Men hvor morsomt er det egentlig?

---

KUNST

«LOL – humor i norsk kunsthistorie»

Haugar kunstmuseum, Tønsberg, til 17. september

«Fredrik Værslev: Platting»

Haugar kunstmuseum, Tønsberg, til 20. august

---

TØNSBERG (Dagsavisen): Det at jeg lo synes mer som en tilfeldighet enn det er tilsiktet fra Haugar kunstmuseums side. Jeg har i hvert fall vanskelig for å tro at kurator Erlend Hammer har laget utstillingen «LOL – humor i norsk kunsthistorie» for å få folk til å le. Tittelens «LOL»-begrep betyr «Laughing out loud». Det ble fort et «meme» som spredde seg raskt etter at det oppstod med mobiltelefonenes tekstmeldinger, da språket måtte komprimeres. Men det forklares ikke i en utstilling der informasjonen er på et minimumsnivå. Kurator skriver om dette i katalogen, men utstillingens humorbegrep har et begrenset utgangspunkt. Hammers verden er definert av 1990-tallet: «90-tallets ironiske tilnærming til samfunnet er imidlertid helt tydelig innen den del av nyere kunsthistorie som vies en betydelig plass i denne utstillingen.» …skriver han.

Fordelen med slike utsagn er at publikum slipper å lete etter flere og alternative måter å se kunsten på. Ulempen er at det legger store begrensninger på kuratorens utvalg og det tolkningsrommet publikum gis mulighet til å orientere seg i. Den største ironien ligger i det at de som er født på 1990-tallet og senere i liten grad bruker og forstår ironi – ifølge kurator. Når han baserer en stor del av sitt utvalg på 90-tallsironi, er det stor sjanse for at museet mister den yngste generasjonen kunstinteresserte.

[ «Barbenheimer»: – Den perfekte stormen for vår del ]

Så er det heller ikke særlig morsomt å tenke på konsekvensene som fremkalles av det nyeste verket i Haugars humorutstilling: Morten Viskums selvportrett som Putin for enden av et langt bord vekker alt annet enn komiske følelser. Fremfor å få deg til å le kommuniserer den skulpturelle installasjonen undergangsstemning, despotisme, undertrykking og krig. Viskums imponerende naturtro Putin-fremstilling, som er omgitt av flere vodkaflasker, skjemmes av en ustrøken duk og møbler som ikke når opp til despotens originale «møtebord». Fremfor å sette Putin i et komisk lys, får skulpturen meg til å tenke på norsk museums- og kunstnerøkonomis begrensede ressurser.

Før du er kommet så langt har du vært gjennom utstillingens første rom, der du blant annet møter Edvard Munchs «Den tykke horen». Fargetresnittet fremstiller en kvinne med store pupper, omgitt av en skygge som nærmest truer med å kvele henne. Men kuratorens tolkning er at det er tittelen som er humoristisk. Han har derfor utstyrt bildet med en serie alternative titler. Derved gir han Munchmuseet et spark fordi de for få år siden diskuterte tittelbruken på Munchs malerier av en naken, farget person med grønt skjerf. Den identitetsorienterte humoren er så subtil og kunstintern at det lett blir fåfengt for mange.

[ Tolvåring hylles for rolleinnsatsen i incestdrama ]

Det som fikk meg til å le var imidlertid ganske beskjedne saker. Victor Linds konsentrerte animasjon, der Hitler fremstilles som en danser gjennom repetisjonen av noen få trinn, får et komisk preg fordi det er så åpenbart at kunstnerens blikk er så langt fra krigsforbryterens sinnelag som du vel kan tenke deg. Flere eldre verk har en subtil, underliggende humor som må observeres for å tre frem. Ett eksempel er forskjellen i fangsten til to fiskere i Erling Engers «Storfangst». Et annet er kua som titter frem fra buskene i Anders Askevolds nasjonalromantiske «Budeie og kyr». Og når vi først snakker om dyr, er det humoristiske i situasjonen i Matthias Stoltenbergs dobbeltportrett av to fine frøkner fra 1844, ganske opplagt der de poserer med en sau mellom seg. Vanessa Bairds pornografisk overskridende akvareller vil være frastøtende for mange, men de kan bli morsomme hvis du leser tekstene.

[ Vestly-biograf slår tilbake mot kritikerne: – Anne-Cath. ble forfulgt ]

At opplevelsen av humor er høyst individuell og svært kontekstavhengig blir tydelig med denne utstillingen. Museet og kuratoren skal ha kreditt for å prøve, for gudene (?) skal vite at humor er blitt svært fragmentert og nesten sekterisk i vår tids kommunikasjonskaos. Ikke at det er noen grunn til å lengte tilbake, men ting var mye enklere før da folket forholdt seg til én TV-kanal og minoritetsgrupper var noe man kunne vitse med uten blygsel.

Derfor er humoren i Jan Freuchens installasjon avhengig av betrakterens kunst- og filmhistoriske kunnskaper. Installasjonen der han dekonstruerer Rolf Wesenlunds møte med Robert Jacobsens modernistiske skulptur «Mobistati» i komikerens tidlige film «Mannen som ikke kunne le» (1968), er kanskje ikke spesielt morsom, men den engasjerer like fullt på flere plan.

[ Flere festivaler avlyser: – Ikke overraskende ]

Det hadde vært frigjørende med litt tekst og noen utvalgte sitater på veggene. Det får vi ikke, men i katalogen strør kuratoren om seg med slike. Ett av sitatene er den tysk-nederlandske kuratoren Jan Verwoerts utsagn «Hvorfor har konseptuelle kunstnere begynt å male igjen? Fordi det er en god idé.»

Sitatet kunne enkelt vært brukt om den andre utstillingen Haugar viser i sommer, Fredrik Værslevs «Platting». Han er kjent fra den store separatutstillingen på Astrup Fearnley-museet høsten 2018. Enkelte vil oppleve Værslevs Haugar-utstilling som ufrivillig komisk. Det skjer fordi han tar utgangspunkt i noe veldig hverdagslig, terrasseplattinger, og opphøyer dem til høyverdige kunstobjekter. Det skjer ved at kunstneren har malt på terrasseplankene før han monterer dem på museumsveggene etter alle kunstens regler.

Akkurat som i mange av LOL-utstillingens verker, er Værslevs kunst en konseptuell utstilling der idéen er viktigere enn det maleriske og kunstneriske håndverket. Det er morsomt, det!

[ Sterkt nytt album fra Øya-aktuelle Blur (+)  ]