Den mangfoldige lyden av vår

Charlotte Dos Santos

I 2017 var Charlotte Dos Santos en sensasjon med albumet «Cleo». Med en åpenbaring av stemme, og sangene som denne stemmen fortjente. EPen «Harvest Time» holdt oppe interessen i 2020, men til høsten kommer omsider et helt nytt album, som får tittelen «Morfo». Singelen «Hello hello» er ute denne uka. «Are you entertained or are you bored», spør hun, og selv om spørsmålet ikke er stilt til meg vet jeg hva jeg ville svart. Debuten var laget på soverommet. Produksjonen er mer profesjonell nå, men beholder det nære særpreget som gjør henne så spesiell.

To andre singler, «Patience» og «Away From You», er også tilgjengelige på forhånd, og antyder at det går an å skru opp forventningene til det som virkelig er «det vanskelige andre albumet». Dos Santos beskriver dette selv som en leken reise gjennom sine dypeste, indre tanker, kombinert med elementer av musikk hun beundrer, som soul, r&b, funk, klassisk og mbp – música popular brasileira. «Jeg er et verdensbarn, født inn i to kulturer, og på dette albumet graver jeg dypere inn i mine forfedres røtter og inn i min egen bevissthet», sier hun selv på forhånd.

[ Pop i uke 18: Voksenlivet melder seg ]

Harry Styles

Den store verdensbegivenheten i musikklivet denne uka er det nye albumet til Harry Styles. En artist som mer enn noen andre før ham har bevist at det kan finnes et liv etter boyband-tilværelsen. I hans tilfelle One Direction. Robbie Williams gjorde det ikke så verst han heller, men hans manglende appell i USA ble en selvironisk vits til slutt.

Harry Styles er allerede stor nok til å ha vært en av hovedattraksjonene på Coachella-festivalen forleden, der han fikk med seg Shania Twain på scenen som duettpartner i noen av hennes mest kjente sanger. Han sang i Oslo Spektrum da forrige album kom ut. 1 juli er det Telenor Arena, med dobbelt så stor plass, som må tas i bruk. Utgivelsen av albumet er omfattet av så sterke sikkerhetstiltak at vi måte møtt opp på et kontor i Nydalen i Oslo for å få høre det nye albumet på forhånd. Siden denne spalten kommer direkte fra det ytterste Vestlandet, må jeg nøye meg med å si at singelen «As It Was» har gitt meg en følelse av Bjørn Johan Muris «Yes Man» i et par måneder, men Harry Styles er definitivt en artist med en personlighet det er verdt å sjekke ut.

[ Pop i uke 17: Nye og gamle stjerner ]

The Smile

Neste ukes store begivenhet på konsertfronten er for mange den utsolgte kvelden med The Smile på Sentrum Scene i Oslo. Et nytt band som består av Thom Yorke og Jonny Greenwood fra Radiohead, med Tom Skinner fra jazzgruppa Sons Of Kemet på trommer. Albumet «A Light For Attracting Attention» kom i forrige uke, og inneholdt som ventet en bred presentasjon av popmusikkens mest ambisiøse alternativer. Dette er svært variert, fra følsomme ballader til energisk garasjepunk. En sentral sang er «Open The Floodgates», som retter seg mot ønsket on enklere løsninger, mot dem som sier «we want the good bits/without your bullshit/and no heartaches». Som med alt Radiohead-relatert får man finne seg i å høre alt, før ørene faller av.

Gundelach

Kai Gundelach har vært en favoritt på disse sidene i noen år. Nå er det vinteren og vårens EPer «Space» og «Shifter» som er blitt til albumet «Spaceshifter». Her viser Gundelach fram sitt mangfoldige uttrykk, med smektende gitarspill og mer utsvevende elektronika, et spekter som utforskes videre i sangene hans, der hans uttrykksfulle stemme setter en spiss på stemningen. Gundelach forteller at albumet er inspirert av Nøkken. Ikke 80-tallsgruppa, da hadde dette virkelig vært noe for seg selv, men det mytiske og mystiske vesenet som vil lure folk i drukningsdød i tjernet hvor han bor. «Noen ganger skifter Nøkken ham og blir til en kjekk ung mann som spiller betagende musikk», sies det om Gundelach. Det kan faktisk høres sånn ut. Nei, ikke helt faktisk, men altså …. Gundelach spiller på den nye festivalen Langs Akerselva 19. og 20 august,

Daufødt

For to uker siden var Lasse Marhaug med på disse sidene som co-produsent på Kelly Lee Owens’ nye elektronika-album. Her er han igjen, nå med det noe mer utagerende sørlandsbandet Daufødt. De fikk Spellemannprisen i rockeklassen for 2020-albumet «1000 Island». Siden sist har bassisten Eskild Myrvoll fått den samme prisen med gruppa Kanaan, og gitt ut et nytt lovprist album med Mall Girl, så her går det unna.

Også Daufødt kommer med et nytt album i høst, «Aromaterapi» som sikkert høres ut som alt annet en aromaterapi, og beskrives som «hardere, raskere og mer voldelig – og laget for å bedre passe tiden vi lever i.» Sanger og tekstforfatter Annika Linn Verdal Homme forklarer at den nye singelen «Knekken» handler om å bryte sammen i gråt av det enkle spørsmålet «går det bra eller?» ««Knekken» er kortvarig og hverdagslig, men et fullendt sammenbrudd», heter det i et kommuniké. Sånn høres låten ut også, som et eksempel på at punkrocken alltid er god å ha når det oppstår et behov for å reagere fysisk på musikk. Honningbarna får hard konkurranse framover.

Geir Zahl

Geir Zahl, en gang og kanskje fortsatt gitarist i Kaizers Orchestra, ga i 2020 ut EPene «Jord», «Ild» og «Luft». Selv om disse ble samlet på albumet «Ny start» er det naturlig at rekken av EPer kommer til en konklusjon med «Vann». Hovedlåten er «Det var ei tid», fremragende, fengende rogalandspop om et gjensyn med gamle flammer, framført som duett med Marte Aarseth, som noen vil huske fra gruppa Tôg. Odin Staveland har produsert denne. Zahl står selv bak de to andre sangene her, «Happy (med smerte i bånn)» og «Klovnen», der han fortsetter å lage alternativ gitarpop på en måte som aldri går av moten.

Et fast spørsmål i Dagsavisens nyttårskonkurranse Årets profet er «spiller Kaizers Orchestra offentlig igjen?» Tidligere i vår har vi fortalt om aktivitetene til både Janove Ottesen og Skambankt. Siden fristen for å sende inn for lengst er gått ut kan vi konstatere at svaret ser ut til å være «nei» enda en gang.

Van Morrison

Vi har ikke glemt at Van Morrison gir ut et nytt album ute denne uka. Mye mer om dette på egen plass om ganske kort tid.