Film

«C’est la vie!»: Kos med bryllupkaos

Lun fransk forviklingskomedie.

Dagsavisen anmelder

4

KOMEDIE

«C’est la vie!»

Manus & regi: Olivier Nakache og Eric Toledano

Frankrike/Canada/Belgia, 2017

Etter den internasjonale storsuksessen «De urørlige» (2011) vender radarparet Olivier Nakache og Eric Toledano tilbake med nok en publikumsvennlig gladfilm. «C’est la vie!» innfrir de fleste forventninger man måtte ha til en fransk folkekomedie om bryllupsplanlegging, og dem som føler at et sånt utgangspunkt høres skikkelig spennende ut vil garantert storkose seg. La gå at dette minner mye om Robert Altman-klassikeren «A Wedding» (1978), og litt om den undervurderte TV-serien «Party Down».

Max Angely (Jean-Pierre Bacri) har i mange år drevet et cateringfirma som spesialiserer seg på å arrangere overdådige bryllupsfester. Tidene er imidlertid i ferd med å forandre seg, og det tærer på yrkesstoltheten å måtte forhandle med vordende brudepar med begrensede budsjetter – som prøver å kutte kostnader ved å bestille bryllupsbilder «uten hvite rammer». I disse tider bør han kanskje være takknemlig for at alle ikke bare tar bildene med mobiltelefonen, og arrangerer bryllupsfestene selv. Max foretrekker å se på seg selv som en dirigent, men jobben hans består mest av brannslukning og barnepass for en stab som stort sett består av svart arbeidskraft. Kanskje på tide å selge hele bedriften og pensjonere seg?

Før det eventuelt skjer, skal Max iscenesette en storslagen bryllupsfest for over to hundre gjester i et enormt chateau fra 1600-tallet, bare noen timer før han selv har fødselsdag. Alt ligger til rette for en skikkelig fiasko. Hans hissige høyre hånd Adele (Eye Haidara) er umiddelbart i tottene på den arrogante bryllupssangeren Etienne (Gilles Lellouche), som foretrekker å kalle seg James mens han bæljer blodharry Eros Ramazzotti-svisker på noe som definitivt ikke er italiensk. Fotografen Guy (Jean-Paul Rouve) er mer opptatt av å smugspise kanapeer mens hans klager over at gjestene tar mobilbilder, mens hovmesteren Henri (Antoine Chappey) prøver å lede de ansatte i et opprør mot de barokke kostymene servitørene er tvunget til å ha på seg. Adele har ansatt den hjernedøde kompisen Samy (Alban Ivanov) som ekstrahjelp, og han starter dagen med å dra ut stikkontakten til matfryseren for å plugge inn barbermaskinen sin. Max har dessuten gitt den deprimerte svogeren Julien (Vincent Macaigne) en jobb som servitør, uten å ane at han har en fortid med bruden Helena (Judith Chemla). Brudgommen Pierre (Benjamin Lavernhe) viser seg snart å være en overbærende skittstøvel som akter å holde en tale på lengde med telefonkatalogen, og planlegger en «overraskelse» som blir en av filmens høydepunkter.

Pierre er så ufyselig at vi umiddelbart håper at hele bryllupsfesten blir en spektakulær katastrofe, men «C’est la vie!» er for godmodig til å innfri de forventingene. Til gjengjeld fungerer dette over all forventning som en lun forviklingskomedie, der kameraet svinser hurtig mellom de forskjellige medlemmene av cateringteamet mens de avverger katastrofer på løpende bånd. Personlige konflikter, kjærlighetsforviklinger, matforgiftning og et potensielt besøk fra skatteetaten er blant de mange utfordringene Max må håndtere. Det er en masse tråder å holde styr på i «C’est la vie!», samt et stort ensemble med dyktige karakterskuespillere og komikere som kjemper for oppmerksomheten. Så det er i seg selv et lite under at filmen gir oss en følelse av å bli godt kjent med flesteparten av dem uten å miste oversikten.

Det er lett å se «C’est la vie!» som en morsom metafor for hvordan man lager film, og i så tilfelle er Olivier Nakache og Eric Toledano like drevne i faget som Max. Man kunne ha håpet av de hadde våget å dra historien lengre ut og var litt mer hemningsløse (eventuelt hensynsløse), men som forholdsvis sofistikert, fransk folkekomedie fungerer dette finfint.