Artisten RÜ vil være en stemme for minoritetene

Dagsavisen møter Ruth Victoria Rømyhr, som går under artistnavnet RÜ, på Tøyen Torg i Oslo.

Den fremadstormende, Oslo-baserte artisten fra Sveio på Vestlandet slapp sin første singel «ZENsations» i mars. Hun ble raskt lagt merke til av NRK P3Urørt.

– De har gitt meg veldig fine omtaler, og sangen har blitt mye spilt på P3, det er hyggelig.

Nylig ble hun booket for Camp Øya, som er en endagsfestival arrangert av Øyafestivalen, for ny norsk musikk. Fredag 28. juli kommer enda en ny låt, «Clone Wars», som en forsmak på høstens album.

[ Fascismens spøkelse går over Europa ]

På Camp Øya-konserten hadde hun mye å vise fram fra sin ferske EP som kom ut i mai, «A Feminist March».

– «A Feminist March» handler om hvordan jeg og andre minoriteter ser på verden, fra vårt perspektiv. Jeg er selv en minoritet på mange områder, så jeg føler jeg har mye å si for veldig mange.

Hun tar en slurk av kakaoen.

– Jeg er en minoritet når det gjelder etnisitet, men jeg er også en seksuell minoritet fordi jeg identifiserer meg som bifil/panfil (panfil er å bli tiltrukket av en person uavhengig av personens kjønn eller kjønnsidentitet).

Som minoritet får man et annerledes syn på livet, sammenlignet med majoritetsbefolkningen, mener Rømyhr.

– Jeg har gjennom hele livet blitt rustet til å stå i skjult hverdagsrasisme og heteronormative, menneskeskapte fordommer. Og ble tidlig i livet sendt i skammekroken av samfunnet for min fantastiske egenskap til å elske – uavhengig kjønn.

– Jeg lærte heldigvis også tidlig at anerkjennelse er noe jeg ikke trenger å søke fra andre enn meg selv.

Ruth forklarer at som minoritet har man automatisk flere faktorer å ta i betraktning når man skal utføre noe. Det er nok også en av hovedgrunnene til at det som oftest er minoriteter som kjemper for andre minoriteters rettigheter, mener hun.

– Vi som selv har følt urett på kroppen, har som regel lettere for å gjenkjenne fremmedfryktmønstre, selv når det ikke omtaler oss selv.

[ Flere festivaler avlyser: – Ikke overraskende ]

– Attpåtil er jeg en cis-kvinne (kjønnsidentitet som samsvarer med kjønnet man er født med) i en mannsdominert verden, som også er på vei inn i en bransje der forutsetningene mine på et rent teknisk plan, er lavere enn hos menn.

Dette tar hun også et oppgjør med i EP-en «A Feminist March», der hun vil ta vekk litt av seriøsiteten bak ordet feminist.

– Jeg synes folk er for redde for å legge ordet feminist i munnen sin.

Ruth ser på det å være feminist som en feiring, en frigjøring.

– Tittelen er rett og slett et forsøk på å ta vekk litt av seriøsiteten ved ordet, slik at kanskje flere bruker det. Du kan være feminist på hvilken som helst måte du vil, sier hun smilende.

Tittelen på EP-en kommer også av at en av sangene, som ble lagd 8. mars i år, deler den samme tittelen.

– Jeg var opptatt i studio den 8. mars og kunne ikke gå i tog. Det var jeg kjempelei meg for, så jeg bestemte meg for å kalle sangen jeg skrev for «A Feminist March».

Den unge artisten brenner for mye. Noen ganger for mye.

– Jeg er veldig for generelle menneskerettigheter, spesifikt for homofiles-, transpersoners- og ikke binæres-rettigheter. Jeg blir veldig påvirket av det som skjer i verden rundt meg.

– Forferdelige ting skjer hele tiden og jeg går helt i kjelleren av det, det er noe av grunnen til at jeg veldig sjeldent ser på nyhetene.

Men hun vet godt hva hun vil ha mer av i samfunnet.

[ Idioti i hetens tid ]

– Jeg synes vi skal vise masse kjærlighet til hverandre, og jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig.

