Pop i uke 22: Kaller på de store lengselsfulle tankene

Angel Olsen

Amerikanske Angel Olsen ble en kritikerfavoritt med «Burn Your Fire For No Witness» i 2014, og tok steget opp enda en divisjon etter oppfølgeren «My Woman» i 2016 – et av de beste albumene det året. «All Mirrors», nr. 11 på Kritikertoppen for 2019, var et oppbruddsalbum, men det nye «Right Now» forteller om savn av en annen sort: Mange av sangene er preget av at foreldrene døde med kort mellomrom, kort etter at hun hadde fortalt dem at hun er lesbisk, og hadde sett fram til å bli kjent med dem for den hun er.

Angel Olsen har laget et album som popfaglig dveler i langsomme, nostalgiske stemninger, og kaller på de store lengselsfulle tankene. «For fans av Lana Del Rey» kunne jeg skrevet hvis jeg hadde vært en algoritme. Jonathan Wilson har hjulpet til med produksjonen, sist hørt med Father John Misty i vår, og Angel Olsen har mye av den samme sansen for den storslåtte popen – uten at det blir pompøst. Hør for all del «All The Flowers», føl og følg med. 10. oktober spiller hun på Rockefeller i Oslo.

[ Pop i uke 21: Nye favoritter, gamle kjente ]

Wilco

Festivalsesongen er i full gang med den nye Loaded-festivalen på Kontraskjæret i Oslo 9.–11. juni. En festival med for det meste voksne kredartister, med hovedattraksjonene The National (torsdag), Susanne Sundfør (fredag) og Wilco (lørdag). Wilco er dessuten aktuelle med et bemerkelsesverdig nytt album.

Til å begynne med var Wilco et band som skulle være americana-sektorens framtid. Så begynte de å gå sine egne, mer eksentriske veier, og utfordret den estetiske sansen til mange av sine opprinnelige tilhengere. Bransjens håp om å få dem tilbake forsvant gradvis, som vist i en scene med plateselskapet i dokumentarfilmen «I Am Trying To Break Your Heart». Derfor er det mange som ønsker albumet «Cruel Country» velkommen – et dobbeltalbum med 21 nye countrysanger. Et av sporene heter «Country Song Upside Down», og er smektende nok, selv om det økologiske budskapet er dystert. Arrangementene kan fortsatt være langt ute i forhold til forventningene i sjangeren, men det er et veldig fint gjenhør. Jeg falt først og fremst for «Bird Without A Tail/Base Of My Skull».

[ Pop i uke 20: Den mangfoldige lyden av vår ]

Yeah Yeah Yeahs

Det er nesten sjokkerende å regne ut at det er 20 år siden Karen O og hennes gruppe Yeah Yeah Yeahs var det nye store i amerikansk rock. «Ingen synger «yeah yeah yeah» eller «go go go» bedre enn henne for tiden, og det er nå engang dette rocken først og fremst dreier seg om», skrev vi den gangen. Vi har hørt mindre fra dem i moderne tid, det er ni år siden forrige album, men nå kommer et nytt til høsten. Første singel er «Spitting Off The Edge Of The World», en emosjonell duett med Michael Alden Hadreas, artisten som er bedre kjent som Perfume Genius. En inntrengende ballade om klimatrusselen. «Jeg ser de yngre generasjonene stirre nedover denne trusselen, og de står på kanten av et stup og konfronterer det som kommer med sinne og trass», sier Karen O i en kommentar. Yeah Yeah Yeahs klarer også å lage popmusikk på trass etter alle disse årene.

[ Pop i uke 18: Voksenlivet melder seg ]

Prince & The Revolution

Mye tyder på at det var stas å oppleve Prince & The Revolution på scenen i kjølvannet av «Purple Rain»-filmen. Dette konsertopptaket fra Syracuse i 1985 ble raskt gitt ut på videokassett den gangen, men har nå fått en overhaling som det sømmer seg med den tilgjengelige teknologien 37 år etter. Noe som også medfører at det kommer ut som trippel LP-plate. I forhold til antallet utgitte studioalbum ar det vært forbausende få offisielle liveopptak med Prince. Konserten starter med et «dearly beloved», det er selvfølgelig «Let’s Go Crazy» som kommer i full fart for alt den er verdt. Prince stopper ikke før han et par timer senere har spilt «Purple Rain» i 18 minutter, komplett med den ene suverene gitarsoloen etter den andre.

