«Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke

---

5

UTSTILLING/MUSIKK

«Satyricon & Munch»

Munchmuseet

Til 28. august

---

Døden er en sentral del av livet i Black Metal-bandet Satyricons nye musikkverk, som tar utgangspunkt i et knippe av Edvard Munchs mest stemningsbesatte bilder og som kun kan oppleves på utstillingen i Munchmuseet. I et omsluttende mørke i museets store «svarte boks» i 10 etasje er «Satyricon & Munch» blitt en unik helhetsopplevelse – og noe helt annet enn det man vanligvis forbinder med en kunstutstilling.

Komponist, bassist og gitarist Sigurd Wongraven har med utgangspunkt i sitt eget band Satyricon og en rekke gjestemusikere komponert et 56 minutter langt verk som spilles av i en loop i det mørke rommet. I denne sammenhengen har verket ingen reell begynnelse eller slutt, og stemningen som omslutter deg idet du entrer rommet avhenger i noen grad av om du kommer inn i et av de stillere partiene med for eksempel vakre gitarsoloer, eller under noen av verkets mest voldsomme kast, de som griner mot deg som hodene på litografiet «Begjær» eller hodeskallen på «Dødskyss», to av Munch-motivene som omkranser tre av veggene.

Satyricon var blant de tidligste og mest innflytelsesrike utøverne av det som skulle bli en norsk kultureksport av det helt store, Black Metal. Med Wongraven i spissen for stadig skiftende besetninger har de i løpet av drøyt tre tiår utgitt en rekke sterke album og turnert verden over. De siste ti årene har bandets kjerne bestått av han selv på vokal, bass og gitarer, og Kjetil «Frost» Haraldstad på trommer. At Satyricon skulle bli en del av et utstrakt samarbeidsprosjekt hvor Munchmuseet har koblet Edvard Munch med andre kunstnere, kom ikke overraskende. Det er desto mer ambisiøst. Wongravens forhold til Munch er av grunnleggende art. Det tidløse fundamentet begge de to kunstnerne deler uavhengig av generasjonsgapene mellom dem, handler om stemninger og ytterpunkter, om menneskelig drifter, emosjonell ustabilitet, mørke og undergang, men også om skjønnhet og storslått sfærisk vidsyn hvor grensene opphører.

I 2017 ga Satyricon ut sitt niende album, «Deep Calleth Upon Deep», og jakten på Munch-motivet som ble valgt som omslag, nevnte «Dødskyss» (1899), førte til det første ordentlige møtet mellom Wongraven og Munchmuseet. «Dødskyss» er ikke overraskende ett av de 13 bildene som Wongraven i samarbeid med kurator Trine Otte Bak Nielsen har valgt til utstillingen «Satyricon & Munch».

Vi liker å tro at antallet verk ikke er tilfeldig. Tallet 13 er symbolsterkt i mange henseende, og ikke bare som et uslitelig ulykkestall knyttet til blant annet Jesu siste måltid, da det var 13 til bord. I så vel gresk som norrøn mytologi, der Loke var den trettende guden, samt i middelaldersk folklore, var det forbundet med sterk og gjerne destruktiv symbolikk. Til sammen utgjør bildene en slags livssyklus om man velger å se dem fra den ene kortveggen ved inngangen, hvor «Selvportrett under kvinnemasken» henger, og så videre langs langveggen.

[ Rammsteins nye album «Zeit»: Tid for et adjø? ]

Det starter med det på overflaten teatralske og maskerte – slett ikke ukjent som visuelt kjennetegn innen Black Metal – som skjuler det være seg smerte eller skam. Så følger både kjente og mindre kjente Munch-motiver som uttrykker liv, natur, nakenhet, skjønnhet, begjær, smerte, nedbrytning, ødeleggelse, apokalypse. De samme taggene kunne man brukt om Satyricons ulike sider. Konkret i Munch-sammenheng dreier det seg om bildene «Trollskog», «Kyss», «På kjærlighetens bølger», «Angst», «Begjær», «Vampyr» og «Dødskyss» på den lange veggen, før du snur deg mot det uunngåelige som begynner «Under stjernene».

