Kultur

Anmeldelse «Vikla inn i blått»: En Dylan-konsert for historiebøkene – på nynorsk

Er sangene mine litteratur? Bob Dylan stilte spørsmålet da han omsider takket for Nobelprisen i litteratur. Svaret er ja, i hvert fall i Det Norske Teatrets sterke og vakre Dylan-forestilling.

Dagsavisen anmelder

6

TEATER

«Vikla inn i blått - Dylan på nynorsk»

Tekst og musikk av Bob Dylan, gjendikting ved Tom Roger Aadland

Regi: Eirik Stubø

Med Gjertrud Jynge, Bjørn Sundquist, Heidi Gjermundsen Broch, Paul Ottar Haga, m.fl.

Det Norske Teatret

Teaterkonserter som bringer artister og sangskatter til scenen er blitt en sjanger i seg selv. Faren med slike oppsetninger er at de kan bli lite annet enn kommersielle hyllester, men på sitt beste kan teaterkonserter oppleves som en forlengelse av en artists liv og virke. Bob Dylan-oppsetningen på Det Norske Teatret er en slik opplevelse, en røykblå, mørk svir av en forestilling som maner fram aktualiteten i Dylans storhet og hadde fortjent stående ovasjoner fra en full sal uten restriksjoner. Ikke fordi «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk» nødvendigvis overgår opplevelsen av å se Dylan på en scene i levende live, noe som for øvrig kan være en prøvelse i seg selv, men fordi Tom Roger Aadlands rike gjendiktninger og regissør Eirik Stubøs visjoner ivaretas av et ensemble som virkelig har latt seg «vikla seg inn i blått».

Les også: Bob Dylan: Evig ung i hjertet

Det Norske Teateret har rulla ut gullrekka til formålet med å synge Dylan på nynorsk, med Heidi Gjermundsen Broch, Bjørn Sundquist, Gjertrud Jynge og Paul Ottar Haga i spissen for ensemblet, og med gitarist Håvard Stubøs jazzkvartett på scenen. Stort mer trengs ikke. På monitorer og den nesten nakne scenens bakvegg spilles det av gamle ikoniske intervjuer med Dylan mens publikum setter seg. Blant dem er pressekonferansen i San Francisco i desember 1965 der han forteller at han ser seg selv som en «song and dance man, ya know».

Det er også her, i en seanse som først og fremst viser hvor lite interessert Dylan er i å snakke om seg selv, at han svarer bekreftende på at det «ikke ville vært musikk uten ordene». I sammenhengen er det Bjørn Sundquist som tar ordene fra Dylan først, når han «forteller» sangen «Not Dark Yet»: «Stundom er børa for tung for mine steg. Det er ikkje mørkt enn, men det nærmar seg». Det er storhet over dette anslaget, og mørkere og mektigere skal det bli.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Mimmi Tamba og Bjørn Sundquist. Foto: Erik Berg

Fra «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk». Foto: Erik Berg

Les også: Bob Dylan: – Jeg ble dårlig av å se George Floyd bli torturert til døde

De fire musikerne sitter på hver sin instrument-øy på den store og dype hovedscenen. Noen spredte sofagrupper, et par lyskastere, et skrivebord, en vinflaske og noen mikrofoner, det er i grunnen alt som trengs for å skape magi på en scene som med litt godvilje kan oppfattes som et ekko fra Dylans gamle studio i Greenwich Village. Og så sangene da selvfølgelig, gjendiktet til nynorsk av Tom Roger Aadland, som på egen hånd har spilt både «Blood on the Tracks» og «Blonde on blonde» i den norske språkdrakten. Flere av sporene fra «Blod på spora» (2009) og «Blondt i blondt» finnes i stykket, og i Aadlands tolkninger ligger både råskapen og poesien, det politiske og det humanistiske, alt det som ikke trenger noen nærmere forklaring. Aadlands organiske språkdrakt forsterker det intuitive i Dylans sanger. Det nesten totale fraværet av forsøk på å sette Dylan eller tekstene hans inn i en større sammenheng er like befriende som det er nødvendig. Dylan snakker for seg selv, og det gjør også denne forestillingen.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

Bob Dylans tekster skal lyttes til gjennom musikken, og Eirik Stubø har i sin første oppsetning som husregissør på Det Norske Teatret skapt en konsert med scenens iboende kraft mellom linjene, hvor de ulike skuespillerne varierer materialet med personlighet og egenvilje. En etter en griper de mikrofonen. Gjertrud Jynge synger seg inn i tradisjonen til sin egen forestilling «Frå landevegen» når hun med inderlig innlevelse og harme tar for seg «Eit hardt regn som skal falle» så man formelig ser klovnen gråte i smuget. Morten Svartveit blir Dylan med gitar, munnspill og bitende humor når han gir seg ut på en grusveiversjon av «She Belongs To Me» - «Ho er mi» - på vossamål og med fine linjer som «Ho kan ta mørket ut av natta og måla dagen svart».

