6
DOKUMENTARFILM
«Summer of Soul (…Or, When The Revolution Could Not Be Televised)»
Regi: Ahmir «Questlove» Thompson
USA, 2021 - Strømmes på Disney+ i Norge
Mens filmen fra Woodstock-festivalen for lengst er blitt et populærhistorisk dokument over brytningsåret 1969, har vel så viktige opptak i form av timevis med filmruller ligget pakket ned og glemt i en kjeller i hele 50 år. Nå er de funnet fram igjen, og dokumentarfilmen «Summer of Soul (…Or, When The Revolution Could Not Be Televised)» er en knyttneve av en revolusjonsfilm spilt ut gjennom musikken, appellene og de sterke artistene og personlighetene som over seks helger sommeren 1969 dannet det som offisielt hadde navnet Harlem Culture Festival i Mount Morris Park, det som i dag heter Marcus Garvey Park.
Festivaltidspunktet sammenfalt med andre store begivenheter den sommeren, som dagen for månelandingen og den samme søndagen, 17. august, som nettopp Woodstock gikk av stabelen med noen av datidens største og i hovedsak hvite artister på scenen. Samtidig sto Nina Simone foran 50.000 i Harlem, i sitt livs form, og framførte blant annet «To Be Young, Gifted and Black» samt David Nelsons dikt «Are you ready (to kill if necessary)?». Det er dette som er blitt sagt å være øyeblikket da den svarte borgerrettighetskampen ble omgjort til musikk.
[ Lyden fra Philadelphia satte en ny standard for soulmusikk (+) ]
Men Nina Simone var ikke alene. Fordelt på seks søndager denne sommeren samlet det seg rundt regnet 300.000 mennesker på gresset, i trærne og på knausene i den grønne lungen mellom 120. gate og 124. gate i Harlem. New York-bydelen og den svarte befolkningen i USA for øvrig var preget av en blanding av resignasjon, opprør, sinne og sorg. På få år hadde de mistet Martin Luther King Jr., samt håpet som Kennedy-brødrene John F. og Robert hadde representert. Og Harlem selv hadde mistet Malcolm X. Nå hadde lokale ildsjeler med en baktanke om å skape engasjement gjennom musikken, tatt initiativet til en kulturfestival, som i praksis skulle bli en seks uker lang festivalsommer.
Som alliert hadde de daværende New York-ordfører John V. Lindsey, aktiv fattigdomsforkjemper i Harlem og andre av New Yorks mest nedslitte bydeler. Sentral var også politiker og menneskerettighetsforkjemper Jesse Jackson, mens Black Panthers sto for vaktholdet og på scenen et kremlag av de beste og mest populære afroamerikanske artistene der og da. Og filmen viser hvordan de skapte musikkhistorie, ulmende av håp og harme. At dette ikke er blitt vist verden før nå, er en del av den historiske undertrykkelsen som filmen i seg selv vitner om.
Når Jesse Jackson fra scenen forteller om Martin Luther King Jr.s siste minutter før han ble skutt, bryter Mavis Staples og Mahalia Jackson ut i en revnende versjon av «Precious Lord», Kings favorittsang. Det er et av de sterkeste øyeblikkene i en musikkfilm noensinne, brukt med kløkt og satt inn i sammenhenger som både føles riktige, bevarer historien og løfter det politiske og sosiale momentet inn i vår egen tid gjennom intervjuer med alt fra folk som var til stede under festivalen, til artister og Jesse Jackson.
Regissør Ahmir «Questlove» Thompson, som er identisk med de ene halvparten av hipp hop-duoen The Roots, setter sammen filmens mange opptredener, intervjuer og rike arkivmateriale som om han komponerer den beste låten han noensinne har laget. Råmaterialet fra konsertene ble opprinnelig ble filmet av Hal Tulchin, allerede den gang en reklame- og TV-veteran. Da Tulchin døde 90 år gammel i 2017 etterlot han seg over 40 timer med konsertfilm som svært få har sett før nå.
