– Arven etter nazi-tida lever videre

– Tida vi lever i føles som den lange stillheten før noe dramatisk skjer, sier Jenny Erpenbeck til Dagsavisen.

Forfatteren som både i og utenfor Tyskland regnes som en av de aller beste og viktigste nålevende tyske forfatterne, har så langt fått to bøker oversatt til norsk: «Gå, gikk, har gått» kom i fjor, «Alle dagers ende» i år. Begge til strålende kritikk, her som i andre land.

– Noe må skje. Vi kan ikke tro at vi er ved historiens ende. Forskjellene i verden er for store til at ting kan forbli som de er. Folk i andre deler av verden enn vår vil ikke tillate det, sier hun.

Les også:Vidsynt om Europas mørke fortid

Politisk litteratur

I «Gå, gikk, har gått» møter leseren Richard, enkemann og pensjonert klassiskprofessor. Han fatter interesse for flyktningene som har kommet fra ulike afrikanske land til Berlin. Hvem er de, lurer han, og setter i gang med intervjuer for å finne ut mer. Historiene han får høre er vonde, om krig og flukt og vold og usikkerhet.

Den grunnleggende påstanden i romanen blir aldri stavet ut, men framstår tydelig likevel: Flyktninger er mennesker, akkurat som oss. «Bare hvis [flyktningene] overlever Tyskland nå, har Hitler virkelig tapt krigen», tenker Richard.

– Du er en politisk forfatter?

– Det var aldri planen, men jeg er visst det.

Hun ler.

– Jeg interesserer meg for hvordan politiske avgjørelser, for eksempel en lov, påvirker mennesker. En lov er et stykke papir, men den blir del av folks kjøtt og blod. Når folk dør av politiske grunner, ser man den veldig tydelig, sammenhengen mellom lov og død. Men også ellers vil man kunne avlese lovene, politikken, samfunnsstrukturene i folks ansikts og kropper. Er de velfødde, avmagrede, glade, bekymret?

Fikk du med deg denne?:Ny lov hindrer flyktninger i å få tilbake hjemmet sitt (Dagsavisen+)

Flyktninger og jøder

– Burde flere skrevet mer om politisk?

– Jeg kan ikke belære andre forfattere om hva de skal skrive. Men jeg synes jo det er underlig at ikke flere er interesserte i flyktningsituasjonen. Da jeg vokste opp handlet mye litteratur om jødenes skjebne. Når jeg ser dagens flyktningers ansikt, synes jeg de ligner ansiktene på bilder av forfulgte jøder flere tiår tilbake. De har lignende erfaringer, med fordrivelse, krig, vold, uønskethet.

Les også:De uønskede på kanten av Europa: Slik er livet på Lesbos (Dagsavisen+)

«Aldri mer»

– Sier du nå at måten vi håndterer flyktningsituasjonen på er vår tids holocaust? Vi kan ikke påstå at vi ikke vet hvordan flyktningene lider, slik folk i mellomkrigstida også så hvor dårlig jødene ble behandlet, lenge før konsentrasjonsleirene.

– Det er slike spørsmål jeg utforsker. Hva gjør vi med det vi vet. I mange tiår nå har vi i Tyskland gjentatt mantraet «bare vi aldri glemmer, så vil det vonde aldri skje igjen». Det er en vakker idé om at kunnskap kan overføres fra en generasjon til en annen, at forandring kan skje gjennom fortelling. For en forfatter er det et sentralt spørsmål. Kan en godt skrevet historie, en som gir medfølelse med andres skjebne, endre leserens handlinger? Men jo eldre jeg blir, dess mindre tror jeg på mantraet. Det som får folk til å hate og drepe er vanskelig å nå gjennom tankene, via rasjonaliteten, sier Jenny Erpenbeck.

Les også:Tyskland tar imot 10.000 FN-utvalgte flyktninger

Nazistisk arv

– Vi ser det lett i Tyskland i dag. Hatet som var arven fra nazitida, overlevde, dét også. Ikke bare motsatsen. I Tyskland har vi to reaksjoner på flyktningene: Den ene er å tenke at holocaust aldri må skje igjen, at vi må være gjestfrie og ta imot flyktninger. Den andre fortsetter den andre linja, den fra nazitida, som handler om å stenge grenser og beholde det som er vårt, vår kultur og såkalte «renhet». Plutselig er ytre høyre-partiet Alternativ für Deutschland blitt stort.