[ Pop i uke 17: Nye og gamle stjerner ]

Leifson

Leifson Henele Persbraaten har vandret rundt i den alternative undergrunnen i noen år, i grupper som Black Press, Bob Hurts og de bemerkelsesverdige Restore to Past. Nå gir han ut sitt første soloalbum, «Fountain Of St. Katarina».

Albumet sender tankene til 80-tallets mer følsomme deler av synthlivet, som The Blue Nile og Talk Talk, som ikke er navn vi nevner i forbindelse med andre når som helst. Den ettertenksomme følelsen i musikken passer godt til tekstene, som Leifson beskriver sånn: «Jeg-personen er rotløs og søkende, på jakt etter jobb, tilfeldig innlosjert og uten penger. Forskjellige kvinnefigurer bærer løfte om en annen tilværelse, en ny start, men historiene ender der de starter, med et nytt oppbrudd og en ny ensomhet.». Det høres altså sånn ut i sangene også. Han har med seg Kenneth Ishak (produsent, keyboard, gitar, bass, trommer), Vidar Johansen og Bendik Brænne (begge saksofon), Hanne Fjeldstad (kor) og Asle Dal (perkusjon og medprodusent). Også Leifson er med på den nye Loaded-festivalen i Oslo, fredag 10. juni.

Stavangerkameratene

Supergruppa Stavangerkameratene kommer fra, eh, vi skal forsøke å finne det ut snart. De ga ut det nye albumet «Kom nærmare» for bare en måned siden. Men siden det allerede er fem år siden Kjartan Salvesen, Tommy Fredvang, Ole Alexander Mæland og Glenn Lyse kom med sitt første utspill gir de nå ut en jubileumsversjon av dette, med tidlige opptak som ikke har vært gitt ut før. Dessuten instrumentalversjoner av sporene, klar for karaoke. Gruppa er også med når Mods igjen inntar arenaen som før var kjent som Viking Stadion, for to konserter 10. og 11. juni. Med navn som Vestlandsfanden, Froddi og Elle Melle på plakaten i tillegg ligger det an til å en lokal festaften.

[ Pop i uke 14: Wet Leg, Jack White, Metteson, Klossmajor, Høyer/Baksasas  ]

Jonas Fjeld/Odd Nordstoga/Beckstrøm

Tre erfarne norske hedersmenn kommer tilbake med hver sin singel, i sesongbetont folkelig stil. Alle tre fra album som kommer til høsten. Jonas Fjeld nærmer seg sitt store 70-årsjubileum, og begynner med «Vi veit aldri». I velkjent bluegrass-stil synger han om å finne sin egen ro «når uroen herjer i en hjemsøkt mann». Odd Nordstoga er heller ikke vanskelig å kjenne igjen i «Så lett som ingenting». Her er det trekkspill, fele, mandolin og mye annet flott, i sangen om «kor fint og kor lettvint detta livet kan vera, berre den andre er i nærleiken». Lars Fredrik Beckstrøm (fra deLillos) følger på med euforiske «Hun elsker meg» i livlig irsk tradisjon. Alle tre er sanger som med fordel kan bli spilt mye på radio framover.

Musikkfest Oslo

Vi minner til slutt om at det er Musikkfest Oslo lørdag. Den årlige massemønstringen av musikk i alle sjangere, for alle aldre. I år på 45 scener rundt i byen, med hundrevis av artister. Nesten ingen av dem er «kjente» i alminnelig forstand, men mange av dem kommer vi til å få høre mer til siden. Det er 30 år siden festivalen oppsto som Musikkens dag. Alt er alltid gratis, og i år er værmeldingen lovende også. Spill opp, still opp.