I «En bønn for de bortførte» forteller amerikansk-mexicanske Jennifer Clement om hvilken dyptgripende negativ effekt narkotikaligaer har hatt på vanlige mexicanske kvinners liv. FOTO: ARNE OVE BERGO

I Mexico er det farlig å være jente

I Mexico gjemmer mødre døtrene sine i hull i bakken for å holde dem unna narkobaroners plyndringstokter. Fedrene er alle forsvunnet.

«Det beste du kan være i Mexico er ei stygg jente [ ...] Da jeg var lita, pleide mor å kle meg ut som gutt og kalle meg Gutt. Hvis jeg var jente, ville jeg bli bortført. Så snart narkotikahandlerne hørte om ei pen jente, kom de susende inn i distriktet vårt i svarte Escalader og tok henne med seg».

Slik introduserer Ladydi, fortelleren i amerikansk-mexicanske Jennifer Clements roman «En bønn for de bortførte», virkeligheten hun lever under på den mexicanske landsbygda.

Macho narkolitteratur

Det er en virkelighet der nesten alle menn har dratt til USA for å skaffe seg arbeid. Noen sender penger hjem, i hvert fall den første tida. Men de langt fleste bare forsvinner, ofte fordi de etablerer seg på nytt med ny familie i USA.

Tilbake står kvinnene, uten beskyttelse når gangsterne i de lokale narkoringene kommer på tokt for å plukke jenter.

– Jeg har skrevet mange nok bøker til å innse at jeg alltid skriver om de ubeskyttede. Det finnes ganske mye av det vi kan kalle narkolitteratur. Men den er nesten alltid skrevet av menn, og forteller menns macho historier. Hvis det i det hele tatt er kvinner med, er de stereotype klisjeer. Du vet, «den borddansene, mystiske prostituerte» og hennes like. Jeg ville snu blikket, og utvide det vi ser, sier Jennifer Clement til Dagsavisen.

Det har hun gjort. Til tross for det tunge temaet, er «En bønn for de bortførte» befriende lettlest. Fortelleren Ladydi tar ting som de kommer, ofte med smart humor, og vennskapet jentene og kvinnene imellom er varmt beskrevet.

– Det er interessant å se hvordan mennesker uten egentlig makt forpakter det lille de likevel har av påvirkning. Jeg har reist rundt i Mexico og snakket med kvinner der. Med stuepiker, rengjørere, de som selger mango og massasje på stranda. De som liksom er samfunnets «minst verdifulle». Men hvilke historier har de vel ikke å fortelle!

 

Les også: Krever svar

 

Gjemmer seg i hull

Det var en dame som arbeidet som klesstryker i Mexico City som først fortalte Clement om hvordan det er i Guerrero, fjellregionen der narkotikaen dyrkes og narkoligaene har full kontroll over alt, også politiet.

– «Det er grusomt der. De stjeler jentene våre», sa hun, og fortalte meg om hullene. Helt konkrete hull mødre graver i bakken et stykke unna huset, for at døtrene skal ha et sted å gjemme seg når narkomennene kommer på tokt for å ta dem. Menneskehandel er et gigantisk problem på den mexicanske landsbygda. Ofte er det ikke engang handel, men ran, sier Clement.

Realistisk fra fengsel

Hun har også intervjuet en lang rekke kvinner som på en eller annen måte er knyttet til narkoindustrien, ofte som koner eller elskerinner. Dermed kunne hun beskrive den utrolige luksusen narkopengene brukes til. Gigantiske eiendommer, vanvittige kjøretøyparker, fri flyt av dyre merkevarer, og en gjennomgripende bruk-og-kast-holdning overfor mennesker. Intervjuer med kvinner i mexicanske fengsler danner viktig bakgrunn for romanen.

– Jeg får brev fra lesere verden over som takker for kjærligheten jeg beskriver kvinnefellesskapet i fengsel med. Det er ikke som i TV-serien «Orange Is the New Black», som alle i fengsel hater.

– Vår tids historie

Som president i ytringsfrihetsorganisasjonen PEN i tre år, har Clement sett på nært hold hvor lite demokratisk Mexico er.

– 103 journalister har forsvunnet på ti år. 25 er savnet, sannsynligvis også drept. De som ikke er drept, driver utstrakt selvsensur, fordi det er så farlig å fortelle hvor mye narkotikaligaene faktisk bestemmer. Mexico kan ikke vinne sin berømte «krig mot narkotika» uten USA. Ta bare våpnene som flommer sørover, fra USA inn i Mexico. 47 prosent, nesten halvparten, av alle våpenbutikkene i USA ville gått konk om det ikke var for handelen med folk som driver narkobusiness i Mexico. Halvparten! Jeg ser ikke mye håp for Mexico. Landet er inne i en skikkelig mørk epoke, sier Clement.

Og det er dessverre ikke alene.

– Da jeg skrev boka, tenkte jeg at dette var et unikt mexicansk problem. Jo mer jeg leser, og jo flere tilbakemeldinger jeg får, dess tydeligere ser jeg at dette er vår tids historie. Den er ikke mexicansk, men universell, likt i India, Nigeria, Kina, overalt. Kvinner kjøpes og selges, og brutale menn i den ulovlige økonomien sitter med makta. Overalt taper kvinnene, sier Clement.