– Jeg ser jo hvor glad jeg blir hver gang jeg gir slipp, gir litt faen

– Nei, vi tar en til eller hva?

Forslaget bli mottatt med smilende nikk og nesten andektige bifall fra rundt femti utvalgte norske blodfans av Sigrid. De står i en halvsirkel rundt henne, på nordmenns vis inne på platebutikken Big Dipper i Oslo. De heldige får en halvakustisk minikonsert der Sigrid med halvt band framfører tre sanger fra det nye albumet «How To Let Go». Enda noen sanger blir spilt over butikkens vinylanlegg mens verdensstjernen forteller små historier om bakgrunnen for de enkelte. Og om hvordan det var å spille på toppen av Empire State Building, om at bildet på plateomslaget er tatt på en bil hun syns var kul, om å spille på russetreff og at hun bruker enhver mulighet til å oppsøke naturen når hun er på reise. Og om nye sanger hvor hun forsøker å si noe viktig om vonde ting.

– Men hva vet vel jeg, jeg er jo bare en 25-åring fra Ålesund, slår hun leende fast, og blir møtt med verdens vennligste latter.

Kontrastene er store når man heter Sigrid Solbakk Raabe. Den ene dagen spiller hun konsert på toppen av Empire State Building i New York, helt tilfeldig mener hun, fordi han som er gjestevert i klodens kanskje mest berømte skyskraper er Sigrid-fan. Men ingenting er tilfeldig når anledningen er albumet «How To Let Go», oppfølgeren til debuten «Sucker Punch» (2019) som gjorde henne til en verdensstjerne med hele verden som tumleplass, uten at hun av den grunn har sluppet taket i seg selv, hjemstedet Ålesund eller Norge for den saks skyld.

[ Anmeldelsen av «How To Let Go»: Sigrid holder høy popstandard (+) ]

Oslo Spektrum

Derfor starter også «How To Let Go»-eventyret i Norge, med først et fullsatt Oslo Spektrum på selve utgivelsesdagen, før hun drar til landstreffet for russen i Stavanger. Så står England og resten av Europa for tur, bare avbrutt av en og annen stor norsk festival. Og det er scenen Sigrid lever og ånder for.

– Jeg får enormt mye igjen for å tørre å gi slipp på scenen, sier hun og lener seg fram på klingende Ålesund-vis: – Det kjekkaste e vet e når e imponere meg sjøl, sånn, «fy søren, der slapp du deg løs og bare koste deg».

– Det er selvsagt ikke hver konsert som er sykt bra, men det er veldig sjelden jeg spiller en konsert hvor jeg ikke koser meg. Da skal jeg være veldig sliten. Jeg føler jo for publikum hele tiden, og de er jo superhyggelige.

– Albumet høres ut som det er skrevet for scenen, med store låter og refrenger. Det var bevisst?

– Ja, hele veien. Det er en blanding av inspirasjonen fra all den turneringen vi gjorde med «Sucker Punch», og det å spille i band. Jeg tenkte at «åhhhh, nå kaster jeg bare på trommer her så Kasper (Waag) kan kose seg ordentlig, eller jeg tenkte på Sondre (Berg Amundsen) og hans gitarsoloer og at jeg måtte legge inn synther som jeg visste at Peder (Kolsung) ville like». Hele tiden tenkte jeg på hvordan sangene ville fungere live.

Målet var å skape en bandplate, av det slaget Sigrid lyttet til da hun vokste opp.

– Det har mye å gjøre med det jeg hørte på i barndommen. Coldplay er et av mine favorittband. Jeg hørte mye på Fleetwood Mac, Tame Impala, War On Drugs, Dråpe fra Norge, jeg elsket Dråpe, og Arctic Monkeys og Bee Gees. Og selvsagt Neil Young, som alltid. Jeg tenkte mye på turneen vi hadde gjort og den som skulle komme, og så satt vi jo der og bare savna så inderlig å turnere. Jeg syns det er så gøy å spille konserter, det er det kjekkeste jeg vet.

England i buss

Den som har vært på en Sigrid-konsert eller tre kan skrive under på at sånn framstår hun på scenen også, full av overskudd, selvtillit og spilleglede.

