Stor suksess med sorg fra kirkegården

– Få av oss har innsett at vi alle står overfor noe veldig kortvarig. Vi er alle like for døden, sier Valérie Perrin til Dagsavisen.

Den franske forfatteren er i Norge for å møte lesere. Dem er det mange av. Femten uker etter den kom på norsk, ligger Perrins roman, «Å vanne blomster om kvelden», helt øverst på den norske bestselgerlista for skjønnlitteratur. I Italia lå den to år på topp, i Frankrike har den solgt over to millioner eksemplarer. Så langt er boka solgt til 33 land. Flere kan følge.

– Vi er like overrasket, jeg og forlaget og alle sammen, over hvor fantastisk godt leserne har tatt imot boka. Den lille damen som er gravlundsvokter i Bourgogne er visst blitt en universell figur, elsket like høyt i alle land, sier forfatteren.

[ Ilze fikk våpentrening på barneskolen, for å kjempe på sovjetisk side i neste verdenskrig. Hun ser likheter mellom Putin og Hitler (+) ]

Dyrevenn

«Den lille damen» heter Violette, og er hovedpersonen og jeg-forteller i «Å vanne blomster om kvelden». Hun steller gravene på en kirkegård i en liten landsby, og har alltid en kaffekopp eller en liten dram på lager til de sørgende som stikker innom huset hennes ved gravlunden. Hun er venn med presten og gravlundens tre gravere, og tar seg av en stadig økende flokk katter som er blitt etterlatt når eierne døde.

– I den grad jeg har noe budskap jeg prøver å få med, ytterst diskret, i alle mine bøker, så er det hvor viktig det er å ta seg av dyrene. Gandhi sa at man kan dømme et helt land etter måten det behandler sine dyr. Det sier vel det meste, sier Valérie Perrin, som er høyeste beskytter, – hun kaller det «gudmor» – for en dyrebeskyttelsesforening i den lille landsbyen der hun vokste opp, og som stilte til valg for dyrevernspartiet Parti animaliste i EU-valget i 2019.

Motsetninger

«Å vanne blomster om kvelden» handler imidlertid aller mest om mennesker. Violette er et mildt og snilt eksemplar av arten. Men hun bærer også på sin egen sorg. For hvor har det blitt av eksmannen, som plutselig bare forlot henne og kjørte av gårde på motorsykkelen sin? Og hvor er det blitt av datteren, ifølge Violette en ekte tryllekunstner?

– Hun er en kvinne som ligner mange kvinner. Full av motsetninger. Hun bærer på en stor ømhet, men også en stor sorg. På fransk rimer ordene – douceur og douleur. Jeg skulle si sorg, men sa ømhet. Fordi begge passer. Idet vi blir kjent med Violette, har hun lukket for kjærligheten. Det må et annet menneske til for å endre på det, sier Perrin.

[ – I mitt neste liv kunne jeg tenke meg å ikke stå på scenen. Kanskje kunne jeg blitt forfatter. Eller jordmor! sier Lise Nordal. I en alder av 72 danser hun likevel. På scenen (+) ]

Den ukjente

Så da en ukjent mann banker på døra, forvirret og overrasket over at hans mors siste ønske var å gravlegges ved siden av en sønnen komplett fremmed mann i stedet for sin ektemann, blir han en katalysator for å finne ut mer, både om morens og Violettes hemmeligheter.

– Da jeg begynte å skrive «Å vanne blomster om kvelden», som er min andre roman, hadde jeg bestemt meg for tre ting: Jeg ville skrive et portrett av en kvinne, og på den måten portrettere alle kvinner. Jeg ville skrive spennende, som en slags krim. Og så ville jeg ta for meg den store hemmeligheten i Violettes liv, som jeg selvsagt ikke vil røpe her, sier Perrin.

[ Pia Tjelta gjør sin beste rolle noen sinne som ufrivillig barnløs fertilitetslege, mener Dagsavisens anmelder (+) ]

Mysterier

Hun er glad i mysterier. Nevner krimforfatteren Agatha Christie som en klar favoritt.

– De fleste er vel nysgjerrige på mysterier? Vi kaster oss over nyheter om forsvinninger, drap og dødsfall. Jeg lurer veldig på hva som ligger bak når jeg får høre om drap. Hva driver et menneske dit? Jeg er ikke fremmed for at jeg en dag skal skrive en ren kriminalroman, sier forfatteren.

[ Lesetips? Her får du ti i forskjellige sjangere, inkludert krim (+) ]

Ensomhet

Violette har hatt en vanskelig oppvekst. Hun døde nesten i fødselen, og begge foreldrene står oppført som «ukjent» i fødselspapirene. Dermed vokste hun opp på barnehjem. Så snart det var mulig, flyktet hun derfra. Inn i den nå forsvunne ektemannens armer.

– Det er en historie om å bli forlatt. Violette er summen av møter hun har hatt i livet. Noen gode, noen ikke fullt så gode. Slik gjenspeiler hun oss alle. Vi er alle summen av erfaringene vi har gjort oss, sier Perrin.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Gravlund

Gravlunden er for henne en metafor for livet og for døden.

– Man kan velge hvordan man ser den. Et dystert sted? Eller en vakker hage for alle sjelene som ligger begravd der? Begge stemmer. Jeg bor på Montmartre i Paris, og liker godt å gå tur på den berømte gravlunden der. De vakre trærne. Blomstene. Kattene. Fuglene. Det er fredfullt og fint. Men er man der for å besøke sitt døde barns grav, oppleves det jo ikke slik. Perspektivet blir et helt annet enn om det er bestemor, mett av dage, som ligger gravlagt under støtten.

[ – Nye mødre hører og lukter barnet bedre. De reagerer raskere på barnets signaler, sier Gro Nylander. Det betyr ikke at hun er mot pappaperm (+) ]

Sorg

Det betyr ikke at Valérie Perrin er spesielt opptatt av sorg i seg selv.

– Nei. Det som opptar meg, er det som blir igjen. Minnene. Mange lesere forteller at «Å vanne blomster om kvelden» hjalp dem å komme over sorgen, enten de hadde mistet noen eller føler kjærlighetssorg. Det boka forteller, er at alt er forgjengelig. Ingenting blir igjen til slutt. Likevel kan man finne igjen den man savner. I et landskap, i omrisset av et tre, i vinden som farer forbi. Det man har tapt, kan bli til noe vakkert, sier den franske forfatteren.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen