Dramatikk på linje 5 til Stovner

– Nei faen. Nå gikk den akkurat, sukker Zeshan Shakar.

Vi står under jorda på Stortinget T-banestasjon og ser «Linje 5 Vestli» forsvinne i det fjerne. Og da er det et kvarter til neste femmer ut til Groruddalens ende. Forfatter Zeshan Shakar og rap-veteran Don Martin – alias Martin Raknerud – har skapt hver sin store publikumssuksess med fortellinger fra sine hjemsteder på T-banens linje fem.

Henholdsvis:

* Stovner: Utgangspunkt for Shakars debutroman, oppvekstskildringen «Tante Ulrikkes vei». Over 150.000 solgte, rekordtall på lydbok, dramatisert for teater, filmatisering på gang.

* Romsås: Utgangspunkt for Don Martins teaterforestilling «Blokk til blokk». Utsolgte hus på Det Norske Teatret gjennom to år, inkludert på hovedscenen, skal nå på turne med Riksteatret.

Nå samarbeider de to for første gang og skriver teateroppsetningen «Linje 5» for Det Norske Teatret.

Høstplanene for Det Norske Teatret ble nylig offentliggjort, og «Linje 5» får premiere på Rommen scene i oktober. Rammen for forestillingen er en T-banevogn. Derfor har vi avtalt å møte Zeshan Shakar og Don Martin utenfor Det Norske Teatret for en T-banetur med linje 5, til Vollebekk, Veitvet, Ammerud og forbi. Til drabantbyene i Oslo der folk flest, eller flest folk, bor.

Zeshan Shakar (t.v) og Don Martin skriver for Det Norske Teatret sammen. Foto: Mimsy Møller

Rett over gata for teaterinngangen skimter vi Zeshan Shakar, med solbriller, foran Gyldendal Forlag, med en stor papirbunke i hendene. Han smiler litt stivt og overrekker bunken til mannen ved siden av seg, mens en kvinne tar bilder med mobilen. De må gjøre det et par ganger før mobilfotografen er tilfreds med bildet, som visstnok er til markedsavdelingen. Papirbunken viser seg å være det ferdige manuset til «Gul bok», Shakars kommende roman. Don Martin hilser, iført «Straight Outta Groruddalen» t-skjorte, som gjør Shakar synlig misunnelig.

Don Martin: – Når kommer boka di?

Zeshan Shakar: – I august. Det er bare språkvask igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På vei til Stortinget diskuterer de biografi-filmene om Queen, N. W. A og Notorious B.I.G. De virker som de har kjent hverandre hele livet, men de møttes for første gang for etpar år siden, under et arrangement om «Tante Ulrikkes vei» på Litteraturhuset i Oslo.

Zeshan Shakar: – Det er nesten et under at vi ikke kjente hverandre før.

Don Martin: – Vi er fra samme miljøer.

Zeshan Shakar: – Facebook-profilene våre overlapper med sikkert tusen personer. Jeg jobbet sammen med hun som nå er kona til Martin da jeg var 16–17 år, på Burger King på Stovner.

Don Martin: – Første gangen vi møttes merket jeg med en gang hvor likt vi tenkte, hvor likt vi så på ting.

Zeshan Shakar: – Vi er begge ekstremt linje 5. Det er ikke noe annet transportmiddel jeg har tilbrakt like mye tid på. Det gjør at man har mange historier om folk man har møtt på T-banen, ting man har opplevd der, og de som bor langs linje 5. Forestillingen er satt sammen av historier fra Martin, meg og folk vi kjenner fra Groruddalen

På vei nordøstover med Linje 5. Foto: Mimsy Møller

Linje 5 er utstikkeren i Oslos T-banenett. I sentrum går alle de fem linjene samme strekk fram til Tøyen. Så fortsetter femmern i ensom majestet til Carl Berner og videre opp Groruddalen. Alle som tar de fire andre linjene, har opplevd å ta feil og passere Carl Berner med femmern, mens de forbanner sin egen sløvhet.

