Heavy metal rådebank

Matias Faldbakkens roman «Vi er fem» (2019) framstår som en lagkake med mange dimensjoner og innfallsvinkler for den som fristes til å dramatisere den for teateret. Regissør og bearbeider Ole Johan Skjelbred har ikke overraskende vektvalgt den absurde og bekmørke humoren som ligger i fortellingen som Dagsavisens anmelder kalte en «bygderoman på speed». Det siste er bokstavelig på plass nå også, og da tenker vi ikke først og fremst på tempoet på scenen, selv om det innimellom er relativt høyt. Uansett tempo er stjernen i oppsetningen lyddesigner Bendik Toming og ensemblets evne til samspill med hans lydkulisser.

Mellom lagene av heavy metal, familieverdier, bygdekultur, frisørdrama og science fiction ala tegneseriesjangeren «Selsomme historier», ligger en resonans fra et dypere lag hvor fortidens slagg ligger gjemt. Men her er også tomgangskjøring og rådebank fra avslitte koblinger. Skjelbred vil mye, men akkurat som med den nevenyttige familiefaren Tormod (Håkon Ramstad) i stykket, sliter han med å beholde kontrollen over skaperverket sitt. Det skyldes først og fremst den evigvanskelige øvelsen det er å dramatisere romaner.

Stedet er bygda Råset tre timer nord for Oslo, og rått er det. Altmuligmannen Tormod og frisøren Siv (Stine Fevik) har holdt sammen siden ungdomsårene, og de har barna Alf (Selome Emnetu) og Helene (Madalena Sousa Helly-Hansen). Da stykket starter er familien stagner i hverdagsrutinen. Først senere antydes historien om da forholdet til foreldrene holdt på å gå til grunne, tilbake da Tormod gikk yrkesfag. Da begynte han å henge med Espen, «en kvikk jævel» som fikk Tormod til å skjønne at han både hadde anlegg for drikking og andre stimulanser. Men med Sivs hjelp fikk han temmet sitt indre monster. Han har henne å takke for det de har, også de to barna.