers over Kongens gate. Nederlaget førte til at svenskekongen måtte oppgi forsøket på å ta Christiania. Danskekongen var fornøyd, og etter kong Fredrik IVs besøk i Moss 1719 fikk byen sine etterlengtede kjøpstadsprivilegier og byfogd i 1720.

Det gamle kartet viser umiskjennelig et veinett som vi i stor grad finner igjen i dagens bystruktur. Og det er et kjennetegn ved Moss at det ikke er en regelmessig, planlagt bystruktur slik vi først og fremst kjenner fra festningsbyer. Moss er en grodd by. På middelaldersk vis. Eiendommer og bebyggelse følger gamle veifar. Moss har derfor fått ord på seg å være en rotete by med en nær kaotisk blanding av funksjoner og bygningstyper, og nok med rette, men kanskje ikke bare på vondt, også på godt. For i det lett kaotiske har det også ligget muligheter som kan snus til fordel for utviklingen av et tidsmessig, funksjonelt og vakrere bymiljø. Og det har vi eksempler på i de tre nivåene, nedre, midtre og øvre bydel. Vi har strekningen Kongens gate – Storgata. Vi kan nevne Kongens gate – Dronningensgate til Rådhusbrua. Dronningens gate ble i moderne tid en av landets første gågater. Vi har også strekningene Kongens gate, Vogts gate til Rådhusbrua. Og vi har E6/Innfartsvegen inn mot Vogts gate.

Torget har vært hjertet i byens utvikling. Og bebyggelsen omkring kan meget godt illustrere en del av bygningshistorien. Byen har bebyggelse fra tidlig 1700-tall. Moss Jernverk var nettopp anlagt på nordsiden av fossen og arbeiderboligene langs Verket er byens eldste bygninger, sammen med Gudegården i Henrich Gerners gate som har overlevd to bybranner; den på nordsiden i 1807 og den på sørsiden i 1858.

Denne artikkelen er basert på et foredrag av byarkitekt Nils Ellefsen på Kulturminnedagen 10. september 2013. Den er redigert av Paul Norberg, etter avtale med Nils Ellefsen. Neste del av artikkelen kommer mandag 11. mai.