Sterkt nytt album fra Øya-aktuelle Blur

---

5

Blur

The Ballad Of Darren

Parlophone

---

Blur er blitt en institusjon i britisk pop. Så veldig mye mer enn britpop-bevegelsen de ufrivillig ble forgrunnsfigurer i. Da de hadde sitt momentum midt på 90-tallet spilte de for 27.000 mennesker på Mile End Stadium. Etter et comeback i 2008 kom det 110.000 til to konserter i Hyde Park. De to kveldene på Wembley Stadion tidlig i juli, for 180.000 til sammen, illustrerer hvor stor legenden om Blur har blitt i årenes løp.

Blur har en forbausende evne til å høres ut som et ungt band. Likevel er det nye albumet det mest voksne de har laget, naturlig nok etter alle disse årene. De nye sangene er som vanlig ikke overtydelige når det kommer til innholdet, men de har en felles følelse av ettertenksomt savn. For ei gruppe som er mest kjent for bangers som «Girls And Boys», «Coffee And TV» og «Song 2» kommer ikke dette som en invitasjon til festklare fans. De som har fordypet seg i gruppas allsidighet vil derimot finne mye å sette pris på. Vi kommer tilbake til dette etter hvert.

Sist vi skrev en ordentlig sak om Blur, for ti år siden, før deres forrige konsert på Øya, var det gått hele 20 år siden gruppa slo igjennom. Så vi begynte med en advarsel om at mange av gruppas tilhengere kom til å føle seg gamle. Jeg tenker disse har vent seg til tanken etter hvert, sånn at vi med god samvittighet kan spole tilbake enda en gang.

Blur huskes som en av de største 90-tallsgruppene, nærmest som et symbol på en æra der Storbritannia igjen ble spennende i popmusikken. De ble ofte omtalt som det foreløpig siste i rekken av de store erkebritiske popgruppene, arvtakere til legender som The Kinks, Small Faces, Syd Barretts Pink Floyd, The Jam, The Specials og selveste David Bowie. Gruppa tok vare på tradisjonene fra de store lokale popeksentrikerne, samtidig som det var meningsløst å trekke nostalgiske tråder tilbake til imperiets storhetstid. Dette var aktuell musikk for nye tider. Britpopen rulet på de nye bølgene, og Blur var en av gruppene som satte det i gang.

[ Sangene til Nick Drake har fått evig liv ]

Mye tydet på at de var i ferd med å bli lei av disse store linjene allerede i 1994. – Et sted skal jo vi også komme fra. Vi bor nå engang her i England, og kan lage sanger om landet med en viss tyngde. Vi er hvite middelklassegutter fra forstedene. Men vi feirer ikke at vi er britiske. Vi er jo nesten ikke i England lenger. Vi har vært ei uke i England de siste tre månedene, på Heathrow mesteparten av tida, sa gruppa da vi snakket med dem før Quartfestivalen i 1994.

Blur debuterte med albumet «Leisure» i 1991, der det hørtes ut som de forsøkte å passe inn i den nye amerikanske grungescenen. «Gjennomsiktig nonsens», kalte de debutplata selv tre år etterpå. «Modern Life Is Rubbish» fra 1993 var langt bedre å se tilbake på. Dette albumet ble til under innflytelse fra Douglas Couplands den gangen mye omtalte bok «Generation X», om ungdommens ironiske distanse til virkeligheten. – Hvert år leser jeg ei bok eller to som setter fantasien min i gang, sa Damon Albarn før Blur spilte i Oslo i 1994. – Jeg likte ideen om Generasjon X, men jeg ser ikke på oss som en del av den. Vi er mer past modern («overmoderne»), sa Albarn, og understreket at dette ikke har noe med å være postmoderne å gjøre. Bare ren nostalgi altså? – Vi er midt i et hull mellom et århundre og det neste. Det finnes ikke så mange brukbare beskrivelser av dette hullet.

– Klarer dere å fylle det?

– Vi er i alle fall her, mente Albarn. Dette hadde han svært rett i.

Damon Albarn komponerte de andre låtene til «Parklife» etter å ha lest den nylig avdøde forfatteren Martin Amis’ samfunnssatiriske metaroman «London Fields». Et gjenhør med «Park Life» i dag plasserer den trygt i kategorien for de beste erkebritiske albumene, sammen med plater som «Village Green Preservation Society», «Ogden’s Nutgone Flake» og «All Mod Cons». 1994 ble det første store året for Blur. Singelen «Girls And Boys» førte til et større gjennombrudd, og «Parklife» gikk rett inn på førsteplass i Storbritannia etter utgivelsen.

«Girls And Boys» ble laget som en spøk. Den handler om sol, sjø og sex. Folk er leie av ansvarlige popstjerner, sa bassisten Alex James. – Vi prøver å bevare vår sans for humor. Vi kunne ikke lage en sånn kalkulert diskolåt før vi hadde gjort andre ting med mer substans, la han til. Så veldig ubetydelig er gruppas mest kjente sang likevel ikke. Man kunne nesten tro kong Harald hadde hørt den før han holdt sin «jenter og gutter som er glade i hverandre»-tale.

[ Oasis 20 år etter: Definitivt, kanskje ]

Blur og Oasis ble forgrunnsfigurer for det nye «cool Britannia». Det oppsto en innbitt tvekamp mellom de to gruppene, som varte helt til Noel Gallagher en kveld i 2013 gikk på scenen med Damon Albarn, og framførte Blurs «Tender» på en veldedighetskonsert. Sannsynligvis den mest utenkelige forsoningen i popmusikken noen gang. Siden har de visstnok forblitt gode venner.