Don Martin: – Linje 5 er den største T-banelinjen i Oslo, og den største T-banen i Groruddalen, som er den største delen av den største byen i Norge. Det er så mange forskjellige mennesker i Groruddalen, linje fem blir et felles sted der mange virkeligheter og historier møtes.

Grorudbanen, het denne linja da T-banen i Oslo ble åpnet i 1966, og gjorde Oslo til den minste byen i verden med full metrodekning. Først gikk linja fra Jernbanetorget over Tøyen til Grorud stasjon. Så ble den forlenget fram til Romsås og Stovner i 1974, og videre til Vestli året etter. Strekningen fra Jernbanetorget til Vestli er 15 kilometer. I 2006 ble Sognsvannbanen og Grorudbanen bundet sammen, slik at hele Linje 5 fra Sognsvann i vest til Vestli i øst tar over 70 minutter og er Oslos lengste T-banestrekk.

Les også: 14 bøker som viser hva Black Lives Matter handler om (+)

Og nå har vi jukset litt. Istedenfor å vente et kvarter på Stortinget (Don Martin: «Vi kan ikke stå her, vi må komme oss østover!») har vi tatt en annen linje til Tøyen. Der vi går av for å vente på linje 5 videre. Bytte på Tøyen er jo også en del av den essensielle linje 5-opplevelsen.

Zeshan Shakar: – Linje 5 er historien om Groruddalen. T-banelinja følger utbyggingen av Groruddalen, flyttingen fra indre by til drabantbyene – hele den historien finner du langs linje 5.

Linje 5 er Oslos livslinje, ifølge Det Norske Teatrets presentasjon av forestillingen, der vi møter alt fra «forfattarar til fyllikar, marka-entusiastar og bankranarar side om side». Vi speider etter bankranere og forfattere på Tøyen stasjon, men de eneste som kunne passe til beskrivelsen er nok Don Martin og Zeshan Shakar. På sitt 2016-album har Don Martin en låt som heter «Linje 5 snakker».

Don Martin: – Når du er fra linje 5, sånn som oss, er det en viktig del av identiteten din.

Zeshan Shakar: – Jeg vet om en – to, faktisk – som har laget klesmerket «Linje 5». Det er ingen andre T-banelinjer i Oslo som har eget klesmerke. Ingen ville finne på å lage klesmerket «Linje 1».

Og der kommer den ordentlige femmern! Vi går på, og passerer snart Hasle, Økern og Risløkka, der det veksler mellom industriområder, villastrøk, noen lavblokker og leilighetsbygg. Økern er siste utpost mot Groruddalen, mener Zeshan Shakar. Utenfor vinduene åpner dalen seg med skoger, fabrikker og noen av Oslos høyeste blokker i det fjerne.

«Blokk til blokk». Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret.

I 2017 lagde Don Martin hip hop-forestillingen «Blokk til blokk» sammen med kameratene Fela og Jonatan Castro, en oppvekstfortelling fra blokkene på Romsås. «Blokk til blokk» og «Tante Ulrikkes vei» kom med kort tids mellomrom, høsten 2017. Da hadde Maria Navarro Skarangers roman «Alle utlendinger har lukka gardiner» (2015), nylig filmatisert, innvarslet noe nytt i skildringen av Oslos drabantbyer. Nå er det blitt en bølge av nye fortellinger fra Groruddalen, mener de. Og det var ikke bare tilfeldig at Zeshan Shakar og Don Martin kom på banen i samme tidsrom.

Les også: Drabantbyene er ikke eksotiske lenger (+)

Don Martin: – Noe skjedde samtidig. Og hip hop-miljøet i Groruddalen reiste seg igjen, det lå nede i mange år.

Zeshan Shakar: – Det var et sammenfall i tid, ja. Og det var på høy tid! Overtid! Sykt på overtid!

Don Martin: – Prosjektene våre kommer fra en følelse mange fra Groruddalen har: Trangen til å stå opp og fortelle sin egen historie, på sine egne premisser. Vi står opp for vår identitet, som linje 5-kids fra Groruddalen.

Zeshan Shakar: – Historiene vi representerer kom fram i offentligheten først etter 30 år. Jeg har gått mye i bokhandler for å finne bøker jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg fant ingen. Filmer – noen få. Musikk – mye. Men ingen norske bøker. Vi er så vant til at andre folk forteller historiene for oss.

Don Martin: – Og på hvem sine premisser skal historien fortelles? Der raser jo diskusjonen nå. Hvem skal fortelle historien om rasisme i Norge? Er det Fremskrittspartiet som skal fortelle at det ikke finnes rasisme i Norge? Hvilken historie skal fortelles om koloniherrene? Er det de som setter opp statuene eller de som ble plyndret som skal få fremstille historien?

Rundt Rødtvedt reflekterer vi rundt det pussige faktum at oppveksten til Zeshan Shakar og Don Martin i stor grad ble definert av traséen som ble anlagt for linje 5 engang på 1960-tallet.

Zeshan Shakar: – Bygging av T-banen gikk hånd i hånd med bygging av nye bydeler. Alt er sentrert rundt banen. Traseen til linje 5 formet hvilke steder du forholdt deg til i oppveksten. Det er rart å tenke på i dag.

Don Martin: – Med linje 5 dro vi nedover Groruddalen. Sjelden bortover. Trosterud føltes som et helt annet sted. Vi var lite på den andre siden av dalen.

Zeshan Shakar: – Da «Tante Ulrikkes vei» kom ut, kjente Martin meg ikke. Han var skeptisk til boka.

Don Martin: – Ja. Jeg var kjempeskeptisk. Jeg var så vant til å få fortalt historien om oss fra Groruddalen, og at det alltid var gjort feil.

Zeshan Shakar: – Jeg ville følt samme skepsis om ikke jeg hadde skrevet boka selv.

Don Martin: – Men det er ikke noe å ta deg på i den boka. Jeg har prøvd å finne feil, men ikke klart det.

Shakar smiler lurt til dette bak solbrillene mens T-banen nærmer seg Stovner. Han peker ut til venstre:

Zeshan Shakar: – Her kommer det badeland!

Don Martin: – Seriøst? Her?!? På gamle Fossum skole?

Zeshan Shakar: – Ja. De har holdt på i 25 år.

Hjemme på Stovner. Foto: Mimsy Møller

Vi nærmer oss denne reisens mål. Helt ut til Vestli drar vi ikke, der er det «kun avstigning». – Vestli er uttafor samfunnet, hevder en av reisefølget, vi sier ikke hvem, for da vil de «ta det i sitatsjekken», noe de stadig truer med. Etter kort tids debatt om Romsås vs. Stovner lar vi Zeshan Shakar vinne, og går av på hans hjemstasjon, Stovner.

Romsås ligger lenger under jorden, inni fjellet. Stovner er litt mer opp i dagen. Det er hvite blankmalte vegger i de brede korridorene opp mot utgangen under Stovner senter. Et veggmaleri opplyser at Stovner kommer fra det gammelnorske ordet for trestubber.

Don Martin: – Romsås er det viktigste stedet i Groruddalen. Romsås ruver over Groruddalen, med Romsåstårnet som blinker og viser vei.

Zeshan Shakar: – Jeg ser på Stovner og Romsås som to søskenbarn, de krangler iblant, men er egentlig kjempelike. Det de slåss om, er egentlig småting.

Don Martin: – Det er første gang jeg har hørt deg snakke om Romsås uten å snakke dritt.

