Pop uke 18: Voksenlivet melder seg

Anne Marie Almedal

Grunnen til at «Himmelblå» er den mest kjente sangen til Anne Marie Almedal er først og fremst eksponeringen i TV-serien, dernest at den synges på norsk. Hennes nye album har flere sanger som er like vakre og stemningsfulle på sin måte. Ikke minst den eventyrlige drømmepopen i åpningen «Once Upon A Time» som vi fortalte om da den kom på singel tidligere i år, og avslutningen med «Turn To The Light».

30 år etter at hun ble kjent med Velvet Belly, kommer Anne Marie Almedal med et album fullt av voksne erfaringer. Sangene er produsert sammen med hennes mangeårige partner, privat og profesjonelt, Nicholas Sillitoe. Her er store stemninger, i det store spennet mellom folkesangens nærhet og den luftigste syntetiske popen. Innholdet i mange av sangene har et alvorlig bakteppe. De er laget i en periode etter at Almedal fikk påvist brystkreft.

– Det er kanskje det man opplever sterkest når man blir så syk, man får en livslyst og innvendig kraft som blir så sterk. Kanskje var det derfor vi tok et valg om å ikke gå tilbake til det akustiske uttrykket jeg har jobbet med de siste årene, men heller dykket tilbake til mer elektroniske referanser som har fylt oss med liv og energi tidligere i livet, sier Almedal om sine nye sanger.

[ Pop i uke 17: Nye og gamle stjerner ]

Aggie Frost

I en beslektet stemning kommer Aggie Peterson, bedre kjent som Aggie Frost, med et nytt album. Hun var et stort navn i ny elektronisk pop rett før århundreskiftet, men lager nå sanger om å takle voksenlivet, være forelder, stå i spagat mellom alt som forventes, som hun sier selv. Sånn sett må vi regne med at albumtittelen «Perlemor» har en dobbelt betydning.

Dette er blitt et vakkert album, med nordnorsk visesang i storslåtte synthetiske omgivelser. Frost har gjort det meste av komponering og produksjon selv, med litt hjelp fra sin partner gjennom mange år, profesjonelt og privat, Per Martinsen, og Poppa Lars i mixen. Albumet inneholder to coverlåter fra helt forskjellige deler av spekteret . «Gir dæ min morra» er opprinnelig laget av den amerikanske viselegenden Tom Paxton, mens «Film» er en sang fra 80-tallet av Tromsøs postpunkpionerer Bols. Albumet presenteres i storslått konsertformat på Festspillene i Nord-Norge i juni.

[ Pop i uke 16: Sigrid utvider horisonten ]

Kelly Lee Owens

Kelly Lee Owens kommer fra Wales, men gir ut platene sine på det norske plateselskapet Smalltown Supersound. Et nytt album fra henne nå regnes som en sentral begivenhet i elektronikaåret. «LP. 8» er til tross for tittelen det tredje i rekken. Det er produsert sammen med støymesteren Lasse Marhaug. De forteller at de ville lage noe i overgangen mellom Throbbing Gristle og Enya. Gamle Nye Takter-lesere ble faktisk godt orientert om Throbbing Gristle i sin tid.

Hør gjerne på den dvelende intense «Anadlu» som en introduksjon, og ta resten som et kommer. «Nana Piano» har nydelige pianoklanger akkompagnert av kvitrende fugler. «One» er det mest allment tilgjengelige som er kommet fra denne kanten så langt. Kelly Lee Owens slår kontra med den sprakende avslutningen «Sonic 8», der hun erklærer at «this is an emergency/this is a wake up call/what are you gonna do about it». Hun spesifiserer ikke hva hun mener må gjøres, men det er dessverre nok å velge mellom fram til konklusjonen «none of us are free/unless all of us are free».

