Kultur

Lyden fra Philadelphia satte en ny standard for soulmusikk

50 år er gått siden den nye soulmusikken fra Philadelphia oppsto. Discoæraen startet også her, og både Elton John og David Bowie ville være med på moroa.

Det var ikke akkurat noe som manglet i soulmusikken i 1971. Her kom Marvin Gaye med «What’s Going On», «Family Affair» med Sly & The Family Stone, «Have You Seen Her» med The Chi-Lites, «Smiling Faces Sometimes» med The Undisputed Truth, og veldig mye mer. Jeg kunne fortsatt med å ramse opp en nærmest endeløs serie med klassiske singler. Jeg kunne holdt på ei hel langhelg, og nasjonaldagen attpåtil.

Inn i dette store bildet kom det noe helt annet. Den nye lyden av Philadelphia. I spissen for dette sto låtskriverne og produsentene Kenny Gamble og Leon Huff, og medarbeideren Thom Bell, som fort startet for seg selv. De sto for en mer polert tilnærming til soul enn det som hadde vært vanlig i de hardere 60-årene, men tok vare på både de store følelsene og de dansbare funkelementene. Philadelphia-produsentene la vekt på store, delikate arrangementer, og det går godt an å si at hele disco-æraen starter her.

Kenny Gamble og Leon Huff med noen av trofeene fra hitproduksjonene deres

Philadelphia er den sjette største byen i USA. I musikksammenheng kjent for Live Aid i 1985, som hjembyen til Bill Haley & The Comets, men også Todd Rundgren og duoen Darryl Hall & John Oats, noen av de fremste hvite soulsangerne verden har hørt. Fordelingen av hvite og svarte er lik, men ulikt fordelt bydelene – noe som kom klart fram i den nærmest euforiske sluttfasen av opptellingen av presidentvalget i fjor. Alt ligger til rette for en stor, stolt, svart musikkultur.

Gamble og Huff startet platemerket Philadelphia International Records i 1971. Den visjonære platedirektøren Clive Davis i CBS foreslo et samarbeid, og PIR ble en hitfabrikk som Motown og Stax hadde vært før dem. Platene ble spilt inn med husorkesteret MFSB (Mother Father Sister Brother»), som også fikk en hit på egen hånd: «TSOP (The Sound Of Philadelphia)» var kjenningsmelodi for TV-programmet «Soul Train», men ble med et lite vokalpålegg fra Three Degrees en discofavoritt i seg selv. «Let’s get it on/it’s time to get down», sang de, og bedre kunne det neppe sies.

Three Degrees fikk en av selskapets største hits med «When Will I See You Again», men trioen var senere større i Europa enn i USA. Den beste gruppa i Philadelphia var The O’Jays. De slo igjennom i 1972 med monumentale «The Back Stabbers», og fikk en rekke transatlantiske hitsingler. Det er fint å høre igjen «Love Train» og konstatere at verden skulle hørt mer på The O’Jays da de ba om mer forståelse mellom mennesker fra England, Russland, Kina, Afrika og Israel. De fikk også en stor hit med å synge «For the love of money/people will lie Lord, they will cheat/for the love of money/people don’t care who they hurt or beat». Også dette en evig sannhet.

The O'Jays leverte hit på hit etter gjennombruddet med "The Back Stabbers" i 1972.

Den største listesuksessen hadde Harold Melvin & The Blue Notes. Litt forvirrende i forhold til gruppenavnet var Teddy Pendergrass hovedsanger i gruppa, fra gjennombruddet med «If You Don’t Know Me By Now». Denne ble langt senere også en hit for Simply Red. Deres «Wake Up Everybody» ble i moderne tid populær med John Legend & The Roots. Aller best, kanskje den aller fineste Philly-sangen, er «Don’t Leave Me This Way», som de merkelig nok ikke ga ut på singel i USA. Dette banet veien for en versjon av Thelma Houston, som i 1976 ble en av discoæraens høydepunkter.