ANMELDELSE: «Blokk til blokk» - denne forestillingen bør bli obligatorisk

Vi går på Narvesen for å kjøpe kaldt vann, en is til hver, og den alltid interessante Akers Avis Groruddalen, som på førstesida forteller om «Badeparadis i Groruddalen». Zeshan Shakar setter seg hjemmevant og avslappet på en aviskasse i skyggen med sin Kræsj Pink (den med ispinne av tyggegummi).

– Stovner er det stedet i Oslo hvor jeg føler meg mest komfortabel, sier Zeshan Shakar fornøyd med munnen full av bobletyggis, og fortsetter:

– Dette er fortsatt hjem på mange måter. Jeg bor ikke her lenger, men jeg har vært her mye etter at jeg flyttet.

– Du er jo der du er fra hele livet, sier Don Martin og peker opp mot blokkene i borettslaget Tiurleiken, der han vokste opp. Det er to stopp og to kilometer mellom Tiurleiken og Tante Ulrikkes vei.

Zeshan Shakar: – Da «Tante Ulrikkes vei» kom ut, var det journalister og sånt som spurte «aha, du bor ikke i Tante Ulrikkes vei lenger?!?» Da hadde de tatt meg, liksom. Men det er ikke noe mål å bo på samme sted hele livet? Det var helt praktiske grunner til at jeg flyttet. Det var ikke noe statement å flytte fra Stovner.

Les også: - Bom å legge ned politistasjonene på Stovner og Manglerud

På veien hit spurte vi om Shakar ofte blir gjenkjent som berømt forfatter. Han svarte nei til det, noen ungdommer av og til, ellers lite. Vi har vært her mindre enn fem minutter da vi hører et rop fra utgangen til T-banestasjonen:

– Halla Zeshan, jeg syns det var deg! Hva gjør du på Stovner? Går det bra?

Det viser seg å være moren til en gammel kamerat av Zeshan Shakar. Moren har ikke lyst til å være med på bilde, men sier lurt at «jeg kunne sagt mye om Zeshan. Mye fint!». Det viser seg at Don Martin også kjenner sønnen hennes.

Don Martin: – Stovner er jo ikke stort, så... SHIT! HAN KRÆSJA! Går det bra med deg?

Nå er det er tilløp til dramatikk på Stovner. Rett ved siden av oss har to kids kollidert på sparkesykler. Don Martin roper til den ene gutten, som sitter på bakken og gnir seg på beinet mens han skjærer smertegrimaser, før han rister det av seg og sparker videre.

Don Martin alias Martin Raknerud. Foto: Mimsy Møller

Don Martin: – Groruddalen er så mye forskjellig. Det er så mange historier, skjebner, mennesker blandet sammen her. Groruddalen er ikke en ting, ikke en fortelling. Om du forteller om Groruddalen som en ting blir det aldri riktig. Å fortelle om Groruddalen – eller tilsvarende steder i Paris eller Stockholm – er å fortelle om blandingen, som former alle som bor her.

– Så snakker Fremskrittspartiet om «ghettofisering». En ghetto er et sted der folk som er like er presset sammen på liten plass. Ikke noe sted er så lite ghetto som Groruddalen. Her er det så mange forskjellige folk fra hele verden, fra alle samfunnslag.

ANMELDELSE: «Tante Ulrikkes vei - den sanneste historien om Norge du kan oppleve fra en scene» (+)

På vei tilbake passerer vi Rommen, første stopp etter Stovner. Her er lite folk. mye skog, noen industribygg, eneboliger, og et stort skolebygg.

Zeshan Shakar: – Rommen er et ikke-sted. Vanligvis er det maks en person som går av på Rommen stasjon.

Her ligger også Rommen Scene, i tilknytning til skolebygget. Det Norske Teatret tok i bruk Rommen som satellittscene i 2019. Her er både «Blokk til blokk» og dramatiseringen av «Tante Ulrikkes vei» blitt spilt for fulle hus.

