«Det som reddes kan»: I stormens øye

ROMAN

Jesmyn Ward

«Det som reddes kan»

Oversatt av Eve-Marie Lund

Aschehoug

Esch er femten år. Hun har to eldre brødre og en yngre. Lillebroren, kalt Junior, har søsknene oppdratt selv, ettersom faren er litt for opptatt med å drikke, eventuelt jobbe når han orker det. Maten er av billigste sort. Hermetikk kjøpt på salg, om den ikke er stjålet. Økonomipakninger med tørkede nudler. De eggene de klarer å finne igjen av alle de halvville hønsene gjemmer rundt omkring i skogen som omgir den skrale brakka av et hus som familien bor i.

Alt er skittent, slitt og fattigslig. Bilvrak rundt huset, mugne tekstiler inne. Lopper, lus og annet utøy. Det røde støvet på bakken og de frodige plantene som utgjør den sumpaktige skogen Bois Sauvage truer hele tida med å overta hele Gropa, som er navnet på eiendommen. Hele familien deler klær, også Esch selv om hun er eneste jente. Til og med tenåringsjente, egentlig en ung kvinne.

I magen bærer hun en hemmelighet. Sexy og stilige Manny, han som får Eschs puls til å stige bare ved å være til, har gjort henne gravid. Ulempen er bare at han har kjæreste fra før, ei jente som Esch ser bevege seg «slik alle jenter som bare kjenner én gutt beveger seg. Sentrert, som om kjærligheten den gutten føler for dem forankrer dem dypt, som røttene på et tre, holder dem stille som eiketrærne, som ikke blåses over ende av orkanvinder. Kjærlighet som visshet».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Esch har ingen visshet i Manny. Hun er god til to ting: Å løpe, og å ha sex. Sistnevnte oppdaget hun da hun var tolv. Egentlig er situasjonen hennes ganske dårlig. Hun liker å lese, særlig greske myter, men har ingen spesielt lyse karriereutsikter, som lutfattig svart tenåringsmor som mest sannsynlig kommer til å droppe ut av videregående når graviditeten kommer enda lengre. Hun har en del praktisk kunnskap, men er ellers en temmelig ordinær tenåring, verken spesielt smart eller hyggelig eller talentfull eller pen. Bare vanlig. Og sterk. Og situasjonen er altså trasig allerede før orkanen Katrina innfinner seg – romanen følger Esch og folka rundt henne fra og med tolv dager før naturkatastrofen, til et par dager etter.

Likevel er «Det som reddes kan» ingen trist og traurig bok. Det er en varm og vakker fortelling om omsorg. Om samhold og lojalitet. For selv om alt det materielle mangler, og selv om Esch fremdeles sørger over at mora døde i barsel da hun fødte Junior, og ikke kjenner noen visshet akkurat i forholdet til Manny, så er også Esch omgitt av kjærlighet.

I scene etter scene spilles omsorgen søsknene har for hverandre ut. Sett utenfra virker mye barskt. Men Esch er trygg. Hun har en plass og en posisjon. Regnes med og inkluderes i fellesskapet. Hun er med på raid når det skal stjeles medisin til storebror Skeetahs høyt elskede kamphund, China. China og valpene hennes mottar også omsorg, selv om tispa også må gjøre seg fortjent til det ved å vinne organiserte hundeslagsmål. Esch følger storebror Randall på basketkamp, en kamp som kunne gitt ham en vei ut av Gropa, men hvor han i stedet tvinges til å ta familiens side når en konflikt oppstår. Han bærer Junior gjennom stormen, bokstavelig talt.

Guttene og mennene i Bois Sauvage er harde utenpå, men myke inni. Skikkelige folk. I litteraturen, som ofte skildrer kampen mellom kjønnene og søsken som hater hverandre, er det nesten sjelden vare. Ekstra deilig er det fordi fattige, underutdannede svarte menn nesten alltid blir tildelt skurkerollen i vestlig, særlig amerikansk, populærkultur. Ikke her.

Romanen er fint skrevet, med alle sansene påskrudd. Det er lett å se for seg alt Jesmyn Ward skildrer – den dampende varmen, kampen mellom natur og sivilisasjon, samholdet mellom menneskene og dyrene – og hun krydrer godt med ofte overraskende språklige bilder og sammenligninger. Og alle hundeelskere kan glede seg litt ekstra over et av de tetteste portrettene i hvert fall jeg har lest om en hund og dens eier.

For «Det som reddes kan» fikk Jesmyn Ward The National Book Award, som er en av USAs mest prestisjefylte litterære priser. Oppfølgeren, «Sing, Unburied, Sing», fikk også strålende kritikk i forfatterens hjemland, og skal ifølge Aschehoug forlag også oversettes til norsk.