Bokvåren 2020: To ganger Knausgård. Pluss resten av verden

Nytt tiår, nye muligheter. I litteraturverdenen er rytmen imidlertid den samme i 2020-tallets første år som den har vært i det foregående tiåret: Om vinteren og våren er det særlig oversatte bøker, samt krim, som dominerer de norske forlagenes lister. Her følger, i nokså tilfeldig rekkefølge, et lite utvalg av bøkene jeg tror det er verdt å glede seg litt ekstra til våren som kommer.

Les også: Dette er de femten beste bøkene fra 2010-tallet (D+)

En av tysk litteraturs fremste forfattere, Jenny Erpenbeck, gikk rett hjem også hos mange norske lesere med «Gå, gikk, har gått» om en gammel berliners møte med nyankomne flyktninger, og med «Alle dagers ende». I sistnevnte lar Erpenbeck samme kvinne dø fem ganger, og oppsummerer slik sentrale hendelser i det 20. århundret, samtidig som hun sier noe eksistensielt om liv, død, tilfeldighet. I «Hjemsøkelse» bruker forfatteren en lignende metode. Der følger hun et sommerhus ved en innsjø utenfor Berlin fra 1930-tallet til vår tid, et hus som står som et slags vitne til strømninger i tysk og europeisk historie.

Les også: Jenny Erpenbeck drar paralleller mellom dagens flyktninger og jødenes skjebne i mellomkrigstida (D+)

Japanske Sayata Murata skriver også om samfunnet, nærmere bestemt det japanske. Fortelleren i hennes fine lille roman «Døgnåpent» er en 36 år gammel kvinne som stortrives i jobben på døgnkiosken. Det er imidlertid ikke godt nok for folk rundt henne, som syns hun burde ha ambisjoner om en skikkelig karriere, eller helst mann og barn.

Les også: Hiromi Kawakami tror alle er ensomme, enten de bor i Tokyo eller Norge

Fra Frankrike kommer tredje bind av Virginie Despentes «Vernon Subutex»-trilogi, om en tidligere platebutikkinnehavers reise gjennom ulike parisiske subkulturer. Det er sex, dop og rock'n'roll. Så rammer terroren Bataclan.

Les også anmeldelsen av første bind: «Heseblesende lesning. Ekstremt energisk» (D+)

Noen kritikere mente at canadisk-britiske Rachel Cusk hadde «gjenoppfunnet romanen» med sin trilogi «Omriss», «Transitt» og «Kudos», som kom i norsk språkdrakt 2018–19. Nå oversettes også hennes «Etterspill» fra 2012, en memoar der hun skriver om sitt første ekteskap, om separasjonen og skilsmissen som fulgte.

Les også: – Ekteskapet holder folk fanget, sier Rachel Cusk

Skotske Ali Smith er med «Vår» kommet til tredje bind i sin planlagte årstidskvartett, der hun skildrer britisk samfunn etter brexit i nær sanntid. Både britiske og amerikanske anmeldere var begeistret for romanen om en eldre mannlig filmskaper som har mistet sin beste venninne, en eldre manusforfatter, og kalte den «både tidsriktig og dyp», og den beste av de tre i serien.

Les også: – Mennesket er grunnleggende bra. Vi må aldri, bare absolutt aldri, la noen få oss til å tro noe annet, sier Ali Smith (D+)

Fra Sverige kommer Linda Boström Knausgårds «Oktoberbarn», ifølge anmelderne et «rasende skrik» av en roman, der hun skildrer bruken av elektrosjokkterapi i svensk psykiatri innenfra. Handlingen er inspirert av den samme perioden som forfatterens eksmann, Karl Ove Knausgård, skriver om i «Om våren». Like etter kommer hans essaysamling «Skogen og elva. Om Anselm Kiefer og kunsten hans» og føyer seg inn blant hans tidligere bøker om kunst, særlig «Så mye lengsel på så liten flate», om Munchs senere bilder.

Les også: Knausgårds neste bok er «en apokalyptisk fantasi». Som kanskje aldri blir utgitt (D+)

Den ungarske forfatteren Agota Kristof (1935–2011) bodde i eksil i Sveits etter oppstanden i Ungarn i 1954, og skrev på fransk. I 2019 kom «Tvillingenes dagbok», i januar kommer andre bind i trilogien om to brødres vonde opplevelser i krig, «Beviset».

Mexicanske Valeria Luiselli bor i USA. «Arkiv over bortkomne barn» handler om en amerikansk familie på langtur, og om mexicanske og sentralamerikanske mennesker på en annen langtur – nordover mot det forjettede land, USA. Den var hennes første roman skrevet på engelsk.

Les også: I Mexico gjemmes døtre i hull i bakken fordi livet på overflaten er for farlig, skriver denne forfatteren

Som alltid er amerikansk litteratur rikelig representert på listene over oversettelser til norsk. Aschehoug er Norges beste amerikanske forlag, med Jesmyn Wards «Syng, gravløse, syng», Ta-Nehisi Coates’ «Vanndanseren», Tommy Oranges «Pow wow», Kate Elisabeth Russells «Min mørke Vanessa» og Lisa Taddeos «Tre kvinner» på sin vårliste. Wards roman tar for seg en afroamerikansk familie der far har sittet i fengsel. Coates’ «Mellom verden og meg» var utformet som et brev til hans sønn, og viste fram uretten svarte amerikanere er blitt utsatt for helt siden slaveriet. I romandebuten «Vanndanseren» handler det også om slaveriet i USA.

Les også anmeldelsen av Jesmyn Wards forrige roman: «Fattige, underutdannede svarte menn blir nesten alltid tildelt skurkerollen i vestlig, særlig amerikansk, populærkultur. Ikke her»

Tommy Orange er medlem i Cheyenne- og Arapaho-stammene. I «Pow wow» fletter han sammen mange amerikanske urinnvåneres skjebner, og viser slik fram hvordan det amerikanske storsamfunnet fremdeles har mye ugjort når det gjelder å rette opp i undertrykkelse, rasisme og dårlige sosiale kår blant dem som kom til Amerika først. Kate Elisabeth Russells «Min mørke Vanessa» markedsføres som «en metoo-roman», mens Lisa Taddeos «Tre kvinner» tar for seg tre ulike kvinners begjær, basert på tre faktiske kvinners svært ulike seksuelle erfaringer.

Les også: Helene Uri om #metoo: – Påståtte offer kan også ha makt (D+)

Joanne Ramos «Fabrikken» handler om filippinske kvinner som bærer fram rike vestlige menneskers barn som surrogatmødre. I Andrew Ridkers «Altruistene» prøver en aldrende universitetsprofessor å slutte en slags fred med sine to voksne barn. En viss konflikt mellom babyboomer- og milennial-generasjonene avtegner seg.

Les også: «Bare dumme kvinner har et ukomplisert forhold til det å få barn» (D+)

Færre norske forfattere gir ut bøkene sine om våren. Men unntak fra høstlengten fins. Kim Leines «Dansk standard» er en grøsser om et søskenpar som hjemsøkes av fortida. I «Jeg foreslår at vi våkner» av Beate Grimsrud er hovedpersonen blitt alvorlig syk. Det åpner for eksistensielle funderinger.

Mirjam Stendal Boulos skriver i «Siljehjelm» om en mors kamp for å redde sin alvorlig kreftsyke fem år gamle sønn. Debutant Kitty Byngs «Kroppen er en morder» handler om to gifte kvinner som må ta stilling til om de ønsker seg barn, og i tilfelle hvordan.

Toril Brekkes «Frihetens tistler» fullfører trilogien om Agathes oppvekst i Oslo, i dette bindet nærmer 60-tallet seg sin avslutning, og de politiske brytningene blir stadig tydeligere. Med «Så blomstret rogna» er også Adelheid Seyfarths Svullrya-kvartett, om det moderne livet på Finnskogen, komplett. Flyktningmottaket brenner, betyr det at alle på bygda er rasister? Nei, er Seyfarths indirekte svar.

Les også intervju med Adelheid Seyfarth: – Jeg har aldri blitt utsatt for noe rasistisk fra hvite arbeiderklassemenn. Fra den øvre middelklassen, derimot...