6
KONSERT
Sigrid
Øyafestivalen, torsdag
Nei, det var ikke jordskorpen under Tøyen-platået som beveget seg, men Sigrid som med refrenget som lokkemat sang «Strangers» foran et amfi på Øyafestivalen vi aldri har sett så fullt før. Vi skal ta forbehold om alle mulige kontraktsforhandlinger og artistkrav, men at en festival som har så til de grader har løftet fram og ivaretatt norske artister ikke satte Sigrid på toppen av plakaten denne torsdagen på Øya, er knapt til å begripe. Det var aldri noen tvil om hvem folket hadde kommet for å høre, og det var aldri noen tvil om at Sigrid Raabe var oppgaven voksen. Bokstavelig talt.
Les også: Fengende skrik fra bunkeren
Ikke det at hun noen gang siden gjennombruddet med «Don’t Kill My Vibe» har nølt foran et publikum, men bare på dette siste året siden vi så henne sist har hun blitt en fullbefaren artist som leser sitt publikum til fullkommenhet, og som i tillegg har gjort formidling av eget budskap til en kunst. Bare det å åpne konserten med «Sucker Punch» – tittelkuttet fra debutalbumet og en av hennes mest suggererende popperler – tilsier at hun vet hvilket potensial de øvrige låtene hennes har. Og låta treffer akkurat den nerven i publikum den er ment å treffe. Hun gjør det hele så ubesværet og tilsynelatende lett, og lar spontaniteten boble selv om hun ikke er like lett å vippe av pinnen som hun har vært ved tidligere anledninger. Hun har etter hvert et lass av rutine, en enkel hvit singlet, jeans, et solid band med Kristin Skyberg og Sondre Berg Abrahamsen som ankere, og ikke minst to bein plantet på jorda. Det virker som om det er alt hun trenger. Hun innrømmer likevel noe motvillig etter en håndfull låter at hun har vært og er nervøs, men når hun etter glitrende framføringer av «High Five» og «Mine Right Now» står stille foran et øredøvende brøl, smiler, trekker ut tiden og så proklamerer at «E heite Sigrid. Er fra Ålesund. Skal vi danse?», har hun nærmere 20.000 i sin hule hånd.
Les også: Se bildene fra den første Øya-dagen
For de som har fulgt litt med på Sigrid denne sommeren, med et par norske festivalkonserter samt profilerte festivaljobber på Glastonbury, Isle of Wight og Lollapalooza i bagasjen, vet at hun kjører et mer eller mindre fast sett av låter der debutalbumet står i sentrum. Monsterhiten «Don’t Kill My Vibe» kommer allerede som låt nummer seks, og det er en maktdemonstrasjon av en framføring. Ofte når artister overlater til publikum å synge tekst og refreng knuses magien, men Sigrid overlot gullet til publikum på en måte som oste av generøsitet og gjensidig respekt. Det handlet om å lose oss gjennom en låt «alle» uansett ville gaulet med på, og hun gjorde det på en herlig ydmyk måte. Slik tar Sigrid anno 2019 et solid ansvar for sitt eget materiale og det hun ønsker å si. Derfor er inderligheten og frustrasjonen ekte når hun med innbitt mine synger «In Vain», derfor tror vi hvert ord når hun synger «Never mine» og folkemengden lar snakk være snakk når hun setter seg til pianoet alene i «Dynamite». Hun utviser en selvsikkerhet og integritet som gjør ethvert ønske om at hun skal skape et «show» rundt seg selv til skamme. Sigrid eier scene, publikum og tiden hun gjør krav på med den største selvfølgelighet.
Les også: Thea Hjelmeland med folk flest på Øya
Sigrid har vært stor lenge, men nå har hun tatt skrittet opp i en ny divisjon. Å takle et voksent og forventningsfullt Øya-publikum ved å få dem til å danse ned bakken til de avsluttende låtene «Basic», «Never Mine» og høydepunktet «Strangers», før hun så uten omsvøp setter inn et nådestøt med en fantastisk versjon av «Don’t Feel Like Crying». Akkurat det tror jeg nok mange likevel gjorde i danserusen, felte en tåre eller to for en maktdemonstrasjon av en popkonsert som for skams skyld burde vært kveldens absolutte punktum.