Blur var ikke helt komfortable med sin rolle som forgrunnsfigurer for «cool Britannia». Da de ble invitert til 10 Downing Street for et møte med den nye statsministeren Tony Blair avslo Damon Albarn, mens Noel Gallagher stilte opp. Albarn sendte et svar der han beklaget at han ikke lenger støtter det britiske arbeiderpartiet, og var blitt kommunist i stedet. Kanskje ikke helt alvorlig ment, med Blur passet godt på å understreke at de ikke ville være politisk korrekte. – Sangene våre handler om livet slik det er nå, de er mine visjoner om England i dag. De har sikkert en slags politisk relevans også, selv om jeg tror du må være usedvanlig velartikulert for å drive med politikk og underholdning samtidig. Og da foretrekker jeg å satse på underholdningen, sa Albarn i 1994.

Blur fortsatte til det «vanskelige» albumet som bare het «Blur», som inneholdt enda en nr. 1-singel («Blunderbuss»), og attpåtil «Song 2» som er blitt et evig anthem for rockefester med sitt entusiastiske «woo hoo»-utrop. «Blur» var dristig og vellykket. Oppfølgeren «13» var mer dumdristig og langdrygt med alle sine eksperimentelle utspill, men har vokst med tida.

Gruppa hadde, som så mange andre, pådradd seg et komplisert rusproblem. De hentet seg fint inn med albumet «Think Tank» i 2003. Videoen til singelen «Out Of Time» var en lavmælt kommentar til krigen i Irak, som Albarn hadde engasjert seg sterkt mot. Gruppa ble så godt som oppløst, men kom sammen igjen i 2008. Den frittstående singelen «Under The Westway» fra 2012 ble enda en moderne London-klassiker, en «Waterloo Sunset» for et nytt århundre. Den har vært et følelsesladet høydepunkt på konserter tidligere i sommer.

[ Gorillaz: Et helt spesielt band på Øyafestivalen ]

Svært få popartister har hatt mer på hjertet enn Damon Albarn. I årene Blur hadde pause startet han sideprosjektene Gorillaz, The Good The Bad And The Queen og Rocket Juice And The Moon. Han dro til Mali og Kongo for å lage plater med lokale musikere, og satte sammen et mangfoldig Africa Express for de store sceneanledningene. Han komponerte også musikalen «Monkey: Journey To The West», basert på en 500 år gammel kinesisk fortelling. To gode soloalbum har han også fått tid til. Gorillaz er nok en enda større suksess på verdensbasis enn Blur. At Albarn klarer å håndtere begge disse gruppene parallelt er nesten ikke til å tro. Gorillaz’ spilte på Øya i fjor, og deres seneste album kom for bare et halvt år siden.

Nå er det likevel åtte år siden sist Blur ga ut et nytt album. «The Magic Whip» kan være et av årets beste album, skrev jeg i anmeldelsen i 2015, selv om året ennå var ungt. Jeg tror jeg si det samme om det nye «The Ballad Of Darren».

Darren i tittelen er visstnok Damon Albarns livvakt, eller oppasser. Om han har noe med innholdet ellers å gjøre er ikke lett å finne ut av. Det er neppe han Albarn synger om i åpningssangen «The Ballad»: «When the ballad comes for me/It comes like you», synger Albarn med sin mest lengtende stemme, og setter albumet smellvakkert i gang, i en sakte, stille stemning. Dette skal bli et roligere, mer reflektert album enn man hadde trodd.

Det rocker mer i den påfølgende, klaustrofobiske «St. Charles’ Square». Kanskje er det noe med teksten om hva som foregår under gulvplankene, floorboards, som får meg til å tenke på Magazines «Song From Under The Floorboards», men den har virkelig den forstyrrede lyden av skurrende tidlig 80-tallsrock, med gitaren til Graham Coxon som et kontinuerlig uromoment. Denne har satt i gang mange av konsertene i sommer, og passer bra til å skru opp spenningen. «I fucked up/I’m not the first to do it», proklamerer Albarn til å begynne med, og ifølge rapporter slår det svært godt an.

En av de mest rørende sangene er «Russian Strings», med sitt forlatte «hvor er du nå»-tema. Det kan være en beskrivelse av den aktuelle verdenssmerten, som Albarn har vært så flink til å formidle med melankolsk sørgmodighet, som på «Think Tank»-albumet og «Out Of Time»-videoen i opptrappingen mot Irak-krigen i 2003. Den påfølgende «The Everglades», med undertittelen «(For Leonard)», er like følsom. Den har mye av Leonard Cohens poetiske lengsel, med trøstende linjer som «There be songs to play/there be grace for everyone/and calmer days will arrive».

[ Leonard Cohen er død: Sjarmør, poet og en stor musiker ]

Albumet har noen mer aktive poplåter, med «Barbaric» og «The Narcissist» som de mest erketypiske Blur-sangene. Den siste er også gitt ut som singel, men etter denne kommer fire strake sanger som understreker den overordnede sørgmodige stemningen på plata: Først «Goodbye Albert» med sitt innstendige «goodbye to you and me», og Coxons såre gitartoner som understreker alvoret. «Far Away Island» er en slags vals med et overbevisende «I miss you». «Avalon» er enda et personlig oppgjør med en krig som dystert bakteppe. Ingen av disse tekstene er lett forståelige, men desto mer åpne for å filosofere over tingenes tilstand.

Albumet slutter med «The Heights», enda mer saktmodig, nedstemt eksistensialisme, som slutter i noe som nærmer seg hvit støy, og kuttes brått av. Med dette har Blur igjen vist seg som en av de få gruppene som tar vare på de stolteste tradisjonene i britisk rock. De klarer å bevare spenningen i sine nye sanger etter over 30 år på toppen. Det får ikke hjelpe at de fleste heller vil høre «Girls And Boys» om og om igjen.