Inviterer til katastrofefest

PARIS (Dagsavisen): – «De urørlige» ga oss frihet til å gjøre hva vi vil i årene som kommer. Vi kan lage tre eller kanskje fire filmer til på inntektene derfra, sier Olivier Nakache, som sammen med Eric Toledano lagde den ufattelige store franske filmsuksessen «De urørlige». Nå er de tilbake med en ny komedie som går sin seiersgang i hjemlandet, og har norsk kinopremiere i dag.

Går galt

«De urørlige» handlet om en rikmann i rullestol og hans umake hjelper fra Paris-forstedene. Nå er Frankrikes fremste radarpar i feelgood-enden av registolen tilbake med nok en ambisiøs komedie, denne gangen en ensemblefilm om et større cateringfirma som skal lage et bryllup på et gammelt gods i Paris, med 200 gjester, orkester og kelnere kledd i solkongeparykker og det hele. De skal levere maten, musikken, fotografen, vinen, underholdningen, kort sagt alt det som hører med i et borgerlig bryllup uansett om bruden vil det slik eller ikke. Og som det heter, det som kan gå galt, det går galt, fra matforgiftning til en brudgom uten selvinnsikt. Den snørrhovne smådiktatoren Max har egentlig kun seg selv å takke på grunn av måten han behandler sin løst innleide stab på, men det hadde ikke vært en Nakache/Toledano-film om ikke den varme godfølelsen utgjorde filmens nerve. Det kommer heller ikke som noen overraskelse at filmskaperne har god kjennskap til cateringbransjen.

– Haha! Ja, faktisk er filmkarrieren vår bygget på catering. For tjue år siden tok vi så mange vakter vi kunne for å finansiere våre første kortfilmer. Vi serverte, kuttet grønnsaker, var DJ-er, løp ærend, sto i oppvasken, alt du kan tenke deg. Og vi visste fra og med da at alt dette måtte vi få ut igjen i form av en film som handlet om nettopp catering, sier Nakache når Dagsavisen intervjuer han i Paris.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forviklingskomedie

Tenk filmer à la Robert Altmans «Pret-A Portier» eller «Gosford Park», eller en eventbransjens «Ocean's Eleven», og du er i nærheten av hva «C'est la vie» er, en komedie der forviklingene ligger i dynamikken i persongalleriet.

– For oss er «C’est la vie» en stiløvelse. Vi ville lage en ensemblefilm, men vi ville også sette utfordrende begrensninger for oss selv uten at det skulle gå ut over filmens muligheter blant publikum. Alt skulle foregå på ett sted, et slott, i løpet av ett døgn og under en eneste bryllupsfeiring. Innenfor dette sannsynlige scenarioet ville vi så bygge et hierarki av arbeidere, ledere, gjester og hovedpersoner, sier Nakache.

Øverst i cateringselskapets næringskjede står Max, som driver et firmaet med elegant slaveeksersis hvor det å kutte svinger er en viktig del av tilpasningen. Det betyr tilfeldige kelnere fra gaten, en smørsanger som tror han er Johnny Hallyday, en rødglødende sosialist som nekter å gå i kelnerparykk og en nestkommanderende og elskerinne som han i løpet av denne fatale kvelden oppdager at sannsynligvis er i ferd med å dumpe han. Det er likevel hans minste problem.

– Vi liker å utforske gruppementalitet, og vi elsker skuespillere. For oss er de selve smøringen i filmproduksjonen og her kunne vi meske oss med mange forskjellige typer og lynner. Og på toppen av kransekaken sitter Jean-Pierre Bacri i rollen som Max.

Nakache kroer seg i stolen, vel vitende om at Bacri er et kupp i en slik rolle, en av Frankrikes fineste karakterskuespillere og en komiker som ikke behøver å heve volumet for å få folk til å le.

– Han er selv manusforfatter og har enorm respekt for dialogens nyanser. Han er sær, morsom, alvorlig og gjør toppen en film om året. For oss representerer han akkurat det vi var ute etter for å kunne lage en ekte komedie av det slaget som har et mørkt hjerte og en fatal klangbunn som er allmennmenneskelig, forteller han.

De bygget hele filmet rundt ønsket om Bacri i hovedrollen. De hang et bilde av han øverst på en vegg, og rundt han fotografier av de øvrige ønskene. De visste nøyaktig skuespillere de ville ha.

– Så skrev vi manus rundt disse bildene, mye mer enn vi egentlig trengte, og så sa alle ja og vi spilte inn mye mer enn det vi trengte og lekte oss fram til det ferdige filmresultatet i klipperommet.

– Har menn som Max noen framtid i dagens klima, der maktmisbruk blir slått ned på?

– Tidene endrer seg, men den typen menn som vi ser i filmen vil fortsatt eksistere. Max er det vi i Frankrike kaller «lille far», en sjef for et lite selskap som tror han er mye større enn han er. Han er en person som jobber mye og som må ha kontroll med hver minste detalj, ellers vil han implodere. Men det finnes også en balanse i han. Han er typisk fransk, tror Nakache.

Les Dagsavisens anmeldelse: «C’est la vie!»: Kos med bryllupkaos

Autister

– Sett i ettertid, hva var grunnen til at «De urørlige» fikk så stort gjennomslag internasjonalt?

– Jeg tror det er fordi Philippe Pozzo di Borgo, altså den virkelige Philippe er en fantastisk person. Det var mange som forsøkte å lage filmen om hans liv, og vi fikk kontakt med han i 2003 og fikk først laget filmen i 2011. Da hadde vi skrevet tre tettpakkede sider til han om hva slags film vi ønsket å lage. Han svarte med å invitere oss hjem til seg i Marokko fordi han ville ta oss i øyesyn. Etter ti minutter sa han ja, det er dere som skal lage filmen om meg, og det er fordi dere vil lage en komedie og ikke som alle andre et melankolsk og trist drama, sier Nakache, og legger til: – Tro meg, livet til Philippe har inneholdt nok mørke.

Nakache berømmer også den franske skuespilleren Omar Sy i rollen som assistenten Driss.

– Han går rett gjennom lerretet uansett hva slags film han er med i. Hadde jeg fått viljen min skulle jeg brukt han i hver eneste film, sier Nakache, som imidlertid har gitt seg i kast med nok et ambisiøst prosjekt sammen med Toledano for sin neste film.

– Den skal handle om to pleiere som tar seg av unge autister av det virkelig tunge slaget. I 20 år har vi hatt kontakt med en organisasjon som jobber med dette, og vi vil følge særlig to personer. Hadde det ikke vært for disse to ville mange av disse menneskene blitt stuet inne på mentalinstitusjoner og glemt, sier han, og forteller at de vil kombinere skuespillere med de virkelige autistene, noe han betegner som det vanskeligste de noensinne har gjort.

– De to er brødre, den ene en svært religiøs muslim, den andre jøde. Vi har bodd med dem i ett år nå og har skrevet ferdig manus. Forhåpentligvis starter innspillingen i løpet av året. Akkurat nå er vi livredde for hva vi har gitt oss i kast med, og da er vi der vi skal være. Å være redd er det sikreste tegnet på at det vi gjør er riktig.