En annen av Gamble og Huffs største suksesser er «Me And Mrs. Jones» med Billy Paul. Han hadde kanskje fått et større publikum om ikke oppfølgeren hadde vært den langt mer kontroversielle «Am I Black Enough For You». Denne endte på 79. plass på Billboards Hot 100, der «Me And Mrs Jones» hadde vært nr. 1. Billy Paul var også med da store deler av firmaet samlet seg for sangen «Let’s Clean Up The Ghetto», en oppfordring til handling i hjembyens vanskeligstilte områder.

Husbandet MFSB, som takket nei til å spille med David Bowie.

Thom Bell sløste ikke bort tida etter at han startet sin egen virksomhet. Han begynte å skrive sanger sammen med Linda Creed, og for noen sanger. Thom Bell gjorde The Stylistics til en av de store soulgruppene fra 70-tallet. Forsangeren Russell Thompkins Jr hadde en så silkemyk falsett at jeg veldig lenge var overbevist om at det var en damestemme som sang alle hitlåtene deres. Bell, Creed og The Stylistics ga oss mange av de de mest romantiske kjærlighetssangene som er laget, som «I’m Stone In Love With You», «Break Up To Make Up» og «You Make Me Feel Brand New». For ikke å snakke om «Betcha By Golly Wow», som 24 år etter The Stylistics’ original ble en hit for Prince. Samtidig spilte Prince inn «La La Means I Love You», en enda eldre sang Thom Bell hadde gitt til The Delfonics. Disse sangene har en evig appell for alle med sans for de mest smektende soulmusikken. Et av mine store øyeblikk i intervjusammenheng var da jeg spurte Raphael Saadiq om hans tidligste musikkminner. Han fortalte om storebroren som sang med på «People Make The World Go Round» av The Stylistics, og spanderte åpningslinjene, «trashman didn’t get my trash today/Why, because they want more pay», i sin beste falsett over kafébordet.

Thom Bell tok over ansvaret for gruppa Spinners, også kjent som Detroit Spinners, da disse forlot Motown, og ga dem et nytt liv i Philadelphia. Her kom også hitsinglene tett, «Could It Be I’m Falling In Love», «Ghetto Child», «Mighty Love» og «Then Came You» sammen med Dionne Warwick.

Philadelphia-soulen fristet også noen britiske popstjerner med god smak. I 1975 fikk Elton John en av sine store hits med «Philadelphia Freedom». Sangen var hovedsakelig en hyllest av tennisesset Billie Jean King, men det var ingen tvil om hvor den musikalske inspirasjonen kom fra. Så fascinert var Elton John av dette at han dro til byen for å jobbe med Thom Bell. Samarbeidet fungerte ikke helt, det var nok uvant for selveste Elton å la andre skrive sanger for seg, men han fikk en liten hit i USA med «Mama Can’t Buy You Love». Langt senere kom samarbeidet ut på et eget album med seks lange låter, og enda senere enn dette igjen ble «Are You Ready For Love» (opprinnelig en Spinners-sang) en stor klubbfavoritt. Den gikk til slutt helt til topps på singellista i Storbritannia i i 2003.

I 1975 spilte David Bowie inn konsertalbumet «David Live» i Philadelphia. Samtidig var han to uker i Sigma Sound-studiet til Gamble og Huff. Bowie ville også bruke deres husband MFSB. Om MFSB var dobbeltbooket eller ikke ville være med på mer hvit plyndring av svart musikk er historisk uklart. Bowie satte i alle fall sammen et nytt band, og spilte inn sju låter inspirert av omgivelsene. Disse skulle utgjøre hans neste album, men litt av utgangspunktet var borte når «Young Americans» kom ut. Det var fortsatt sterkt soulinspirert, men hvordan hans Philadelphia-album hadde blitt hørte vi først når «The Gouster» kom ut i 2016.

Så mye er det å fortelle om alt dette at jeg bare i siste liten kom på at Gamble og Huff i 1976 fikk ansvaret for Jackson 5 etter at de forlot Motown og ble The Jacksons. De skrev og produserte de neste to albumene for dem – med «Show You The Way To Go» som den mest kjente sangen. En flott spilleliste av låtene fra Philadelphia International er albumet «Philly Super Soul Hits», som har med dette prakteksempelet på Michael Jackson i godt, gammelt slag, og 15 andre av de supreste soulhitsene fra Philadelphia.

Mer fra Dagsavisen