– Ja, jeg tror man kan se at jeg koser meg. Jeg gleder meg veldig til Oslo Spektrum, og det er bare starten. Til uka er det rett til England for å spille en «Record Store»-turne, i platebutikker over hele England. Det skal bli så fint å møte igjen folk som liker musikken, noen av fansen har jo hardere turnéplan enn jeg har fordi de drar på alle konsertene mine, og ikke i turnébuss.

Men bare to dager før plateslipp må noen av sangene forbli hemmelige, selv for fansen på Big Dipper. Det er neppe bare fleip når Sigrid bøyd over vinylplatene mumler om menn i dress fra det internasjonale plateselskapet som mener å vite akkurat når og hvordan «How To Let Go» skal møte sitt publikum. Alle som vil denne kvelden får signert en vinylplate, men de får ikke lov å ta den med hjem. Ikke ennå, ikke før den er offisielt ute. Akkurat på det punktet kan selv ikke Sigrid slippe taket, til tross for at flere av låtene på albumet handler om nettopp det. Er det blitt det nye livsmottoet fra artisten som slo gjennom med «Don’t Kill My Vibe», en sang om å bli nedlatende behandlet i musikkbransjen?

– Det er kanskje ikke et livsmotto, men du er absolutt inne på noe. Jeg er en person som trives med å ha kontroll og liker å ha ting organisert rundt meg. Men så ser jeg hvor glad jeg blir hver gang jeg gir slipp, gir litt faen, og akkurat det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, å tørre å si «føkk det der». Det er cheesy sagt, men det er jo sant, sier Sigrid til Dagsavisen når vi sitter på kontoret til hennes norske plateselskap som ligger omtrent midt mellom Big Dipper og Oslo Spektrum.

[ «Made in Oslo» drar til Monte Carlo ]

Fått livet tilbake

Sanger om å slippe taket, om at ting går over, er dels et resultat av pandemien som rammet Sigrid like hardt som alle andre.

– Det handlet om å gi slipp og gå videre. På et tidspunkt blir man nesten redd for å glede seg til ting fordi man vet det kan bli avlyst. Det tror jeg spesielt musikkbransjen kjente på. Men nå er vi her, og jeg er veldig takknemlig for å være å være tilbake og ha fått livet mitt tilbake.

Albumet «How To Let Go» består av 12 sanger. Noen kan tolkes som intime og personlige, om å for eksempel gå ut av forhold som er dårlige for deg, med linjer som «And it’s hurting right now but you’ll thank me later/I need to let you go». Andre handler om å gå videre i en større sammenheng, gjerne i situasjoner alle kan kjenne seg igjen i.

– For eksempel «Grow», den handler jo om å gi slipp på barndom. På den ene siden er det rått og fett å skulle bestemme selv og være selvstendig, men samtidig er det litt bittersøtt å aldri få tilbake den personen du var. Det tenker jeg mye på, selvsagt i kontekst av å være artist, men jeg tror det gjenkjennelig uansett. Flytter du hjemmefra for å begynne på universitetet er det kjempespennende, men også litt skummelt, sier hun, og innrømmer at de fleste betraktningene er basert på egne erfaringer.

[ «Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke (+) ]

– Jeg skriver versene for meg selv, og de er ofte farget fra ting i mitt eget liv. Så blir refrengene i låtene skrevet sånn at alle skal kunne kjenne seg igjen i noe. Det er noe av det jeg liker best med låtene av mine favorittartister, de surrer og går i bakgrunnen og så plutselig, der! Der var det en linje jeg kjenner meg igjen i. Da betyr hele låten for meg akkurat den linja. Det er det jeg elsker med musikk. Slik har jeg det med Neil Young og nitti prosent av all musikken jeg liker.

– Apropos «Grow», husker du øyeblikket da du tenkte at nå er jeg voksen, nå er det ingen vei tilbake?

– Ja, faktisk. Det var da jeg signerte min første platekontrakt i utlandet. Jeg signerte den første her i Norge da jeg var sytten, men jeg husker veldig godt da jeg signerte kontrakt med Island UK. Jeg var i studio og spilte inn noe med Aslak Solstrand som er produsent da det ble klart. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men det var en samtale om at nå blir livene våre annerledes. Sånn oi, nå skjer det. Jeg fikk også den samme følelsen da jeg var live på radio i England og fikk vite at jeg hadde vunnet «BBCs Sound of 2018». Jeg ble helt satt ut, og ble overveldet av følelsen av at dette er stort, nå er vi på et annet nivå her. Jeg ble fortalt at jeg var den første ikke-amerikanske eller engelske artisten som fikk den prisen. Det var skummelt, men også veldig kjekt. Det er ikke alltid like lett når det blir sånne store forandringer, sier Sigrid.

