Kultur

Pop i uke 21: Nye favoritter og gamle jyplinger

Det går godt an å komme tilbake både 20 og 30 år etter gjennombruddet.

Sigrid Aase

Sigrid Aase er ett av medlemmene i gruppa Hajk, som vi utropte til vårt nye favorittband da de ga ut sitt første album for fem år siden. Aases sanger var de mest umiddelbart fengende, med tendenser til den store drømmepopen. Da det andre albumet kom i 2019 antydet vi at hun burde få mer plass i gruppa. Med solodebuten «Come Closer» har hun all plassen hun kan ønske seg, og tar godt vare på den også.

Åpningslåten, tittellåten «Come Closer» inviterer oss inn som nær og god visesang. Men albumet er produsert av Hanne Hukkelberg som er en garantist for lydbilder utenom det vanlige. Noen ganger har hun foredlet de opprinnelige demoinnspillingene til ferdige spor. «Leftover Lover» er ekstra inntrengende med sin fullstendig forlatte stemning til stor harmonisk vellyd. Når albumet slutter med det impresjonistiske lydmaleriet «Art For The Patron» er det kommer langt fra det nære utgangspunktet.

Sigrid Aase fra gruppa Hajik går solo med godt resultat.

Vidar Vang

Vidar Vang og det samme bandet han slo igjennom med for 20 år siden.

Dobbeltalbumet fikk sin renessanse med Sondre Lerches «Avatars of Love» tidligere i vår, og her kommer Vidar Vang med en samling sanger som viser at han har ekstra mye på hjertet i år. Dette etter 20 år og 13 album før.

Vang oppgir album som «London Calling» og «Exile On Main St.» som forbilder, fornuftig nok med et tillegg om at han ikke sammenligner seg med disse. Alt er relativt, og Vang har laget et godt dobbeltalbum, med klassisk rock’n’roll, gnistrende elektrisk og vart akustisk om hverandre. Et godt grep med «Fredags kveld (1991)» og «Fredags kveld (2021)», samme melodi, men med forskjellige tekster og tempo som antyder at årene har gått.

En sentral sang er «Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland og Bandet», der han i en lang (ni minutter) selvbiografisk sang forteller om hvordan han vurderte å gi seg, men ble overtalt av sitt første band til å gå en runde til meg seg selv – og dem. Gjengen som var med da han slo igjennom for 20 år siden, barndomsvennene fra Bjerkvik, Gaute Fredriksen (bass), Raymond Jensen (lead gitar) og Kenneth Simonsen (trommer). Igjen med Cato Salsa som produsent. Det er nok derfor dobbeltLPen rtt og slett har fått tittelen «Vidar Vang og Bandet».

Pogo Pops

Pogo Pops er tilbake, 30 år etter gjennmbruddet: Frank Hammersland, Viggo Krüger og Nicolai Hamre.

Pogo Pops var sensasjon i norsk poprock for 30 år siden. Gruppa gikk inn i 90-tallet med frontmannen Frank Hammerslands sans for melodiøs gitarpop. Med dette befant de seg tilfeldigvis tidsriktig til stede i den nye bølgen av britpop, som sto for mange av de samme holdningene. Debutalbumet «Pop Trip» gjotrde det bra på salgslitene i ei tid da man fortsatt måtte selge plater på ordentlig. Oppfølgeren «Crash» fikk Spellemannprisen i popklassen.

På det nye albumet «Daylight» har Hammersland med seg originaltrioen Nicolai Hamre (trommer) og Viggo Krüger (gitar), og fortsetter som før. Det er noen tangenter inne i lydbildet også, så vi kan anta at produsent Yngve Sætre har noen fingre med i spillet. Det er fint å høre dem på sitt beste i «Maybe It Was Just A Dream» og «Dancing To The Beat Of My Heart», med en klassisk lyd som aldri blir helt umoderne.

Nitty Gritty Dirt Band

Jeg har en mistanke om at den utgivelsen mange vil like å bli fortalt om er Nitty Gritty Dirt Bands album med sanger av Bob Dylan. The Dirt Band er veteraner nå, 50 år etter at de som unge jyplinger fikk med de gamle countryveteranene, riktignok svært skeptiske i utgangspunktet, til å gjenopplive bluegrasstradisjonen på trippelalbumet «Will The Cirle Be Unbroken».

Det har vært gjort en og annen versjon av sangene til Dylan før, The Dirt Band tar dem ikke med på ukjente veier, men jeg synes at de er usedvanlig trivelige å høre på. «The Times They Are-A-Changing» framføres med Roseanne Cash, Jason Isbell og Steve Earle.


Nyeste fra Dagsavisen.no: