Pattedyrenes opprinnelse

ANMELDELSE: Roman
Silje Bekeng-Flemmen: «Velkommen til dyrehagen» (Gyldendal forlag)

«Det er ikke mange typer manglende interesse du kan bruke som et hederstegn til deg selv, men mangelen på interesse for barn, er en sånn. Et tegn på intelligens. Bare dumme kvinner har et ukomplisert forhold til det å få barn. Bare de dumme og svake er villige til å gi opp seg selv» (sitat «Velkommen til dyrehagen».)

Lisa, hovedpersonen i Silje Bekeng-Flemmens fine debutroman «Velkommen til dyrehagen» skulle aldri bli mor. Det var hun og venninna Ida like sikre på. Etter et besøk hos en tidligere venninne som nettopp hadde fått barn, lovet Lisa at om hun ble «sånn» – et sånt ekstremt slitent og ufikst, komplett ufokusert vesen – så skulle Ida få avlive henne, bare snitte og la henne blø ut i badekaret.

Les også: Marie Aubert skriver om suget etter barn når det kanskje er for sent

De to visste nemlig bedre. «Aldri hele den pakka der. Bilferier, allværsjakker, lån og sparekonto, barnehagelogistikk og matchende sykkelhjelmer, praktiske frisyrer, fiskeboller, Fantorangen og Poppeloppane. Dødens rungende, gjennomtrengende skrik».

Les også: – Men hvorfor skriver ikke damer om å føde? – Fordi patriarkatet.

Men så. Skjedde livet. Som viste seg å være noe annet enn døden. Lisa møtte Eike, en stødig og grei brubygger på den helt konkrete og ikke-metaforiske ingeniørmåten. Og plutselig ble det visst aktuelt med barn likevel. Plutselig føltes det rett, selv om hun skammet seg over sviket mot venninnepakten. Selv om Ida skled fort ifra, bort og vekk og ut av livet hennes.

Les også intervju med Silje Bekeng-Flemmen: - Vær en glad ku! (DA+)

Nå har Lisa to døtre. Alma på et par år, og babyen Lily. Babyen er intenst til stede. En man alltid har kjent, samtidig komplett fremmed. «Barna vet ikke hvor rart foreldra synes det er at de finnes». Barnehagebarnet spør og spør om alt i hele universet, uten helt å tåle svarene hun ber om. En meteoritt drepte dinosaurene. Verdensrommet er uendelig. Døde kan aldri bli levende igjen.

«Jeg forsøker å møte alt det som står åpent i henne, er så redd for å skulle bli den som får noe i henne til å lukke seg». Men det åpne kan være skremmende. Også for voksne. Tida har et annet tempo når man er sammen med små barn, det visste generasjoner på generasjoner av mødre lenge før Einstein kom på banen og forklarte relativiteten.

Les også: Jordmødre ved OUS frykter for liv og helse til mor og barn

«Velkommen til dyrehagen» er skrevet innefra denne andre typen tid. Det er ingen handlingsdrevet roman, av typen «først skjedde ditt og så datt og her er spenningstoppen». I stedet vandrer den rundt temaet, vider ut og snirkler inn, bytter vinkel og endrer perspektiv, vekker tanker og assosiasjoner og følelser méd. Hva vil det si å forandre seg, hva er egentlig kjernen i en kvinne, en mor, et menneske.

Dette er amerikanske Jenny Offills nydelige «Avdeling for grublerier»s norske kusine. Det er en kompliment.

Les mer om Offill her: Glitrende grublerier

I begge bøkene drar forfatteren linjer både mot naturvitenskap og filosofi, astrologi og biologi, i Bekeng-Flemmens tilfelle via tenkere som Simone de Beauvoir og Nietzsche, Charles Darwin og Donald Winnicott, samtidig som egne og andres forventninger kontrasteres mot den faktiske opplevde virkeligheten.

Les også: De verste fødslene ble utelatt fra offisiell statistikk over fødetilbud

Den sjokkerende innsikten det er å innse, faktisk forstå, at ens egen mor har vært der man selv finner seg, med den skjøre babyen ved brystet og null erfaring med neste steg. Oppdagelsen av at mødrene på ett plan er synlige overalt i kulturen, samtidig som de er helt usynlige. Melkeveien er oppkalt etter en sprut brystmelk, uten at folk flest går rundt og vet det.

Les også: Endelig en bok skrevet innenfra den gravide kroppen

Jeg liker at Lisa er en smart og oppegående, vanlig norsk kvinne. At hun på den ene sida tenker og intellektualiserer, nær konstant, samtidig som også hun er biologi, er pattedyr, og får livet omkalfatret av kroppslige og emosjonelle endringer som gravid, barselkvinne, mor. Et moderne menneske som ironisk sett ville hatt et enklere liv om hun klarte å gi seg enda mer hen til dyret inni seg, det som sover når det kan, spiser det må, og kun bryr seg om avkommet, uten tanke for å «få tilbake» kroppen sin eller å forte seg tilbake på jobb for «endelig» å få «brukt hodet igjen».

Les også: Var i fødsel, fikk beskjed om å ta Paracet og ikke plage sykehuset

Det er en ambivalens jeg kjenner igjen fra mitt liv, som er vanskelig å finne ord for. Man havner så altfor fort i en allerede langt framskrevet skyttergravskamp, slitt mellom livmors- og likhetsfeminister. Kan man være feminist om man ikke gleder seg til å gå fra babyen sin for komme seg på jobb? Hva er et godt (kvinne-)fellesskap? Silje Bekeng-Flemmen presenterer ingen ferdig fasit, men hun lufter mange gode spørsmål.

Les også: Er man en god nok mor om man syns det er like greit at barnet bor mest hos pappa?

Jeg liker dessuten språkbildene hun tegner, og rytmen i oppramsingene som i mange tilfeller ender med et brudd, en kontrast, noe uventet. Oppramsingen av allværsjakker og fiskeboller som ender med dødens gjennomtrengende skrik, for eksempel, eller den hektiske barselmonologen om hvordan oppgaven alias livet med nyfødt baby skal løses der «Jeg sto der og skinte som et nordkoreansk skolebarn, klar til å bryte ut i allsang». Det store i det lille, makro- og mikrokosmos, evig og alltid uperfekt sammenviklet.

Les også: -Jeg ble nærmest lynsjet da jeg valgte feil farge klatrestativ (D+)

«Velkommen til dyrehagen» er heller ikke perfekt. Et par passasjer forsvarer ikke plassen sin så godt som andre. Men den er god, og en svært fin debut. Den som venter en a-til-å-fortelling om mor-far-barn, blir kanskje skuffet. Men den som er klar for å tenke høyt eller innenat om selveste Livet, kan trygt velge denne romanen.