[ Aurora er på vei ut i verden igjen. Hun synes de siste 18 månedene har gjort henne godt (+) ]

Hun ble tildelt den prestisjetunge BBC-prisen i kjølvannet av at «Don’t Kill My Vibe» hadde blitt kåret til «Hottest Record In The World» av Radio 1. Fire år og nå to album senere er Sigrid den samme karismatiske og direkte Ålesund-jenta som kan snakke like naturlig om Empire State Building, Glastonbury-opptredener og de store talkshowene på samme måte som andre snakker om hva de skal ha til middag. Der andre artister fort kunne blitt snikskrytete, er Sigrid sin egen jordkontakt, og hun samler gode folk rundt seg.

– Jeg liker ikke å øve. Jeg liker å holde konsert, og da er det en gjennomspilling og ferdig med det. Men bandet, de er jo jazzmusikere hele gjengen og elsker å øve. Når de har holdt på i fem timer, da har jeg fått nok. Så bandet holder meg nede på jorda, og familien selvsagt. Da pandemien kom hadde jeg vært på turné i noen år, og idet grensene stengte var jeg fremdeles i USA. Jeg kom meg på et fly, og fra å være på verdensturné kom jeg hjem til mamma og pappa og bodde på det samme gamle jenterommet og handlet inn, lagde middag og tok ut av oppvaskmaskinen. Sånn er det, alle skal med i fellesskapet.

– Don’t Kill My Vibe?

– Ja, det er sånn det er, det er faktisk blitt mamma og pappa sitt ordtak. Men det var fint også.

Glastonbury

De siste årene har Sigrid spilt over alt. Hun har tilbrakt mye tid i USA; men særlig England har tatt henne til seg og gjort at hun tilbringer mye tid på øya som ikke akkurat er fattige på egen popmusikk. Var det BBC-prisen som åpnet døra til England?

– Jeg har tenkt på det mange ganger, hva det er som har gjort at det går så bra i England. Jeg er usikker, men det er jo låtene da, de har truffet noe. Det er ganske catchy popmusikk jeg har gitt ut, og så har jeg fått høre innimellom at folk tror jeg er irsk. Kanskje er det sånn der også, akkurat som her i Norge, at de blir glade for å høre at noen utenfra er opptatt av det de driver med.

[ Susanna hyller både musikkassettens og uroens poesi på sin andre utgivelse med dikt av Charles Baudelaire, «Elevation» ]

At Sigrid nå til sommeren skal spille på britenes Glastonbury for tredje gang, en av verdens største festivaler, sier sitt om posisjonen hun har fått både i England og andre steder.

– Ja, det er mye å ta innover seg, men takk for påminnelsen. Jeg må jo minne på meg selv innimellom alt det sinnssvake vi har gjort, og mer skal vi gjøre. Jeg føler meg superheldig, og det er helt rått å få gjøre det nå igjen på nytt, sier Sigrid, som på rekordtid har utmerket seg og blitt hyllet for måten hun definerer seg selv som artist på.

– Jeg tror det er viktig å ta seg til tid å kjenne etter hva slags musikk man har lyst til å lage. Hvordan har jeg lyst til å drive livet mitt? Dette er jo en veldig rar jobb på den måten at det er så sykt personlig det du driver med. Det du prøver å få folk med på er jo et menneske, jeg er ikke en ting eller et produkt, men et menneske og et liv, og da tror jeg det er veldig viktig at man trives med det man gjør. Og det gjør jeg.

Låtskriver fra Bodø

De fleste sangene på «How To Let Go», inkludert førstesingelen «Mirror», er skrevet av Sigrid i samarbeid med Caroline Ailin, et norsk komponiststjerneskudd fra Bodø som blant annet har gjort Dua Lipa til den hun er.