[ Black Lives Matter: 20 sanger om frihet, likhet og brorskap (+) ]
Tulchin innså hvilken viktig begivenhet Harlem Culture Festivalkonsertene ville bli, og på skolissebudsjett stablet han på beina fem kamerateam og fikk snudd scenen slik at han kunne utnytte alt av naturlig sollys i parken siden han ikke hadde råd til å lyssette scenen selv. Men han feilberegnet interessen for det ferdige stoffet. Mens filmen, hippiedokumentasjonen og musikken fra Woodstock ble ikonisk allerede i sin samtid, var det ingen filmskapere, TV-stasjoner eller andre som var interessert i å kjøpe materialet fra Harlem Culture Festival. Han prøvde til og med å selge det som «The Black Woodstock», uten hell. Så ble det gjemt, og nesten glemt, med unntak av noen få opptak, blant annet av Nina Simone brukt i dokumentarfilmene om henne fra 2015. Tulchin fikk aldri sett en ferdig dokumentarfilm basert på det som står igjen som hans livsverk.
Nevnte Nina Simone og «Precious Lord»-duetten mellom to av USAs største gospel- og soulstemmer gjennom tidene, er bare et par av et fint knippe musikalske vidunderopptak fra disse søndagene. The 5th Dimensions framføring av «Aquarius/Let The Sunshine In» er et øyeblikks pophistorie som ender mellom kirkebenkene, hvor dette på mange vis uglesette bandet som ikke var anerkjent blant verken hvite eller svarte, endelig kom hjem til sine egne. Intervjuene med gruppas Billy Davis og Marilyn McCoo mens de etter femti år ser opptakene av seg selv, er rørende.
[ Janove spinner mørke lykkehjul med stort hell på sitt nye album «Det sorte karneval» (+) ]
David Ruffins «My Girl» er en oppvisning i scenetekke, av en entertainer av første klasse, mens andre opptredener er langt mer ladet av alvoret i tiden. Dette er som filmtittelen sier en revolusjon som ikke ble eller kunne bli TV-overført. Max Roach framfører først «It’s Time» og så Coltranes «Africa» sammen med Abbey Lincoln. B.B. King har aldri vært så harmdirrende i framføringen av «Why I Sing The Blues». Hugh Masekela river parken i stykker med politisk afrobeat og Sly & The Family Stone skaper store øyeblikk av forvirret ekstase når de kommer på scenen i en forrykt jam med en hvit trommeslager, en hvit saksofonist og en kvinne som spiller trompet. Slys visjon av hva et band kunne være var en revolusjon i seg selv, av mangfold og likestilling. Så ble da også festivalen en manifestasjon av Harlems ulike musikalske stiler, fra pop, funk, soul og gospel, til puertoricanske «Nuyorican»-rytmer og afrikansk blues og afrofunk.
Blant artistene er det først og fremst Stevie Wonder som bærer filmens intense energi fra begynnelse til slutt. Han sto selv foran valg som for han personlig var like graverende som framtiden for publikum som valfartet til parkkonsertene. Ahmir «Questlove» Thompson klipper konserter, appeller, jamsessions og intervjuer sammen med bilder og filmer som viser opptøyer og fattigdom, rasisme og segregering, undertrykkelse og opprør og politisk borgerrettighetskamp. Intervjuobjektene er relevante tidsvitner og aktivister rundt Harlem-konsertene, artister, historikere og samfunnsvitere som setter det hele inn i en større sammenheng. Men også datidens publikum. En tilskuer som intervjues på fjernsyn midt under månelandingen sier at han gir blaffen i månen, pengene skulle heller blitt brukt på de fattige i Harlem og landet for øvrig.
[ Stian Carstensen: Nesten for godt til å være sant (+) ]
Dermed blir «We were black and we were proud», som Mavis Staples sier i filmen, en understreking av Stevie Wonders utsagn om at 1969 var året da ordet «negro» døde og «svart» ble født. Stevie Wonder var 19 år i opptakene fra Harlem Culture Festival, og fra den glødende og totalt uventede trommesoloen hans i begynnelsen, til han tar fullstendig fyr med «Shoo-Be-Doo-Bee-Doo-Da-Day», målbærer han krav om likestilling og oppreisning. Det er denne sommeren han bestemmer seg for at han ikke vil la frykten ødelegge drømmene, og han tar bladet for munnen og blir en av de mest markante politiske aktivistene blant sin generasjons artister. Det skulle ta 50 år før opptakene fra dette helt essensielle veiskillet i nyere amerikansk samfunnsliv og sosiale bevissthet skulle se dagens lys. Men musikken og artistene har på ingen måte mistet sin kraft, og budskapet har dessverre heller ikke mistet sin aktualitet.
Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!
