Kultur

Pop uke 14: Nye og gamle storheter, Wet Leg og Jack White

De nye store fra England minner forfriskende om gammel alternativ spenning. Den gamle store fra USA er ikke like spennende i dag. Fra Norge kommer tre nye utspill som virkleig er litt-av-hvert.


Wet Leg

Wet Leg, Rhian Teasdale og Hester Chambers fra rockhistoriske Isle of Wight i Den engelske kanal har vakt en viss oppsikt med sangen «Chaise Lounge». Her er debutalbumet, med enda flere gode grunner til å glede seg over denne nye duoen. Det kommer alltid tider der den beste nye musikken er den som ligner på musikken fra våre beste gamle tider. Wet Leg tar tankene tilbake til gitarbasert postpunk fra overgangen til 70- til 80-årene, da rocken gikk helt nye veier, og ikke hørtes ut som noe som var laget før. At omtrent det samme skal være nytt og spennende 40 år etter faller på sin egen urimelighet, men jammen høres Wet Leg bra ut likevel. Nye generasjoner vil ikke stusse ett sekund på om ikke dette er tidsriktig nok. På samme måte som nye talenter som Girl In Red alltid vil høres ut som de hører til akkurat her, akkurat nå.

«Chaise Lounge» er fortsatt en herlig, nesten irriterende fengende sang om veldig lite egentlig, bortsett fra det man kan tenke seg er frekke dobbeltbunnede antydninger i teksten. . «I Don’t Wanna Go Out» handler om å bli 28, og si «I heard that you started a band/Oh yeah/I heard that you moved to LA/oh yeah/are you gonna stay young forever/You said «Yeah»/and I just walked away ».

Wet Leg spiller på den nye Loaded-festivalen på Kontraskjæret i Oslo fredag 10. juni. Andre navn i løpet av den tre dager lange festivalen er mangeårige Nye Takter-favoritter som Susanne Sundfør, The National, Wilco, 22 Pistepirkko og The Dream Syndicate. Wet Leg passer godt inn i dette fine selskapet.

Jack White

Jack White er fortsatt noe for seg selv, men  ikke like spennende forstand denne gangen.

Jack White var en av de første og største rockestjernene i det nye århundret. Best og mest med The White Stripes til å begynne med, siden med flere andre grupper med vekslende hell. Soloartist er han også, og platedirektør for sitt eget selskap Third Man, der han kan gjøre hva han vil. Akkurat det gjør han også. Nå kommer to nye soloalbum i løpet av tre måneder. Først «Fear Of The Dawn» denne uka, deretter «Entering Heaven Alive» 22. juli.

Det store lyspunktet på det første av disse to albumene er den seneste singelen, «Hi-De-Ho» med rapperen Q-Tip. Den tar utgangspunkt i Cab Calloways jazzklassiker med samme tittel fra 1934, og går videre som en hyllest til all slags livlig musikk. Albumet ellers er påtrengende industrielt sjarmløst i lydbildet. Som hardrock er dette kanskje eksentrisk nok, men uten de mest sprelske påfunnene vi er vant til fra denne kanten, og en skuffende mangel på gode sanger.

Metteson

Metteson gir ut en storslått singel som hyller de store ballade-divaene.

Sverre Breivik, stadig bedre kjent som Metteson, har vært en av de mest omtalte nye popartistene i Norge det siste året. Singlene kommer og kommer. Den nye «Second Heart» er enda et storslått følelsesmessig utspill, som han presenterer som en ode til ballader som Toni Braxtons «Un-Break My Heart», Celine Dions «My Heart Will Go On» og Whitney Houstons «I Will Always Love You». Han gjør det ikke akkurat enkelt for seg selv med slike referanser, men Metteson har en stemme som kan bære denne sangen helt hjem, også etter at den har tatt av til euforiske Jim Steinman/Meat Loaf-høyder. Han beskriver «Second Heart» som en fakkelsang, en oversettelse av det engelske begrepet «torch song», de helt store hjertet-utenpå-skjorta- sangene. Hvis Metteson kan gjøre dette til et norsk begrep også, så gjerne for meg.


Klossmajor

Trioen Klossmajor høres alt annet ut enn klossete på sitt første album.

Trioen Klossmajor albumdebuterer med «Ordner seg for snille jenter». Vi får håpe de har rett, for det er et fint album Karoline Karlsen, Dorothea Økland og Maja Sørbø har laget. Sangene er skrevet av Karlsen, men de tre deler sanglinjene mellom seg, og rapper litt også innimellom. Musikken er elektronisk og organisk pop i skjønn forening, forsiktig inspirert av hip hop, r&b og jazz, med en attraktiv lyd som det er lett å like.

Vi var innom gruppa i vinter da «Skjønte ikke du var borte» kom ut i en versjon sammen med Ravi, men her gjør de den alene. «Jeg mener alt i denne sangen» får vi vite først, før de fortsetter med «Vil ha en seng som ikke er fra Finn med dritdigg madrass/Vil ha en fyr som bare vil ha meg men helst en roman», etterfulgt av «fy faen hva synger jeg her». Sånn er sjargongen i denne gruppa. Klossmajor kommer helt sikkert til å bli sammenlignet med No. 4, siden de er tre damer med smarte sanger om sine egne omgivelser. Gutter som spiller i gitarband skal ligne svært mye mer på hverandre for å bli nevnt i samme åndedrag.


Fredrik Høyer & Bendik Baksaas

Fredrik Høyer og Bendik Baksaas har et av de mest spesielle uttrykkene i norsk popmusikk.

Slampoet Fredrik Høyer og elektronikamusiker Bendik Baksaas skapte noe helt nytt sammen med «Grønlandsutraen» for seks siden. Nå er de tilbake med albumet «Hortensia! Lenge sia!» De har fortsatt et helt eget uttrykk med denne ordlyden, ofte hektisk og intenst, med linjer som «Alle som tror at framtida er tragisk/og fortida et fotoalbum på en harddisk/bare riss runer i panna deres med en stavmix/og la ord bli til handling som det var lavpris». Men også med roligere stunder som gode poetiske kontraster. «Salaam» er en sånn låt det er fint å høre på om man hører på teksten eller ikke. I «I egen by» kommer Håkon Kornstad stemningsfullt inn på saksofon. «Ålreit» er en videreføring av Odd Børretzen og Lars Martin Myhres «Noen ganger er det ålreit» der de også får med seg en tirade av Rolv Wesenlund inn i miksen. Kjærlighetserklæringer blir ikke livligere enn i «Ra», lovprisninger av selve livet blir ikke større enn i den som bare heter «&». Her er det mye å glede seg over.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Nyeste fra Dagsavisen.no: