---
5
MUSIKK
Sigrid
«How To Let Go»
Petroleum
---
Fem år etter gjennombruddet, tre år etter debutalbumet «Sucker Punch» kommer Sigrid Solbakk Raabe med sitt andre. Hun har klart å befeste posisjonen sin gjennom pandemien, og er en enda større artist nå enn sist. Ikke minst i Storbritannia, som nærmest er blitt hennes andre hjemland. Sigrid er ikke blant de mest dagsaktuelle popstjernene som går rett til topps på hitlistene med sine nye sanger, men får stadig større respekt som en etablert artist med noe eget å formidle.
Fire sanger er kommet på singel som en opptrapping mot albumet det siste året. Her er disse satt sammen med åtte nye, som til sammen blir gir et album med tyngde og appell. Det er mye her som overgår de allerede kjente «Burning Bridges» og «Mirrors». Sigrid jobber igjen med flere låtskrivere fra inn- og utland. De fleste sangene er skrevet med Caroline Ailin fra Bodø, en av de mest suksessrike i det store spillet etter å ha levert hits til Dua Lipa og flere andre. Den danske produsenten Sylvester Sivertsen er det andre faste holdepunktet. Sammen med Sigrid gir de albumet en fin helhet, selv om de fleste sangene skinner som om de var hitsingler hver for seg.
[ Mall Girl: En god forundringspakke ]
Det sies at dette er sanger som er skrevet for scenen. I det engelske presseskrivet brukes begrepet anthems, ordet vi aldri har klart å finne en oversettelse for på norsk, som beskriver sanger med de store, berusende refrengene som er skapt for allsang – som Sigrids aller første hit «Don’t Kill My Vibe» var et så strålende eksempel på. Albumet har mange sånne, der selv triste historier blir oppløftende øyeblikk.
Sangene er gjennomført etter dagens popstandard, med små avvik fra treminuttersformatet. Noen litt mer eksentriske trekk kunne gjort underverker. Men innvendingene forsvinner når sangene ruller forbi, én etter én. Fengende «Risk Of Getting Hurt», «Thank Me Later», og spesielt «A Driver Saved My Life», som handler om å føle seg helt fortapt i baksetet i en drosje, helt til sjåføren skrur opp radioen og en sang redder situasjonen.
[ The Judds: Trist slutt på et av countrymusikkens vakreste eventyr ]
Samarbeidet med den britiske sangeren Griff på «Head On Fire» er ikke med på albumet. Det er derimot «Bad Life» med gruppa Bring Me The Horizon, som føyer seg fint inn i de store følelsesladede stemningene. Her er også avvik fra den nevnte henrykte festen. Sigrid tar det langt ned i kraftballaden «Mistake Like You», som reddes fra pompøsiteten med noen fiffige mellotron-lignende lyder i bakgrunnen. «Grow» skiller seg ut med sin liflige klimpring på gitar i bakgrunnen.
Stemmen til Sigrid har kraften som skal til for å overbevise oss som hører på at dette er viktig, med den flotte knekken som forsterker de store følelsene i strategiske stunder. Dette demonstrerer hun til fulle i pianoballaden «Last To Know» der hun får brukt stemmen sin for alt den er verdt.
Nå avslutter hun med «High Note», som høres ut som en sang som skal brukes som avslutning på konsertene, der hun virkelig går opp i de høye tonene, og sørger for et stort, emosjonelt “takk for nå”. Det er naturlig å tenke på Karpes «Kenya» her, med alle sine siste ønsker.
[ Pop i uke 17: Nye og gamle stjerner ]
«Det vanskelige andre albumet» er et gammelt begrep som oppsto fordi det kan være vanskelig å lage nye sanger som skal måle seg med den store suksessen med debuten. Sigrid har tatt seg god tid, og hun har tydeligvis kontroll på kontoen i låtbanken: Det første året med Sigrid på scenen åpnet hun ofte konsertene med «Go To War», som jeg syntes var en av de aller fineste sangene fra 2017, selv om den aldri ble gitt ut. Den glimrer fortsatt med sitt fravær. Kanskje er ikke krig som metafor for personlige forhold helt passende i dagens situasjon, men mye tyder også på at Sigrid har et luksusproblem når det kommer til å velge ut sangene hun skal satse på. «How To Let Go» oser i alle fall av overskudd.
Sigrid spiller i Oslo Spektrum fredag 6. mai.
