Langs diasporaens linjer

BERGEN (Dagsavisen): «Jeg heter Samira, og når jeg hvisker «nåde» ler du, når jeg ser deg slokner lyset», heter det i Sumaya Jirde Alis debut som dramatiker, i en av de innledende replikkene i teaterforestillingen «Havet tar det det ikke gir». Flyktningen Samira sier dette til Middelhavet, og replikken peker mot diktsamlingen «Når jeg ser havet, slokner lyset» (Aschehoug, 2021), som er forelegg for denne intime beretningen om flukt og fluktveier, oppbrudd og menneskeverd.

Den Nationale Scenes minste scene er stor nok til å romme både Middelhavet og alt det denne havstrekningen mellom Nord-Afrika og Europa symboliserer av håp, savn og nederlag. Sumaya Jirde Ali er på ingen måte fremmed for tematikken, og i teaterteksten fraviker hun for en stor del sin egen historie slik vi tidligere har fått høre den gjennom både debatter, innlegg, poesi og litteratur. Og nå nylig, da hun anmeldte komikeren Atle Antonsen i forbindelse med den mye omtalte episoden på et utested i Oslo.

Politiet skal ha ønsket å tiltale Antonsen etter paragraf 185 om hatefulle ytringer, men saken ble henlagt av statsadvokaten. Ali skulle deltatt i en samtale rundt «Havet tar det det ikke gir» i Bergen, men valgte å avlyse. Det er naturligvis ingen direkte sammenheng mellom stykket og den offentlige diskusjonen isolert sett rundt komikerens oppførsel og Alis fortelling om denne på Facebook, selv om mange av tankene, frykten og uroen stykkets Samira (Ameli Isungset Agbota) bærer med seg, blir en tydelig bit av det store puslespillet Ali jobber ut fra. Samira er et vitne og må fortelle en historie som er større enn henne selv. Som hun sier til bestemoren hun har forlatt: «hvorfor vil du ikke forstå at dette ikke handler om vår historie, men om diasporaen?».