Kultur

Java, er ikke det en slags kaffe?

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Java, er ikke det en slags kaffe?

Hva gjorde vi egentlig før internettet kom og ga oss en ny og enklere hverdag? Skulle vi betale en bunke regninger, om vi da kunne betale, måtte vi signere hver og én av dem, legge dem i en konvolutt og putte denne i ei postkasse så fort som mulig. I dag er den samme jobben gjort med noen tastetrykk. Siden «noen tastetrykk» er litt upresist skal vi prøve å finne ut hvor mange.

Vi skriver inn nettadressen til banken. Fører på personnummeret. Klikker på OK, vi er oppe i 19 tastetrykk. Snart ferdig. Det er bare denne engangskoden som kreves for å komme videre. Det er nå beskjeden kommer om at vi ikke har den siste utgaven av Java. Java, for eventuelle uinnvidde er noe, vel, aææh, altså, jo, man må bare ha det. Det har vært mye rart med Java i det siste, så det må oppdateres nesten hver gang. Det er ikke så lett, man skal også huske på å klikke bort søkemotoren Ask, som ellers blir plagsom så det holder, og så, for å gjøre en lang, lang historie kort, så er vi endelig videre.

Nå er tida igjen inne for å prøve seg på engangskoden. Den er bare seks siffer, så det bør gå fort. Det er da denne advarselen kommer opp: «Running this application may be a security risk». Ikke den mest tillitvekkende meldingen man kan få, men hva kan vi gjøre? Jeg må spandere et ekstra tastetrykk i boksen for «Jeg aksepterer risikoen, og velger å kjøre denne applikasjonen». Jeg lever et tilbakelent liv, uten spenningsmomenter som basehopping, bondage eller bingo, og trenger noe som kan få adrenalinet til pumpe. Ja, jeg går videre. Risiko, here we go!

Puh! Jeg er inne i banken! Er det en slags psykologisk baktanke med alt dette, at vi skal føle oss lykkelige når vi endelig kan begynne å betale? Beløpene som skal tastes inn er lange nok, men kontonumrene til debitorene er praktisk lagret i ei liste, de blir bare et par ekstra tastetrykk for hver. Men hver regning har altså dette kid-nummeret i tillegg, for at mottakerne skal vite hva som betalt. Mange relativt store firma, som Hafslund og Telenor, har åtte-ti tall i dette nummeret. Så kommer man til langt mindre innkrevere, som Utdanningsetaten i Oslo kommune. Inn med mitt siste kid-nummer for å betale for barna en måned på aktivitetsskolen:

1120485005386200000000019. Nei, det ble feil, står det med rød skrift. Burde skjønt at det ikke kunne være så mange nuller. 112048500538620000000019 skal det være. Så mange barn de har å holde styr på i Oslo! Riktignok er det kjent at elevtallene i osloskolen i årene som kommer er ute av kontroll, men det får da være måte på?

Det er nå denne vitenskapelige opptellingen av antall nødvendige tastetrykk går over til en omtrentlig framstilling. Vi må fatte oss i korthet. Vi har verken hele helgen eller hele avisen til rådighet. Jeg har dessuten kommet ut av tellingen. For enkelhets skyld antar jeg at antallet tastetrykk for å betale tre regninger endte på

112048500538620000000019. Eller var det bare

1120485005386200000019?

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Powered by Labrador CMS