«Tante Ulrikkes vei», Rommen scene. Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret

Don Martin: – Jeg er overrasket og stolt over hvor mange vi dro inn på Rommen scene som aldri hadde vært på teater før. Som kommer fra denne virkeligheten. Det er jeg hypp på å få til hver gang. Flere folk fra Ammerud i teatersalen.

Les også: Fra Tante Ulrikkes onde sidegate

«Tante Ulrikkes vei» hadde urpremiere her, med utsikt til blokkene i Tante Ulrikkes vei, og skal spilles her igjen i september. «Linje 5» får premiere her i oktober.

Don Martin: – Det Norske Teatret ba oss skrive noe for Rommen scene, og da ville vi skrive noe for linje 5. De som bor her nå, og de som har bodd her før.

Vi passerer Veitvet – hvem er den mest kjente fra Veitvet? Det må være Marianne Borgen, Oslos ordfører, konkluderer de, og fortsetter med kjente navn:

Don Martin: – Det kommer mange forfattere fra Groruddalen. Per Petterson, Jan Kjærstad, Torgrim Eggen … Jan Garbarek er fra Romsås.

Zeshan Shakar:– Hæ? Jan Garbarek?!?

Don Martin:– Ja.

Vi innvender at Jan Garbarek er oppvokst på Årvoll, men blir ikke hørt.

Don Martin: – Han har bodd på Romsås, og da er han vår! Og de siste årene er det kommet en ny bølge rappere fra Groruddalen. Hkeem, Britz, Bright, Fela, Nalband, Cisco … og alle herfra har en låt som heter noe med linje 5.

Les også: Jonas Benyob - Snakker på vegne av oss som bor her i Groruddalen

Hele Norge er blitt kjent med Stovner gjennom «Tante Ulrikkes vei», en av 2010-tallets største salgssuksesser i norsk litteratur. Og i høst skal «Blokk til blokk» på turne med Riksteatret. Hvordan vil Groruddalen-drama bli mottatt på Aksdal, Risør og Nøtterøy?

Don Martin: – Det er mye universelt i det vi holder på med. Det handler om utenforskap, motgang, å finne sin vei i verden–det er noe alle kjenner igjen.

Zeshan Shakar: – Når halve Norge hater Oslo, så tenker de jo ikke på Stovner, det er Oslo som maktsenter de hater.

Don Martin: – Vårt Oslo-perspektiv er utenfra. Det kjenner folk igjen overalt.

Zeshan Shakar: – «Tante Ulrikkes vei» er en bok og en historie spesifikt knyttet til Linje 5. Man får noen helt spesifikke erfaringer av å vokse opp i Groruddalen. Men vi er jo ikke så eksotiske her. Vi er vanlige mennesker med universelle opplevelser. Og «Blokk til blokk» handler om å vokse opp, miste noen, finne seg sjøl – det er ikke noe spesielt for folk fra Romsås.

Don Martin og Zeshan Shakar på tur med linje 5. Foto: Mimsy Møller

Vi passerer Vollebekk, og det er fortsatt et lite stykke igjen til Økern, der dalen slutter. Don Martin strekker seg tilfreds i setet, med beina godt ut i midtgangen.

– Den strekningen her … begynner han

– Du er så vant til at den er så lang. «Det er lenge til du er framme i byen», liksom. Så du lager deg en space. Du spiser litt, prater med kompiser... skal du ta T-banen fra Tøyen til Stortinget rekker du bare å bli stressa. Her rekker du å bli rolig.

Zeshan Shakar:– Du tilbringer så mye tid her, det blir som en forlengelse av hjemmet.

Don Martin: – En fritidsklubb

Zeshan Shakar: – Ja, et sted å henge med kompiser. Du sitter her og føler at du gjør noe, du står ikke stille.

Don Martin: – Du er jo på vei et sted.

Les også PORTRETTET: Don Martin har søvnproblemer (+)