[ Noe av det første som blir sagt i «Kakefabrikken» er at «her kommer en vits». Men det kommer svært lite å le av ]

Musikken verken kan eller skal oppfattes som skrevet «til» de enkelte verkene. Den nær timelange komposisjonen er snarere kompleks, rik og rent instrumental, men med Satyricons umiskjennelige stemningsskapende grunnriss som drivkraft. Rommet i seg selv, måten det er lyssatt på endrer seg i oppfattelsen mens man befinner seg der, utgjør sammen med bildene en slags resonanskasse for de jagende skiftene i musikken, de som bygger opp under stemningene, de tematiske rystelsene og uttrykkene også bildene samlet sett gir. Men musikkverket er nok også preget av Wongravens forhold til Munch utover de bildene som er valgt til utstillingen. At de er få sammenlignet med hva man kunne forvente, er irrelevant så lenge musikken utgjør et vel som stort verk i seg selv. Wongravens gitarer og bass er drivkraften, men Frosts trommer, pauker og dype, sammenvevde og kravlende villnis av perkussiv tyngde går sammen med bassen og bassklarinett som en plogfure gjennom opplevelsen.

Strykere som fioliner og cello, en Theremin og et løft av sammensatt tekstur fra analoge synthesizere skaper suggesjon og spennvidde. Musikken kan i sammenhengen kalles impresjonistisk i den forstand at den ikke bare fanger de ofte mørke og melankolske stemningene fra Munchs kunst, men også den nyskapende måten å bruke ledlys på. Man kommer inn i bekmørke. Kun bildene i seg selv kaster lys, som om de henger i løse lufta. Tittellappene som pleier å henge som hvite klosser ved siden av bildene er erstattet med skrift i nedfelt ledlys i gulvet. Snart skimter man at den fjerde og helt svarte veggen har en langsgående benk. Der ender man etter hvert, lyttende, og da kommer også lyset krypende ut fra mørket, ut fra musikken, øynene venner seg til det og omgivelsene trer fram.

[ Overspillteatrets «Rare greiær»-lek med Netflix-serien «Stranger Things» er blitt ganske tynne greiær ]

Motivet «Smertens blomst» står sentralt i begynnelsen. «Al kunst, litratur som musik må være frembrakt med ens hjerteblod. Kunsten er ens hjerteblod», sa Munch, og dette motivet av det blodgivende treet skapte han flere av. Wongraven har også grepet motivet i måten han skaper musikk på. Dette er ikke «låter» i vanlig forstand, det er ikke avskygninger av Satyricons tidligere album, men et verk som suger opp i seg all den lidelsen, angsten og elskoven som Munchs kunst inneholder.

I Wongravens produksjon blir den metalorienterte musikken organisk, og når den slår sprekker er det som om den har fått samme behandling som Munch ga bildene sine på Ekely, utsatte dem for vær og fukt og brutal ytre påvirkning. Flere av bildene på utstillingen er fra denne tiden, som «Menneskeberget» (1909), den kanskje mest betakende av de mindre skissene til det gedigne bildet «Menneskeberget. Mot lyset» som er fast inventar i Munchs Monumentalsal.

Til Satyricons voldsomme buktninger og gitarriff gjør skissen sterkt inntrykk, som om den fanger kaoset og undergangsstemningen som finnes også i Wongravens musikk. Med en bredde på godt over halvannen meter er «Menneskeberget» på «Satyricon & Munch» utstillingens største, og etterfølges i kronologisk forstand av de endelige motivene, «Sørgemarsj» og så «Urnen». Død og ettermæle.

Satyricons verk er som kunsten nærmest intuitiv, likevel med så mange lag i seg at den pirrer, lokker og maner fram et vell av inntrykk i kraft av seg selv. Det er et verk som opphever skillene mellom rocken, svartmetallen og den klassiske musikkens mest ekspressive sjangre, som er mektig, medrivende og blytung, og likevel så sår og avkledd som også Munchs kunst kan være. Det hele i en runddans man gjerne kan sitte en hel dag i Munchs dunkle verden for å oppleve igjen og igjen.

I sammenheng med utstillingen utgir fotografen Morten Andersen boken «Satyricon & Munch» (Munch, 2022), hvor han på karakteristisk vis dokumenterer prosessen med Satyricons arbeid med utstillingen gjennom fotografier supplert med Munchs verker.

[ Flere av dem har ikke stått på scenen siden nittitallet. Men nå danser fem voksne kvinner sammen, som dronningene de er ]