Nye takter

Rapport fra livets karneval

Janove spinner mørke lykkehjul med stort hell og nye historier på sitt nye album «Det sorte karneval».

5

Janove

«Det svarte karneval»

Soirée Records

Tittelkuttet har levd lenge i fansens bevissthet. Sangen «Det sorte karneval» ble sluppet som singel allerede i 2019. Så satte koronaen en stopper for en snarlig albumoppfølger til «Spindelvevriff» og en bredt anlagt turnéplan i 2020. Men Janove har ikke latt seg stanse av det. Uten mulighet til å reise fysisk, har han like godt lagt ut på en lang svir av en imaginær reise nedover Europas skrå bredder, med sine egne personlige minner og fantasier som guide. En rekke «postkort» har funnet veien hjem som singler og på EP-en «Barrikadeballader» i påvente av en mer helhetlig utgivelse. Mange har også hatt «premiere» med enkelt piano- og orgelakkompagnement på soloturneer under pandemien, eller «pandemonen» som Janove kaller det. Men nå har han samlet ni nye låter til albumet «Det sorte karneval», inkludert et par hittil uhørte kutt.

Alt er skrudd i arrangementer som gir helhet og et organisk driv som skyldes tålmodig innspilling «live» i studio og et band som definitivt har slått røtter i Janoves lydbilde: Gulleiv Wee (bass), Dag Sindre Vagle (gitar), Børge Fjordheim (trommer), Micke Lohse (keyboard). Dette kremlaget fra i hovedsak Stavangers musikkscene bistår multiinstrumentalisten Janove med helt personlige egenskaper som utfyller med dels intrikate kontraster.

Vi er i Janoves rike når han synger om Amsterdam, Hamburg og Berlin, når han beveger seg inn i de urbane eventyrene som fra første stund har preget hans låtskriving. Vi dras inn i en herlig burlesk verden av lirekasser, karneval, pumpeorgler, de store sangdivaene, skillemynten i hatten og referanser til steder, situasjoner og minner som hyller livet, om ikke omstendighetene det leves under, som for eksempel på Reeperbahn i Hamburg på «Det sorte karneval». Allerede i denne låten, som åpner albumet med figuren Tommy som reisekamerat, ligger det fine slør av ømhet mellom linjene og sporene som tar oss med til byer hvor nettene tar betalt og glitteret knapt skjuler at det bak fasaden er som «tempel uten under, om du går inn vil du bli kvalt, inne på det sorte karneval».

Janove Ottesen er for det helt store publikummet kjent som karismatisk vokalist og bandleder av Kaizers Orchestra, som siden 2013 har hatt pause på ubestemt tid. Som soloartist ved siden og nå i kjølvannet av moderbandet, har han åpnet dørene til nye impulser av en omfattende referansebank og et univers som er like lummert og sårt som det er fargerikt og nostalgidrapert. Det som skiller soloartisten Janove fra Kaizers-vokalisten omfatter ikke minst tekstene og de personlige betraktningene, tilsynelatende ofte knyttet til minner, enkeltindivider og følelser som så bearbeides i retning fiksjonen. En låt som «Det lengste farvel» er for eksempel en historie om en helt spesiell avskjed for en ung Bryne-gutt ved et veiskille på en togstasjon i Frankrike. På albumet blir den et symbol på en lengre reise som avspeiles gjennom flere av sangene, også musikalsk. En nydelig kjærlighetssang «Som du» er et fint eksempel på Janoves intime måte å skildre det store i det lille på.

«Det sorte karneval» åpner med lyden av et tog som ankommer stasjonen med damp og suggesjon. I avsluttende «Det lengste farvel» forsvinner toget ned gjennom et vindfullt Europa, fra Caen ved den engelske kanal i retning sør. Mellom disse to stasjonene åpenbarer det seg en verden av følelser og oppbrudd, av brokete personligheter, svarte ravner, gamle gravsteder og brustne drømmer, av tro, håp og selvsagt kjærlighet, kort sagt all den mytologien som kjennetegner ikke bare jernbanens betydning i populærkulturen, men også Janoves store, mangfoldige og personlige inspirasjonsrike. «Opp av ruiner» er en av dem som er utgitt før, da i et renere pianoarrangement som kanskje var tilpasset pandemivirkeligheten. Nå er balladeversjonen lagt til side til fordel for en langt tyngre og rocka bandversjon. «Det fins ingen kort vei, hele livet er en omvei, tilbake», poengterer han.

Janove: «Det sorte karneval»

«Det sorte karneval» har selvsagt lite med de paljettristende brasilianske opptogene å gjøre, snarere er Janoves karneval fylt med mystikk, masker og mørke hemmeligheter. Aller best kommer det til syne i «Blomster frå ei grav». Den har i seg den kontante og jublende appellen som formelig roper på de store konsertarenaene og kokende folkemasser. Umiddelbart får låten deg til å tenke på svenske helter som Joachim Thåstrøm og Håkan Hellström, med ublyge og mektige lydmalende refrenger, og med bilderike tekster som åpner for flere historier enn de som ytres rent bokstavelig: «Husker du, då me var så fattige/og stjal blomster frå di døde på en gravlund/Og du ga de til den første me gikk forbi/Og sa; Versågod, i frå oss to, gå ut og lev ditt liv».

Sangens underfundige melankolske undertone er noe av et kjennetegn for «Det sorte karneval» som helhet, hvor overflaten er fylt av energi og livslyst, men like under pumper gamle minner, tapte tider og glefs fra levd liv.

Slik har vi sett Janove under koronaen, alene på scenen.

På den annen side finner vi den latent humoristiske, men også sosialt spissfindige «Synd at synd går i arv», som musikalsk trør morkne, knirkete gulvplanker mens tivoliet heiser flagget til topps. «Feil i mitt speil» er en del av den samme blodlinjen, en kabaretpastisj som lener seg tungt på Kurt Weill, også den med sjangerens umiskjennelige ironiske undertone. For hva gjør du når du oppdager feil ved deg selv i det nye speilet du har kjøpt? Det nytter i hvert fall ikke å prute på prisen.

Brister og brutte løfter er også tematikken i «En rik brønn som lyger», i et arrangement vi mistenker hyller Nick Cave. Som i Caves «Red Right Hand» hjemsøkes også «En rik brønn som lyger» av en nemesis med lik i fotsporene. «Det står en mann i frakk og med et hår/Svart som kull og ryke», synger Janove, mens i Caves fantasi er det en «Tall handsome man in a dusty black coat with/A red right hand». Det er gjort med glimt i øyet, labbene på tangentene og hele tiden med et driv og en spilleglede som gjør «Det svarte karneval» til nok et kapittel i Janoves kreative og visuelt sterke musikalske sololøp. Det er bare å la platen spinne.





Mer fra Dagsavisen