Anmeldelse «Peer Gynt»: Et usedvanlig morsomt skrekkabinett

5

TEATER

«Peer Gynt»

Av Henrik Ibsen, nyskrevet av Øyvind Berg

Regi: Ole Anders Tandberg

Med: Anders Baasmo, Gisken Armand, Ola G. Furuseth, Jan Sælid, Thea Lambrechts Vaulen

Riksteatret

Peer Gynt, ja. Han er en skikkelse vi aldri blir riktig ferdig med. Og fint er det, for Ibsens teaterstykke fra 1867 må jo være en gave til regissører som liker å skape rare universer og fortelle storslåtte eventyr for et publikum som liker nettopp det. Det også i et mindre format, som på Riksteatret i høst.

I en tekst til programmet skriver regissør Ole Anders Tandberg at forestillingen bl.a. er et «forsøk på å befri Ibsens verk fra […] Det Norske Kulturlivs forutinntatte oppfatninger». Men faktum er at de siste årene har vi kunnet se flere oppsetninger av «Peer Gynt» som gjør nettopp dette, f.eks. i fjor høst, da Peer ble spilt av to kvinner på Hålogaland Teater.

Det ble også ristet godt i Ibsens tekst i et par av gjestespillene under Ibsenfestivalen for to år siden. Det Norske Kulturliv har altså hatt flere muligheter, hvis de bare har tatt dem, til å utfordre sitt eget syn på karakteren Gynt. Tandbergs oppsetning slår slik sett ikke inn noen nye dører. Den slår derimot opp en rekke skapdører, da handlingen fra start til slutt denne gangen er lagt til et 1960-tallskjøkken i Erlend Birkelands scenografi.

Anmeldelsen forstetter under bildet.

Anders Baasmo (i midten) spiller Peer, her flankert av  Ola G. Furuseth og Thea Lambrechts Vaulen. Foto: Erik Berg.

Les også: Teateranmeldelse «De urolige»: Den sterke teksten bærer teaterversjonen av Linn Ullmanns roman

Regissør Tandberg er også utdannet arkitekt og er en uhyre rombevisst teaterkunstner. Å legge en forestilling til ett veldig konkret og spesifikt rom, der tekstens øvrige rom forblir imaginære for publikum, ser vi ofte i operaforestillinger, noe Tandberg også har befatning med. Hans «Rigoletto» ved Operaen i 2019 foregikk f.eks. på en enslig øy. Men et kjøkken for Peer, altså – og hva passer vel ikke bedre enn det? Peer Gynt må jo kunne sies å være en fyr som i overført betydning går kjøkkenveien, altså velger ukonvensjonelle snarveier, hele sitt liv. Eller går utenom, som Bøygen ber ham om. Scenografien kan dermed betraktes som en metafor for Gynt selv. Snedig gjort.

Kjøkkenet befolkes i tillegg til Peer av Mor Aase, Solveig og Knappestøperen (Gisken Armand), Ingrid, Anitra og Den Grønkledde (Thea Lambrechts Vaulen), samt en rekke groteske skikkelser som Dovregubben, smeden Aslak, Sfinksen ved Giseh og en skipper (Ola G. Furuseth og Jan Sælid).

Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen

De fem skuespillerne klarer med bravur å formidle Ibsens karakterrike eventyr med overbevisende kraft. Ola G. Furuseth er en mester i å fremstille ubehagelige typer, og her får han muligheten til gagns, Jan Sælid er i enkelte roller så skummel at jeg sitter og ser på med en skrekkblandet fryd, Armands Mor Aase har uvanlig mange lag og nyanser, og Vaulens Anitra er full av absurd komikk. Det er nesten så Anders Baasmos Peer blekner i dette skrudde skrekkabinettet av et persongalleri. Baasmo gjør en veldig stødig rolletolkning og en troverdig karakter. Peer er verken mer eller mindre sympatisk enn vi er vant til å se ham nå på 2000-tallet. Han er full av menneskelig dårskap, men kanskje litt mer enn de fleste av oss, og det er som om alt han dikter, er større enn ham selv. Peer fremstår som en litt liten mann, kanskje er han alltid en gutt, og i siste scene med Solveig ved kjøkkenbordet, virker det mer som han er kommet hjem til moren enn til kjæresten.

Anmeldelsen forstetter under bildet.

Jan Sælid i en av flere roller med Anders baasmo. Bak Gisken Armand. Foto: Erik Berg

Les også: – Bjørneboe var en åpenbaring for meg

Første akt fungerer fortellermessig best og er full av overraskelser og effektfull bruk av musikk, mens andre akt er mer kaotisk. Det er tydeligere at skillet mellom indre og ytre rom hos Peer viskes ut, det er vanskeligere å skille virkelighet fra fantasi. Slik blir det også for publikum. De ulike gestaltene fra ørkenen, dårekisten og den forliste båten på havet glir for mye over i hverandre, og den erkjennelsesmessige biten av stykket tjener ikke så mye på det. Når akten blir litt for mye et sammensurium av stemmer og selvransaking, fungerer heldigvis Gisken Armands kliniske knappestøper som et nærmest rensende element og en slags veileder i kaoset.

Riksteatrets «Peer Gynt», som ikke bare er teatrets første premiere i Nydalen etter koronavåren, men også den første med Arne Nøst i teatersjefstolen, er en tidvis usedvanlig morsom forestilling som gir vinger til Ibsens eventyrlige drama. Og for de av oss som liker å samles på kjøkkenet, enten det er i festlige lag eller i selskap med familien, så bringer dette stykket, som av mange betraktes som et norsk nasjonalepos, oss kanskje enda litt nærmere oss selv og lar oss se at de villeste eventyrene også kan oppstå i det og dem som står oss nærmest.