– Hva vil du at folk skal føle når de hører musikken din?

– Jeg vil at folk skal elske seg selv, hovedsakelig. Man må ta vare på seg selv, og det er et budskap jeg vil spre.

Hun påpeker at det å kunne elske seg selv har vært viktig i livet hennes, sammen med det å omgås med folk man er trygg på.

– Jeg hadde aldri klart å komme meg til der jeg er i dag uten å finne de folkene som er rett for meg. Og selvfølgelig ta vare på meg selv, for det er jeg som tar kampene med meg selv. Men uten å ha et støtteapparat kommer du ingen vei.

[ Susanna setter kronen på verket ]

Oppvokst i musikken

– Jeg har alltid sunget i barnekor der jeg kommer fra i Sveio, og jeg tror absolutt at sansen min for musikk kommer derfra.

Rømyhr er vokst opp med mye jazz hjemme på Vestlandet, som hun alltid har trukket inspirasjon fra.

– Mamma er veldig glad jazz, så det har gått mye i Édith Piaf, Aretha Franklin, Nina Simone. Det er nok derfor jeg føler meg så hjemme i jazz, og inspireres av det.

I 2012 var hun med i MGPjr, noe som falt i smak. Men etter deltakelsen tok musikkinteressen en annen vending.

– Barn er jo ganske stygge når de er sjalu og det er jo bare en naturlig ting, men det gikk inn på meg.

Derfor satt hun musikk litt på hylla og dyrket heller sin andre store interesse, dans.

– Jeg begynte på danselinjen på videregående. Jeg tror det var det jeg trengte, for dans er også noe jeg elsker.

Etter videregående var musikk tilbake som førsteprioritet, og ting klaffa.

– Jeg må føle meg trygg, eller så klarer jeg ikke å utfylle mitt fulle potensial.

– Jeg og Kim Ofstad ble kjent via Instagram, og han er nå produsenten min.

RÜ forteller at det er viktig for henne at hun er rundt mennesker som brenner for de samme tingene som henne.

– Jeg og Kim jobber godt sammen, og det har virkelig bare tatt av sånn skikkelig.

[ Men hvor morsomt er det egentlig? ]

En ekstra spesiell pride-feiring

Når Dagsavisen spør Røymyhr hva hennes høydepunkt så langt i karrieren er, svarer hun Pride før jeg rekker å stille spørsmålet ferdig.

– Jeg var veldig tett på terroren i fjor, og har veldig mange venner som var tett på det. Jeg har også vært sykemeldt i et halvt år etter det skjedde, så dette skulle være min ordentlig første pride-feiring.

Hun var ikke bare med på feiringen i fjor, men i år åpnet hun Oslo Pride med å ha konsert på Salt.

– Det var helt sinnssykt, jeg spilte for 10.000 mennesker. Jeg sto på den scenen for mange, ikke bare meg selv.

Det virker som at ting går i en rykende fart karrieremessig for den unge artisten.

– Jeg kommer med ny låt den 28. juli sammen med en stor amerikansk bassist, MonoNoen, og jeg slipper album 20. oktober, med 11 sanger!

– Jeg har sittet på det ganske lenge, så nå gleder jeg meg ekstremt. Det blir sykt deilig å få det ut sånn at jeg kan fortsette. For jeg har en drøm om å få det til.

Det store målet er en Spellemannspris.

– Det er noe jeg har tenkt på lenge.

– Men det er også mange andre ting jeg vil gjøre, som å samarbeide med andre artister, men også å skrive for andre. Det er mye jeg vil gjøre med musikken.

Nå skal artisten har en etterlengtet sommerferie.

– Jeg er klar for at ting skal skje. Men det har vært et tungt år der det har vært vanskelig å balansere ting, så for nå er jeg glad for en pause.

Men etter sommeren er det tid for musikk igjen, med album og noen andre ting hun er litt hemmelighetsfull om.

– Jeg skal ha en konsert, men den får jeg ikke lov til å snakke om enda. Men det er bare å følge med og glede seg, sier hun smilende.

[ Sterkt nytt album fra Øya-aktuelle Blur ]

[ – Jeg får lov til å gjøre noe veldig mange vil ]