Anmeldelse «Vivace – Let’s Play»: Vårløsning for unge talenter

5

BALLETT

«Vivace – Let’s Play»

Koreografier av Ib Andersen, Jiri Kyliàn, Anaïs Touret og Charlotte Edmonds

Musikk: Edvard Grieg, Dirk Haubrich, Nils Fram, Jaques Brel og Katya Richardson

Med: Heidi C. Christensen, Helena Byrt, Johanne W. Pedersen, Erika Pastel, Youngseo Ko, Rebekah Bloomfield, Sofie Ruthenbeck, Maren Skrede, Harvey Littlefield, Sven Bjarne Les Lothe, Simon McNally, Simon Regourd, Elias Holm, Matthew Keller

Den Norske Opera og Ballett

Nasjonalballetten UNG er den norske Nasjonalballettens ungdomskompani som rekrutterer dansere både til hovedkompaniet og til andre ballettscener rundt om i verden. Kompaniet ble stiftet i 2015, og består av unge dansetalenter fra Norge og andre deler av verden, de fleste i starten av 20-årene. UNG hadde sin første forestilling i 2016, og denne fikk de Kritikerprisen for. Dette sier litt om nivået på dette unge ensemblet. De unge danserne opptrer dessuten ofte i Nasjonalballettens forestillinger, de hever lønn, og får trening i det som i dag er Nasjonalballettens repertoar; den klassiske tradisjonen, nye koreografier og verk av koreografen Jiri Kylián. Kyilán får vi også se i denne sesongens produksjon signert UNG, «Vivace – Let’s Play». Og i tre av forestillingens fire koreografier viser dette kompaniet seg igjen som et ytterst briljant lag av unge talenter.

Men det starter noe trått, i Ib Andersens «Holbergsuite» fra 1993, skapt til nettopp Griegs musikkstykke, og i sin tid kreert for Nasjonalballettens solister. Lys og kostymer gjør dette til en drøm i pastell, og det koreografiske uttrykket er lett og lekent og svært intrikat i sin behandling av ulike formasjoner og mønstre på gulvet. I innledningssekvensen avløser danserne hverandre flere ganger i de ulike formasjonene, og det krever mye presisjon for å unngå at alt flyter inn i hverandre. Her avsløres dessverre lett mangel på synkrone bevegelser samt en del ujevne armer og hender. Det er som om de ikke alltid klarer å lytte til hele rommet og hverandre. Danserne mangler også noe virtuositet i formidlingen, og dette stykket virker som det ikke helt har forlatt prøvesalen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forestillingen tar seg derimot opp mange, mange hakk i neste koreografi av nevnte Kylián. «Sleepless» må være en av hans mest oppfinnsomme og spennende koreografier, der danserne forholder seg til en vegg kledd med åtte lerreter med spekker/åpninger imellom. Det lekes hemningsløst med disse åpningene, i alt fra startsekvensens skyggespill, til de videre overraskende entreene som gjøres. De unge danserne virker allerede nå som de har en spesiell teft for denne koreografens språk, og da han jo også er en del av Nasjonalballettens signatur, kan vi regne med at hans verk også innstuderes med en viss iver. Danserne formidler det hele presist og stilsikkert, og de høster velfortjent både jubel og vill applaus etter dette verket.

«Vivace – Let’s Play» er som tittelen sier både livlig og leken, og variasjonen mellom de fire koreografiene er god og viser bredden i dansernes ferdigheter. Som publikummer er det også tilfredsstillende å hele tiden presenteres for noe nytt både i musikk, kostymer, lys og danseuttrykk.

Les også: «De musikalske tolkningene gjør «Eugen Onegin» til en opplevelse» (Dgasvaisen+)

De to siste verkene i denne forestillingen er signert to yngre kvinnelige koreografer; Anaïs Touret og Charlotte Edmonds. Tourets koreografi «Let’s Play» er utrolig morsom og fengende med sitt viltre blikk på barns lek. Til toner av Jaques Brel kastes vi nærmest gjennom en virvelvind av dansetrinn, og endelig får danserne også vist at de kan være skarpt synkrone, noe vi gikk glipp av i «Holbergsuite». Tourets verk kunne med hell vært lengre, for hjelpe meg – dette er en skikkelig energiboost! Kvelden avsluttes både heftig og funky med Charlotte Edmonds «Left from Write», inspirert av hennes egne erfaringer med dysleksi. Musikken er kanskje i høyeste laget, det spillet av lys og bevegelser som folder seg ut foran oss på scenen er så skarpt og energisk, og så medrivende. Som tolkning av et tema, oppleves denne sekvensen som ganske åpen, og den tematiske forbindelsen til dysleksi er nok tydeligst aksentuert gjennom bokstaver i lys som i kaotisk orden flyter over scenen.

Nasjonalballetten UNG viser med «Vivace – Let’s Play» at de kan leke, og dette er lek på et svært høyt nivå. Det de ikke fikk vist i åpningsverket, tar de igjen i rikt monn i resten av forestillingen. Det kunne selvsagt vært spennende å se dette kompaniet utfolde seg mer innen det klassiske repertoaret – men den muligheten byr seg forhåpentligvis senere.