The Waterboys

Mike Scott og The Waterboys har mange venner i Norge. Etter albumet «Good Luck Seeker» i 2020 hadde Mike Scott allerede sangene klare for en oppfølger. Den ble tatt av pandemien, men kommer sikkert ut en vakker dag. I mellomtiden har det nye albumet «All Souls Hill» en ny innfallsvinkel: Mange av sangene til Mike Scott er basert på instrumentale skisser av den utenforstående Manchester-musikeren Simon Dine. – Av og til blir jeg lei av mine egne akkordskifter, og mine egne rytmer, forklarer Scott. «Here We Go Again» er et godt eksempel, der Scott ironiserer over menneskehetens uforklarlige evne til å gjøre de samme feilene om og om igjen. Et annet sentralt spor er den gamle folkesangen «Passing Through», som med The Waterboys er ni minutter gospel. I andre Waterboys-nyheter har den trofaste felespilleren Steve Wickham bestemt seg for å trekke seg tilbake fra turnélivet, men fortsetter å spille med gruppa i enkelte andre sammenhenger.

[ Pop i uke 14: Wet Leg, Jack White, Metteson, Klossmajor, Høyer/Baksasas  ]

Belle and Sebastian

«Everything was fine/when we were young and stupid» synger den skotske gruppa Belle and Sebastian til å begynne med på sitt nye album «A Bit Of Previous». Alderdommen tynger visst for gruppa, som nå sier at de også synger om innsikt, erfaring og ansvar, som i «Come On Home»: «Give a chance to the old/set the record straight for the welfare state». «If They’re Shooting At You» er ikke eksplisitt om situasjonen i Ukraina, men videoen til sangen gjør det klinkende klart hvor de vil at tankene våre skal gå. Belle and Sebastian høres som vanlig ut som en lek med sjangernes muligheter, fra country og western til rhythm og blues (som forresten ikke er så langt som mange liker å tro). Gruppa spiller omsider i Norge igjen på Sentrum Scene 18. januar neste år.

[ Pop i uke 13: Noen av de beste sangene så langt i år ]

Arcade Fire

Kanadiske Arcade Fire ble en av de mest lovpriste nye gruppene i det nye århundret. «We» er deres sjette album. Fra åpningen med «The Age Of Anxiety» er dette et album som tar hele den nye verdenssmerten inn over seg, med et håpefull bønn om det store vi, «WE», helt til slutt. «The hipsters called it jazz/The hippies called it love/And we call it WE», skriver Win Butler i sin forklaring til albumet. Det er jo fint sagt. «We» høres ut som det har gode muligheter til å ta igjen noe av det tapte fra det lunkent mottatte «Everything Now» fra 2017. Albumet er produsert av Nigel Godrich, som er tilbake neste uke med Radiohead-videreføringen The Smile.

[ Pop i uke 11: Musikk for dager som bare kan bli lysere  ]

Sex Pistols

Snart feirer Storbritannia platinium-jubileet for Dronning Elizabeths 70 år på tronen. I 1977 ble sølvjubileet for 25 år blant annet markert med utgivelsen av singelen «God Save The Queen» med Sex Pistols. Sannsynligvis tidenes mest polariserende plateutgivelse i hjemlandet deres. Den ble forbudt spilt i BBC, men nådde 2. plass på singellista likevel.

Det hevdes fortsatt at den egentlig var nr. 1, men ble manipulert ned. Nå kommer singelen ut på nytt, i to utgaver: Den omtalte hitutgaven på Virgin Records, men også et opplag med A&M-etiketten, selskapet som fikk kalde føtter like før utgivelsen og ga gruppa sparken. Jubileet faller sammen med Danny Boyles nye TV-dramatisering av historien om Sex Pistols. Sangeren John «Johnny Rotten» Lydon har allerede uttrykt sin misnøye med TV-serien, og forsøkte å stoppe bruken av originalmusikken til gruppa.

[ Sex Pistols nyutgir «God Save The Queen» i anledning dronningens platinajubileum ]