Teateranmeldelse: Mesterlig og munter lek med «Vildanden»

5

TEATER

«Vildanden»

Av Henrik Ibsen

Regi: Hanne Tømta

Med Trond Espen Seim, Tove Mostraum, Erland Bakker, Helene Naustdal Bergsholm, Kim Haugen, m.fl.

Nationaltheatret

Humoren bruser lett med fjærene når Hanne Tømta for første gang innlemmer Henrik Ibsen i sin fine portefølje av klassiske teateroppsetninger som vektlegger det nære og menneskelige. Hun lar «Vildanden», Ibsens tragikomedie som handler om sannhet og selvbedrag, fylle den store scenen til randen og bortenfor. Mellom stoler, trær og blikk inn mot det fjerne avdekkes de mange lagene av livsløgner, hemmeligheter og fortielser som til slutt får ungjenta Hedvig til å ofre det alle kjæreste, seg selv.

Tømta skjærer bort staffasjen som de navnløse rollene i originalen utgjør. Hun holder seg videre nært opptil stykkets opprinnelige tekst, men i likhet med Tsjekhov-oppsetningene utfører også her små dytt så vel språklig som stemningsmessig. Det føles mildt konfronterende når forestillingen åpner med hele ensemblet sittende lett henslengt forrest på scenen, i stoler hentet opp fra salen. Dekonstrueringen har på flere vis begynt, og det er noe velkomment, men også nostalgisk over hele dette scenebildet når Erland Bakker løfter armene og leder an i en munter versjon av sangen «En villand svømmer stille».

Med Johan Sebastian Welhavens tekst om jegeren som skadeskyter en villand som så taust dukker ned til havbunnen og biter seg fast til den dør. Nesten tre timer senere skal sangens siste strofe lyse gjennom den mollstemte repetisjonen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Trond Esen Seim (bak) og Erland Bakker. Foto: Øyvind Eide

Les også: Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo

Regien vektlegger det åpenbare i stor grad, og Erland Bakker i rollen som Gregers får i denne oppsetningen en tydelig framskutt posisjon. Det er hans «dirigering», knapt i takt eller med tone, som driver handlingen inn i det fatale. Gregers og Hjalmar Ekdal (Trond Espen Seim) har ikke sett hverandre på mange år, men nå er Gregers tilbake, i klinsj med faren, grosserer Werle (Kim Haugen), og storøyd overrasket over at Hjalmar har giftet seg med Gina (Tone Mostraum), en tidligere ansatt på Werle-bruket, og at de har datteren Hedvig (Helene Naustvåg Bergsholm). Gregers er en slu faen, enn så velmenende han kan framstå, og han øyner en misjon.

I lys av egen bitterhet og tro på «den ideelle fordring» vil han frelse Hjalmar Ekdal og få ham til å innse sannheten om hvem som er Hedvigs egentlige far gjennom konfrontasjon og kravet til rettskaffenhet. I «Vildanden» rakner ubønnhørlig de skjøre båndene mellom Ekdal-familiens medlemmer, og Hedvig er i realiteten sjanseløs.

Bakover på scenen ruver trærne, og underskogen formelig gror seg inn i tidløse teakmøbler. Men blikket mot mørkeloftet, med kaninene og villanden til Hedvig og gamle Ekdal, går ikke i retning av skogen. Det rettes ut i salen, mot oss og enda lenger bak, dit skuespillerne kan bevege seg når de ikke selv står på scenen. Dette åpner rommet og salen på en nydelig måte, og demper også inntrykket av et glissent teater med store publikumsbegrensninger.

De klargjørende virkemidlene som tas i bruk er påfallende, og vi vet alle hvor det bærer hen, men likevel trenger denne oppsetningen litt tid på å finne formen. Første del famler noe, i Trond Espen Seims balansering av den tafatte, godtroende og lettlivede Hjalmar Ekdal, eller i Bakkers kostyme med hull på jeansknærne som mest av alt får Gregers til å minne om en overvintret bassist fra Smuget på 1980-tallet. Det ligger humor i dette, men ikke nødvendigvis retning.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Bjørn Skagestad og Helene Naustdal Bergsholm. Foto: Øyvind Eide

Les også: Stort drama i liten boks

Etter pausen derimot er det ren teaterglede uten blygsel, hvor Hjalmars patetiske selvmedlidenhet når uante høyder og Bakker maner fram det sårede dyrets desperasjon. Som en and biter også han seg fast, ikke for å dø, men for å rette opp idealer hos andre han ikke kan lindre hos seg selv. Det går fryktelig galt. For som doktor Relling sier utover stykkets berømte «livsløgn»-replikk: «Bruk ikke det utenlandske ord idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgner».

Relling i Håkon Ramstads skikkelse er bitter og harmdirrende, en demagog som ser ulykken komme krypende og i likhet med Gregers Ekdal-familien som sin pasient. Konfrontasjonene mellom Relling og Gregers er like høyspent som samtalene mellom Gregers og Hedvig er inderlige og tidsstansende.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Øyvind Eide

Les også: Anmeldelse «Woundman og Robyn»: Å være ung er for jævlig. Eller?

Helene Naustdal Bergsholm gjorde inntrykk som Masja i Tømtas «Måken», og står her fram med ung keitethet og en tilstedeværelse i språk og avlevering som er hjerteskjærende god. Hun er uforbeholden når hun blottlegger sin usikkerhet i møte med Gregers, og i måten hun former Hedvigs veslevoksne erkjennelse på. Bergsholm skaper en Hedvig som vil bli husket.

I randsonen blomstrer persongalleriet ytterligere og forstørrer stykkets iboende humor, i Bjørn Skagestads gamle Ekdal i det som er hans offisielle avskjedsrolle, i Anne Krigsvolls Berta Sørby og ikke minst i Bernhard Arnøs Molvik. Vi har aldri sett dagen derpå så frastøtende morsom som i hans demonisk oppvisning av fyllesyke over sildesalaten.

Les også: Anmeldelse Susanna: Fra Baudelaires avgrunn

Sammen med scenograf Nora Furuholmen legger Tømta en øm hånd over symbolbruken, og åpner for lek med lys og små effekter, alt fra lamper på bordene til det storslåtte i trærne som vokser inn i snoreloftet og himmelen over Øyvind Wangensteens nydelige lysdesign. Det mer subtile får også plass. I første akt blar flere av aktørene i et fotoalbum som tilforlatelig ligger på scenekanten og etter hvert flyttes innover scenen. «Albumet» er nå avdøde Nils Johan Ringdals 20 år gamle jubileumsbok «Nationaltheatrets historie». Den kan ses som et apropos til den nært forestående lukkingen og rehabiliteringen av det historiske bygget, men i enda større grad blir den et pek fra teatersjef Hanne Tømtas side. Ringdals omstridte historiebok var en Gregers-tirade verdig da den rev flere av de gamle teatersjefene ned fra pidestallen og førte til en utlufting av gammelt grums Nationaltheatret aldri hadde sett maken til.

Hvilket ettermæle vil teatersjef Tømta selv få? Sikkert er det at hennes oppsetninger av Tsjekhov og nå Ibsen som det siste fra sjefsstolen, vil stå igjen som kunstneriske høydepunkter fra hennes periode. Med «Vildanden» som en mesterlig oppvisning i hvordan solid håndverk og klare visjoner får selv det velkjente til å framstå med fornyet kraft og tyngde.