– Caroline er helt rå. Vi har kjent hverandre i fire år nå, siden vi møttes i London på en skrivesession. Så møttes vi igjen i Los Angeles i 2020. Emily Warren, som jeg skrev hele «Sucker Punch» med, introduserte meg for Caroline igjen på en måte. Det møtet endte med at Caroline, Emily og Sly – altså Sylvester Sivertsen – og jeg skrev «Mirror» sammen. Så kom pandemien, og jeg dro hjem til Norge og Caroline og Sly, som er samboere, flyttet til København. Flaks for oss, fordi mens reisekorridoren mellom Norge og Danmark var åpen så satt det to låtskrivere i verdensklasse i København og hadde lyst til å skrive med meg. Caroline er en rå låtskriver, har en enorm pop-presisjon og et godt øre for ting som er catchy, sier hun.

[ Fortellingen om Violettes liv som gravlundsvokter i en liten fransk landsby er blitt en bestselger verden over (+) ]

Et par av låtene på «How To Let Go» har vært ute en stund, som nevnte «Mirrors» som ble skrevet før pandemien, «Burning Bridges» og «Bad Life», et ferskt resultat av samarbeidet med gruppa Bring Me The Horizon hvor hun synger sammen med vokalist Oli Sykes. En av hennes nyere låter som imidlertid ikke er å finne på albumet er «Head On Fire», duetten med den britiske popartisten Griff.

– Nei, det var et kjekt singelsamarbeid. Det har vært et veldig kult med Griff og det har vært så fint å ha ei som gjør akkurat det samme som meg, som jeg kan prate om livet med. Det er ikke så mange i livet mitt jeg som jeg kan spørre: «hvordan er det å være popartist i England akkurat nå?».

– Kan du spørre Bring Me The Horizon om det samme?

– Ja, faktisk, de har gitt meg mange gode råd og det er jo helt vilt å tenke på at de har vært et band i tjue år, men all den kunnskapen du har da om bransjen, om musikk og veivalg. De har hatt en veldig fascinerende reise musikalsk, og jeg tror at for noen år siden kunne de ikke tenkt at de skulle samarbeide med Sigrid. Nå føltes det veldig naturlig, og både samarbeidet med dem og Griff har skjedd tilfeldig ved at vi har møttes på veien.

Billie Eilish og Sigrid

Når det gjelder akkurat «Bad Life» ble den til ut fra en demo Bring Me The Horizon hadde fra før, som Sigrid så skrev teksten til.

– Jeg liker budskapet om at det kommer til å gå over, at det er bare en dårlig dag. Jeg sier ikke at en låt fikser alle ting, men for meg kan det å høre på favorittlåtene mine i hverdagen være en skikkelig opptur, sier hun.

Og det er musikk som trøst, inspirasjon og virkelighetsflukt det meste koker ned til når det gjelder Sigrid. Som sangen «A Driver Saved My Life», som handler om en av disse dårlige dagene lang langt hjemmefra, men som reddes av at taxisjåføren skrur opp volumet på radioen når det kommer en god låt. I overført betydning er det det samme som når Sigrid poster bilde av seg selv på Instagram fra en norsk fjelltopp og skriver hvordan hun gleder seg til å være med på «Overheated», en stor klimakonferanse i London arrangert av Billie Eilish. Sigrid er spesialinvitert til å spille på konferansens andre dag i midten av juni.

– Billie Eilish er opptatt av klimasaken. Hun skal holde konsert i London, og søren meg har hun ikke også laget en hel konferanse mens hun er der som hun inviterte meg til. Jeg skal bare spille et akustisk sett under konferansen, men jeg gleder meg veldig til å være der, lytte, lære og være med på workshop. Jeg syns det er helt rått at hun bruker den svære plattformen hun har til å lage en community og engasjere fansen på den måten. Og hun har en veldig ung målgruppe, sier Sigrid, som ikke er fremmed for å stille opp for klimasaken.

Og det behøver slett ikke være en superstjerne som tar initiativet

– Jeg spilte akkurat for Clean Sounds i Hoddevika på Stadlandet. Så det er store spenn her, fra O2 Arena i London med Billie Eilish i den ene enden, til å spille for 20–30 elever fra en folkehøyskole som er på tur for å rydde plast fra stranda i Hoddevika. Jeg var der på ferie, og de spurte om jeg ville komme og selvfølgelig, hyggelig. Hvis det fører til at flere vil være med på strandrydding så stiller jeg opp.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen