Dette har vært et merkelig teaterår: Både våren og høsten har vært preget publikumsrestriksjoner, tidvis stengte teaterhus, avlysninger og stor usikkerhet. Likevel står 2020 igjen som et kunstnerisk svært bra år for scenekunsten.
Dagsavisens teateranmeldere Mode Steinkjer og Inger Marie Kjølstadmyr oppsummerer her årets beste forestillinger.
10 utvalgte fra 2020 av Mode Steinkjer:
«Moby Dick»
Plexus Polaire/Nordland Teater/Figurteatret i Nordland
Fra Moby Dick. Foto: Erika Hebbert
Man famler etter ord når man skal beskrive virkemidlene den franske gruppa Plexus Polaire bruker for å omskape Herman Melvilles 170 år gamle historie om den hvite hvalen til en fullrigger på scenen. I spissen for produksjonen står norske Yngvild Aspeli. Med lys og mørke, innovativ musikkbruk, over femti figurer og et ensemble som går i ett med både figurene og skyggene, manes det fram en magisk, urovekkende og jagende visjon over menneskelig dårskap og fall. Det er imponerende utført og så visuelt ambisiøst at man mister pusten når man skjønner hva man er vitne til. Nordland Teater og Figurteatret i Nordland fikk «Moby Dick» sjøsatt kun i en håndfull forestillinger på norske scener i år, men ensemblet skal til gjengjeld turnere igjen i 2021.
«03:08.38 – Tilstander av unntak»
Transiteatret/Vega Scene/Vestnorske Teater
De rystende timene, minuttene og sekundene som omskapte 22. juli 2011 til et nasjonalt traume fortelles her i Tore Vagn Lids kunststykke av en forestilling, uten en eneste skuespiller og uten noen form for tradisjonell dramatisering. Ulike kunstnere på scenen gjenskaper dagen ved hjelp av tegninger, lys, musikk og modeller av papir og papp som lages foran øynene på deg. Alvoret og tyngden i tragedien som bokstavelig talt tar form som et kunstverk i seg selv, blir ikke svekket. Men reaksjonene overlates til den enkelte.
Les anmeldelsen: Det tar nøyaktig tre timer, åtte minutter og 38 sekunder å fortelle vår tids viktigste historie
«Fem forestillinger om døden»
De utvalgte/Black Box
Artikkelen fortsetter under bildet.
De utvalgte. Foto: Camilla Jensen
Døden omhandles i fem ulike kapitler i De Utvalgtes forestilling av året, tilpasset et koronaår hvor publikum måtte bruke munnbind og de fem «scenene» fungerte som titteskap inn i så vel det ettertenksomme som det absurde og galgenhumoristiske. Sterkest inntrykk gjorde sekvensen med Kari Winge Onstads forhåndsinnspilte stemme, før hun døde. De Utvalgte skaper verdener som står på skakke, selv når det er døden som står på terskelen. Dypt fascinerende og allmenngyldig uansett om det er teknologien som krydrer scenen i titteskapet eller en splitter naken Tommy Olsson som sitter i en blomstereng og spiser honning som en annen Ole Brumm.
Les anmeldelsen: Anmeldelse «Fem forestillinger om døden»: Så ble det påbudt med munnbind på teater
«Vikla inn i blått»
Det Norske Teatret
Artikkelen fortsetter under bildet.
Heidi Gjermundsen Broch. Foto: Erik Berg
På sitt beste kan teaterkonserter oppleves som en forlengelse av en artists liv og virke. Bob Dylan-oppsetningen på Det Norske Teatret er en slik opplevelse, en røykblå, mørk svir av en forestilling som maner fram aktualiteten i Bob Dylans storhet. Tom Roger Aadlands rike gjendiktninger ivaretas av et ensemble som virkelig har latt seg «vikla seg inn i blått», med Heidi Gjermundsen Broch, Bjørn Sundquist, Gjertrud Jynge, Morten Svartveit, Mimmi Tamba og Paul Ottar Haga i spissen, og med gitarist Håvard Stubøs jazzkvartett på scenen. Eirik Stubø har i sin første oppsetning som husregissør på Det Norske Teatret skapt en konsert med scenens iboende kraft mellom linjene.
Les anmeldelsen: Anmeldelse «Vikla inn i blått»: En Dylan-konsert for historiebøkene – på nynorsk
«Vildanden»
Nationaltheatret
Humoren bruser lett med fjærene når Hanne Tømta innlemmer Henrik Ibsen i sin fine portefølje av klassiske teateroppsetninger som vektlegger det nære og menneskelige. Hun lar «Vildanden», Ibsens tragikomedie som handler om sannhet og selvbedrag, fylle den store scenen til randen av Nora Furuholmens lekre scenografi og bortenfor. I spissen for stjerneensemblet på scenen står Helene Naustdal Bergsholm som en uforglemmelig Hedvig.
Les også: Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»
«Lykkedager»
Nationaltheatret
Med nydelig og gulglorete nostalgi fortelles Samuel Becketts absurde «Lykkedager» på Nationaltheatrets hovedscene, fra en lykkesøkende kvinne nedgravd i en sandhaug. Anne Krigsvoll spiller optimisten med fabelaktig innlevelse og mimikk der hun ser tilbake på livet sitt med en intens letthet. Hun er fanget i forestillinger om at bedre blir det ikke selv om hun bokstavelig talt sitter fast midt i livet, kun med mannen (Kim Haugen) kravlende rundt som en humoristisk katalysator for det hele.
Les også: Anmeldelse «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra
«Et dukkehjem»
Nationaltheatret, Torshovteatret
Artikkelen fortsetter under bildet
Et dukkehjem. Foto: Nationalthetret
Mattis Herman Nyquists tolkning og språklige bearbeidelse av Henrik Ibsens klassiker forsterker stykkets erkjennelse av at det er hver enkelts ansvar å forme sin egen skjebne. Slik bringes spillet til overflaten og innholdet inn i vår egen tid i «Et dukkehjem». Hva skjer når Nora går fra mann og barn? Slutten på ekteskapet og renkespillet hun dras inn i er denne gangen som en knyttneve. Ikke bare den nyskrevne teksten, men også Nils Jørgen Kaalstad som Torvald og Mariann Hole som Nora, bidrar til fulle med å understreke Nyquists lysende forståelse av Ibsens evige klo.
Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo
«Superkid»
Nationaltheatret
Skuespilleren Kingsford Siayor står med denne monologen i sentrum for sin egen oppveksthistorie. Med humor, smerte og flyktig fantasi forteller han om barndommen og oppveksten i Tromsø, om en voldelig far, om å ville ta vare på lillebroren William, om omsorgssvikt, slag, redsel, skam og en kvern av byråkrati. Men også om de som faktisk tar et ansvar og ser de mest sårbare når andre svikter, om skuespillerdrømmen og super virkelighetsflukt. Det er en viktig og sår forestilling, og en tekst som svir. Og det er en storartet forteller og skuespiller som legger sitt eget liv åpent på blokka.
Les også: Teateranmeldelse «Superkid»: Løvetannbarn i sår blomstring
«Licht Und Liebe»
Susie Wang, Kilden Teater
Artikkelen fortsetter under bildet.
Susue Wang på Kilden teater. Foto: Simen Ulvestad
«Licht und Liebe» er en urpremiere fra et av Norges mest stilbevisste teaterkompanier. I utstrakt grad kombinerer de det gjenkjennelige med det uhyggelige og skjønnhet med det skammelige og frastøtende. Det hele skapt i et sterkt estetisk formspråk hvor de enkelte figurene blir gisler i det stikkende fargespekteret, blåst opp til det lett groteske eller deformerte. Denne gangen om et tysk par som er på solferie et sted i Afrika. Det er skrekkartet nok i seg selv, men ubehaget er inspirert av japansk og særlig sørkoreansk horrorfilm. Susie Wang søker stram sjanger foran fri flyt, og er her på sitt mest beske og underholdende.
Les også: Anmeldelse Susie Wangs «Licht und Liebe»: Når ferieparadiset blir et helvete
«Linje 5»
Det Norske Teatret/SPKRBOX, Rommen Scene
Artikkelen fortsetter under bildet.
Fra Linje 5. Foto: Magnus Skrede
Rapperen Don Martin og forfatteren Zeshan Shakar har skrevet teaterforestillingen som bærer navn etter T-banelinjen som er selve pulsen opp gjennom Groruddalen i Oslo. Teaterstykket er det siste i en serie ny dramatikk som tegner Oslo-kartet fra andre vinkler. Det startet med «Blokk til blokk» og fortsatte med teaterversjonen av «Tante Ulrikkes vei». «Linje 5» forener nærmest de disse gjennom rapperens revolusjonsrøde fortellerstemme og den klassereisendes nåtidsblikk på sin egen barndoms dal. Det er ømme slag av sårhet, humor og poesi. Ikke så mye en historie om en T-bane-strekning som det er en rapport fra dagens Oslo øst og en honnør til egen identitet, fortalt av dem som bor der, har bodd der, og kanskje kommer til å bo der.
Les også: Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen
10 utvalgte fra 2020 av Inger Marie Kjølstadmyr:
«Reform 97»
Nationaltheatret
Teateråret 2020 åpnet på solid vis med denne forestillingen, med Marte Magnusdatter Solem i spissen som herlig overpositiv lærer. Forestillingen fremstiller på komisk vis en moderne og velkjent skolehverdag der det er langt fra enkelt å være barn med læremessige utfordringer, selv om de pedagogiske verktøyene er mange, fargerike og velmente. Humoren og systemkritikken er mangefasettert og lun og skuespillerprestasjonene er i toppsjiktet. Årets mest medrivende og engasjerende forestilling med mye å kjenne seg igjen i.
Les også: Denne forestillingen er lett å elske: Anmeldelse: «Reform 97»
«Peer Gynt»
Riksteatret
Artikkelen fortsetter under bildet.
Peer Gynt. Foto: Erik Berg
Ole Anders Tandbergs iscenesettelse av Henrik Ibsens storslagne sceneeventyr sparket i gang teaterhøsten på upåklagelig vis. I en ny og uventet scenografi – et kjøkken – følger vi her Anders Baasmo som Peer, Gisken Armand som bl.a. Mor Åse og Jan Sælid og Ola G. Furuseth i ymse fryktinngytende roller. En iscenesettelse som låner både fra operatradisjon og skrekkabinett, fylt av rå humor og solide karaktertolkninger. Dette er usedvanlig morsom Ibsen!
Les også: Anmeldelse «Peer Gynt»: Et usedvanlig morsomt skrekkabinett
«Lykkedager»
Nationaltheatret
Gi Anne Krigsvoll Samuel Becketts «Lykkedager», plasser henne i en haug av en bløtkakekjole kreert av Milja Salovaara på Nationaltheatrets hovedscene, og vi har monologteater slik det virkelig skal gjøres. Krigsvolls fremstilling av Winnie, som sitter fast i sitt eget liv både bokstavelig og i overført betydning, er musikalsk og finstemt, hun yrer av levd liv og gir sårhet og lengsel til en rolle som er en klassisk representant for Becketts absurde univers. Krigsvoll evner å gjøre det absurde mer forståelig, nærere og dypt menneskelig. Kim Haugen er flott som «usynlig» ektemann.
Les også: Anmeldelse «Lykkedager»: Begravet i lykke
«Vildanden»
Nationaltheatret
Hanne Tømtas «Vildanden» kaster nytt lys over ett av Ibsens mest spilte stykker. I Nora Furuholmens slående vakre scenografi, der vi er utendørs og innendørs samtidig, får Ibsendramaet blomstre som den underlige veksten det er, med sine kaniner på loftet, tilslørte familiehemmeligheter og en salig blanding av komikk og tragedie. I tillegg børster denne fine oppsetningen støv av den norske sangskatten. Lite er strøket i teksten, og alt i alt får man mye teater i denne oppsetningen, som vekker opp igjen minner om mitt første møte med «Vildanden» som ung.
Les også: Anmeldelse «Slåttekar i himmelen»: Skarpslipt og skjebnetungt om tvil, tro og løsrivelse
«Gå»
Goksøyr og Martens/ Det Norske Teatret
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Ultimafestivalen 2020/Signe Fuglesteg Luksengard
Vandre- og lytteteatret fikk en oppblomstring i 2020, og Goksøyr og Martens’ «Gå» er et eksempel på hvordan virkelighet og fiksjon kan gli så sømløst over i hverandre at man som publikummer føler seg litt forfjamset etter forestillingen. Med fortellingen på øret via et headset, går vi fra Oslo sentrum til Vår frelsers gravlund og forvandles nærmest til forestillingens hovedperson mens vi går. Historien om et brått men varslet dødsfall i en familie kommer så nær som den kan gjøre, og når avslutningen toner ut med korsang «Salve regina», føler man seg bare dypt salig.
Les også: Anmeldelse av Goksøyr/Martens «Gå»: Salig ved reisens slutt
«Persona»
Det Norske Teatret
Artikkelen fortsetter under bildet.
Persona. Foto: Dag Jenssen
Det unge regitalentet Johannes Holmen Dahl har i sin iscenesettelse av Ingmar Bergmans merkverdige filmklassiker fra 1966 valgt å la det hele foregå i en liten hvit boks av en scene. Men forestillingen sprenger virkelig rammene og er mye større enn sitt fysiske format. Gjertrud Jynges tolkning av stum teaterdiva er glitrende og Kjersti Dalseide er frisk, ung og søkende som sykepleieren som skal hjelpe skuespilleren i tale igjen. Teateroppsetningen er en forenklet versjon av filmdramaet, men tar allikevel ikke vekk mystikken som omhyller møtet mellom de to kvinnene. Letthet og humor preger overraskende nok denne forestillingen.
Les også: Anmeldelse: «Persona»: Stort drama i liten boks
«We Are Better Now?»
Den Norske Opera og Ballett
Nasjonalballettens åpningsforestilling etter koronavåren ble også første danseforestilling noensinne oppe på operataket. Forstillingen bekrefter hvilket arkitektonisk blinkskudd bygget er, også som scenografi, og danseforestillingen snakker rett til publikums hjerter, på dette tidspunktet preget av altfor mye hjemmeliv. Akkompagnert av Joey McNamaras filmatiske og medrivende musikk kaster danserne lys over vårens hendelser, inkludert Black Lives Matter-bevegelsen. Et kunstverk som tar pulsen på livet vårt akkurat der, akkurat da.
Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen
«Vivace/Let’s Play»
Den Norske Opera og Ballett
Nasjonalballetten har et ungdomskompani som kan imponere med både bredde og spisskompetanse, og i årets helaften med svært varierte uttrykk får vi se hva de virkelig er gode for. Etter en noe tung start tar de etter hvert virkelig pusten fra publikum med sin tolkning av Kyliáns «Sleepless», ett av hans mest fantasifulle verk. UNG viser også sin evne til å tolke og formidle nyere koreografier, og dette er samlet sett en helaften av høy kvalitet og med god variasjon.
Les også: Anmeldelse «Vivace – Let’s Play»: Vårløsning for unge talenter
«Julius Cæsar»
Teater Innlandet
Regissør Angelina Stojčevska byr på en spenstig og vill tolkning av Shakespeares makt-tragedie, med kostymer, parykker og hodeplagg av en annen verden og med en hitparade av et soundtrack. Oppsetningen scorer høyt på å gjøre en tung tekst forståelig for oss, både på grunn av en rekke snurrige regigrep, men også takket være et lag med gode skuespillere. Kanskje ikke den mest tragiske tragedien, men i alle fall den mest hemningsløse.
Filmatisering av «Havboka»
Riksteatret
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Riksteatret
I året for digitale teaterforestillinger må filmversjonen av Ole Anders Tandbergs oppsetning av «Havboka» betraktes som en av de mest vellykkede produksjonene. Hovedrolleinnehaver Jan Sælids malmfulle stemme og uttrykksfulle ansikt, samt Morten A. Strøksnes tekst, fyller skjerm og høyttalere. Med gode nærbilder, mye direkte kommunikasjon med publikum og en spennende lyssetting, blir jakten på håkjerringa, som det hele sentrerer rundt, en intens opplevelse. Tyngden og alvoret i Strøksnes tekst har deg virkelig på kroken etter å ha sett denne filmatiserte forestillingen.
Les anmeldelsen av forestillingen: «Havboka»: Et glefs fra dypet