– Déjà vu.

– Ja. Det føles som om historien skjer igjen og igjen. At vi må lære det samme om og om igjen. Selv om besteforeldrene våre opplevde noe, er ikke vår generasjon ferdige med det. Vi har en tendens til kun å forholde oss til vår egen levetid, ikke de hundreårene som gikk forut, eller de hundreårene som skal komme. Vi forstår ikke at alt henger sammen.

Les også:Hatkriminalitet i Tyskland: Daglig er det ti voldelige angrep på migranter og asylanter

Dør fem ganger

Men det gjør det. Og livene våre er fulle av tilfeldigheter. I romanen «Alle dagers ende» utforsker Jenny Erpenbeck spørsmålet «hva om». Den starter med at ei lita babyjente i datidens østerriksk-ungarske region Galicia dør av feber. Det får store konsekvenser for familiens liv. Men hva om hun ikke døde? I neste kapittel overlever hun, men dør som tenåring i et Wien plaget av første verdenskrig. I neste versjon overlever hun Wien, men dør som politisk fange i en leir i Sibir på 1930-tallet, i den fjerde har hun rukket å bli en feiret middelaldrende forfatter i Berlin før hun dør av et banalt uhell, og i den femte og siste versjonen dør hun som 90-åring på aldershjem, etter Berlinmurens fall.

– Er du spesielt interessert i døden?

– Kanskje. Men «Alle tings ende» handler mindre om døden og mer om potensialet vi alle bærer med oss. Det interesserer meg hvor mange personer som finnes i én person. Så mange veier vi kan ta, avhengig av politisk landskap, hvem man møter, alle slags omstendigheter og tilfeldigheter. Vi er vant til å tenke hierarkisk. Loven står liksom øverst. Men ikke når det handler om liv og død. Der kan et lite blikk endre like mye som en lov. Et uheldig fall like mye som en regjering. Ofte koker det ned til en liten detalj. Den minste tua velter hele lasset. Egentlig er det et mirakel at noen av oss tør ta et eneste steg, når man bare begynner å tenke på hvor komplekst alt er, på alt som kan gå galt! sier Jenny Erpenbeck.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det kunne skjedd

– Men også gå godt? Hadde det ikke vært for ditt, hadde jeg aldri møtt partneren min, var det ikke for datt, kunne jeg blitt påkjørt på vei hit, og så videre?

– Nettopp! Aldri så galt at det ikke er godt for noe, sa alltid min bestefar.

– «Alle dagers ende» minner meg om Wislawa Szymborskas dikt «Could Have», og om Kari Bremnes’ «Det kunne skjedd», som er basert på Szymborskas dikt: «Det skjedde nån/men du gikk fri/for du gikk sist/for du gikk først/Du hadde flaks/utrulig flaks/for du va minst/for du va størst» – motpar som tilfeldigvis utgjør hele forskjellen.

– Wislawa Szymborska er fantastisk. Spørsmålet diktet stiller står i sentrum av alle menneskeskjebner. Definitivt i alle flyktningfortellingene. Hvem var øverst og hvem var nederst i båten? I noen tilfeller døde de øverste av hete, i andre de nederste av drukning idet båten sank. Overalt er det sånn at noen mennesker alltid snor seg og klarer seg, mens andre liksom kom skeivt ut fra starten.

Les også:Fant nyfascist-ideolog i hyllene

Østtysk arv

– Du vokste opp i Øst-Tyskland, i Øst-Berlin. DDR fins ikke lenger. Hva tror du det gjør med hvordan du tenker og skriver?

– Det betyr at jeg er en outsider. Systemet jeg vokste opp med er over. Det jeg og alle østtyskere lærte av Murens fall, er at alt kan endre seg. Kjapt. Ritualene, skolene, vareutvalget, teateret, prisene, diskusjonene, sannheten, grensene – alt. En sånn rask forandring etterlater seg mange som er skeptiske til absolutt alt. For en forfatter er slik skepsis bra. For om man tror at tingene slik de er i dag er slik de alltid kommer til å være, da tar man rett og slett feil. Forandringen kommer, og den kan komme fort.