Kultur

Stian Carstensen på Kongsberg Jazzfestival: Nesten for godt til å være sant

Stian Carstensen er en av landets mest unike musikere, i en rekke forskjellige sammenhenger. På Kongsberg Jazzfestival sto han også fram som en underholder av beste sort..

6

Stian Carstensen

KONSERT

Kongsberg Jazzfestival


Stian Carstensen ble forleden nominert til den prestisjetunge Nordisk råds musikkpris. «Han beveger seg mellom sjangrene, mellom instrumentene, mellom slagere, kunstmusikk, barnesanger, klassisk tradisjon og folketoner i «truede taktarter». Han er en ekte virtuos, og i hans spill finnes det ingen grenser, eller motsetning, mellom det humoristiske og det dypt seriøse», står det i begrunnelsen.

Og her sitter han nå i en bakgård på Kongsberg Jazzfestival, helt alene med trekkspill, og forteller historier som vi ikke er vant til fra slike høytidelige sammenhenger som vi nettopp har nevnt. Og han spiller trekkspill. Et instrument som har fått tåle sitt av ufortjent dårlig omtale i årenes løp. Han tar tidlig en trekkspillvits, advarer om at hvis du klapper for en trekkspiller gir han seg aldri, som for å ha gjort det unna, liksom. Under en «Jazztalk» med Jazznytts Filip Roshauw tidligere på dagen avslørte Carstensen at avansert trekkspillhumor finnes, men at det er et veldig marginalt fenomen.

Stian Carstensen tilhører det eksklusive sjiktet av musikere som er bedre komikere enn komikerne selv. Folk legger seg langflate over sine tilviste plasser når han forteller historier om hvordan han oppdaget musikkens gleder, og begynte å musisere selv. Carstensen snakker som han spiller. Det skjer noe hele tida, og det er svært morsomt å høre på. Noen av historiene hans er altfor gode til å tro, men de passer sammen med hans utrolige omgang med instrumentet.

Hvem andre går rett fra å spille Bachs orgelmusikk på trekkspill til en versjon av den galgenhumoristiske «Jump» av Peter Cook og Dudley More? Her er også en ønskeavdeling, som strekker seg fra «Mellom bakkar og berg» til «Blue Moon», men neppe slik forslagsstillerne hadde tenkt. Alt Carstensen gjør er nemlig omfattet av det han kaller «brådiktning», å finne ut hvordan han skal spille låtene underveis, altså det som de fleste andre vil kalle improvisasjon

Carstensens allsidighet er nærmest ubeskrivelig. Han begynte å spille til dans som barn (dette får vi også en og annen historie om), ble fanget av metallen, begynte på jazzlinja i Trondheim, og startet det nærmest ubeskrivelige bandet Farmer’s Market. Men for et par år siden ble Stian Carstensen borte, lenge. Det viste seg at han var innlagt på lukket avdeling på et sanatorium. Han kom seg ut igjen, og var omsider tilbake i strålende form på en konsert med Hot Club de Norvège under Oslo Jazzfestival for to år siden. Siden har han vært her, som vanlig i en lang rekke forskjellige sammenhenger

Disse opplevelsene har ført til albumet som heter «Musical Sanatorium», som kommer til høsten. Her har han med seg gode forbindelser som Mike Patton fra gruppa Faith No More, Ola Kvernberg, Todd Terje og jazzens nye yndling, britiske Jacob Collier. Sistnevnte kom hjem til Carstensen for julejazz på Eidsvoll for fem år siden, før noen andre visste hvem han var.

Det er ikke Numedalslågen som går så høyt under Kongsberg Jazzfestival i år, dette er Stian Carstensen i musikkvideoen til sin nye låt "Hippocampus Serenade".

Vi hørte Carstensen senest i en gjesterolle på Lars Lillo-Stenberg og Bugge Wesseltofts album med sanger av Edvard Grieg, i «Jeg elsker dig», med tekst av selveste H.C. Andersen, og smektende steelgitar av «den nesten like legendariske Stian Carstensen», for å sitere anmeldelsen her i Dagsavisen. Samtidig dukket det opp en video som hyllet Tim Smith, sangeren i gruppa The Cardiacs, som døde i fjor. Her var tungrockhelter fra Napalm Death, Voivod og Municipal Waste – og Stian Carstensen from Norway på trekkspill.

Men tilbake til konserten på Kongsberg. Carstensen spiller etter hvert «Hvilken venn vi har i Jesus» som bluegrass på banjo, og «Danny Boy» på hawaiigitar. Som nest siste låt, nå med trekkspillet igjen, tar han «God Save The Queen», ikke Sex Pistols-sangen, men den som også er kjent som «Gud sign vår konge stor». Også denne blir tatt med på nye og ville veier, med en fortelling om hvordan melodien ble til som vi ikke skal avsløre for dem som kan være så heldige å få høre den senere.

Konserten slutter med en nidvise om Bertheussen-saken. Det vil si, det er mange velkjente gamle viser som tar fått tekstene tilpasset temaet, i ekte Carstensen-ånd. Den begynner med å omforme Eivind Løbergs «Rattiti» til «Rasisist», og når stadig nye, infame høyder.

Det kan hende at utgivelsen av «Musical Sanatorium» kommer til å føre til mer monumentale konserter med Stian Carstensen ved neste korsvei. Inntil videre er han en stor opplevelse helt alene.


Nyeste fra Dagsavisen.no: