På scenen

Skarpe skår og knuste drømmer

Problemstillingene er glassklare i Tennessee Williams «Glassmenasjeriet», men mangelen på klare valg preger den litt uforløste oppsetningen på Centralteatret i Oslo.

«Glassmenasjeriet»
Helle Haugen i «Glassmenasjeriet» av Tennessee Williams på Centralteatret i Oslo.
Publisert Sist oppdatert

Det mangler ikke emosjonelle rystelser i Tennessee Williams sentrale drama om en dysfunksjonell familie og drømmer like skjøre som de vakre glassfigurene som bærer mye av stykkets symbolikk. Den amerikanske dramatikerens nær biografiske tekst med handling fra 30-tallets loslitte USA er vakker, men ulidelig trist, og Williams åpne forelegg gir uante muligheter for nye sceneversjoner med familien Wingfield i sentrum. «Alle former for nyskaping innen teatret har bare ett virkelig mål: å komme sannheten nærmere», heter det i oppfordringen til å ta seg store friheter. Den kunstneriske staben har bare i beskjeden grad fulgt denne oppfordringen i oppsetningen på Centralteatret.

Ilene Sørbøe er fast dramaturg og de siste årene også en betydelig regissørkapasitet hos Oslo Nye Teater. «Glassmenasjeriet»-oppsetningen er i sammenhengen overraskende konvensjonell med tanke på noen av hennes tidligere oppsetninger («20. november», «Macrofobia»). Her stables tematikken i høyden, i likhet med Katja Ebbels smått monumentale scenografi som illuderer trange rom og husganger over to etasjer. Det er en grå og kald bygårdsfantasi i glassfiberstein og mikrosement, langt fra fargene man innbiller seg at preger arbeiderstrøkene i amerikanske sørstatsbyer som St. Louis. Men sannheten er at det ikke er særlig til farger å spore i buken på USAs mest fattigslige og heslige leiegårdskvartaler. Særlig ikke hos familien Wingfield, annet enn skimt av blussende kinn, noen kjoler med fargene fra i går og lyset som reflekteres gjennom datteren Lauras høyt elskede glassfigurer.

Fortelleren er den voksne sønnen Tom (Fredrik Høstaker), og historien han forteller vendt til publikum er sugd fra hans erindringer. «Fordi erindringen er plassert i hjertet, er ikke stykket realistisk», heter det i introduksjonen til manuset, oversatt av Inger Hagerup. Likevel ligger realismen nær overflaten i denne bearbeidelsen. Tom bor sammen med moren Amanda (Helle Haugen) og lillesøsteren Laura (Mari Dahl Sæther), som har det moren kaller en liten «defekt». Det beinet er litt kortere enn det andre. Hun halter, går med skinne, og har opparbeidet seg mye sjenanse, skepsis og redsel for omverdenen, enten det er i relasjoner til gutter eller i forsøket på å få en utdannelse. Å bevege seg blant andre gjør henne redd og kvalm. Bare en gang har hun vært forelsket i en gutt, en Jim O’Connor, nå et minne i årboka.

Hei
Du må ha et aktivt abonnement for å lese videre

5 uker - 5 kroner

KJØP

Powered by Labrador CMS