Og enda svartere skal det bli, men også lyst, poetisk og storslått når Ingrid Jørgensen Draglands besnærende vokal og bandet «groover» i «Det er kje meg, ven», før Heidi Gjermundsen Broch fyller rommet totalt med ryggen til publikum og bøyd over pianoet med verdens vareste og skjøreste versjon av «Make You Feel My Love», her «Fordi eg elskar deg».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Fra «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk». Foto: Erik Berg

Les også: Anmeldelse: «Persona»: Stort drama i liten boks

Dylan selv kan spille sine forslitte viser kveld etter kveld ved å endre så totalt på versjoner og arrangementer at de blir bortimot ugjenkjennelige. Så drastisk går ikke Stubøs lag til verks, men tolkningene av både kjente og mindre kjente Dylan-sanger føles friske, inspirerte og gjennomgående «nye», som om de blir sunget for første gang. Bare hør Mimmi Tamba i en rullende, soultung versjon av «Don't Think Twice, It's Alright».

Med nordnorsk bannskap gjør hun «Tenk kje meir på det, det er greit» til sin egen, slik hun etter pausen også tar eierskap til «Nett som ei kvinne». Tilfeldighetene ville at Mimmi Tambas egen konsert på Mela-festivalen kvelden før premieren på «Vikla inn i blått» ble avsluttet med den mest intense versjonen av Billie Holidays «Strange Fruit» vi har hørt siden, ja Billie Holiday. Harmen og sårheten fra sangen som ble innspilt som en reaksjon på rasehatet og lynsjingen av svarte i USA på 1930-tallet kan man tenke seg at Tamba har brakt inn i den hese og ømt desperate «Just like a Woman»-versjonen på Det Norske. Grunntonen i stykket er da også gjennomgående all vissheten om protest, samfunnsansvar og individualitet som ligger i Dylans poesi.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Fra «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk». Foto: Erik Berg

Les også: Vant Hedda-pris: «Mange i samfunnet ramler utenfor. Det er ikke bra»

Ina Svenningdals nydelige versjon av eviggrønne «Alt er i endring» henter inn Black Life Matters-bevegelsene til fulle, før Sundquist setter fra seg vinglasset og entrer mikrofonen sammen med Gjertrud Jynge og «Masters of War». Svartere blir det ikke. En av Dylans beste og beskeste låter får ny giv når Sundquist og Jynge gir seg vreden i vold og synger det hele inn i dødstimen. Sundquist som et såret dyr der han med råskap messer og vræler om krigsherrenes kynisme og profitt, mens Jynge finner sin kraft som dypt nedenfra, desperat, smertefylt og vuggende, med en sang som går gjennom marg og bein.

Det fortsetter med Sundquist etter pausen, og han begynner lavt med konstatere at det må da finnes en vei ut, «sa kongens narr til byens tjuv». «All along the Watchtower» er blitt «Langsmed heile vakttårnet», og et eksempel på at Aadlands gjendiktning skaper rike bilder ut av Dylans korthogde poesi. Bjørn er ren blues når han setter i et langstrakt, sprukkent ul, vondt og nattsvart, før siste vers framføres på engelsk og går over i Nobeltalen der Dylan snakker om påvirkningen fra Odysseen og reisen, kanskje også den han selv er ute på, hans «never ending tour».

Det er også litt av en reise ensemblet på scenen tar oss med på, fra det demonframkallende til det ømme og kjærlighetsfylte, som i Paul Ottar Hagas «Kvil kvinne, kvil» («Lay Lady Lay») eller Svarstad/Dragland-duetten «Støvlar av spansk lær».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Fra «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk». Foto: Erik Berg

Les også: Anmeldelse «Mysterier»: En hallusinering over verkebyllen Hamsun

Jynges «Lagnaden sin vri» («Simple Twist of Faith») blir i jazzversjon en perle som skinner ekstra gjennom Espen Reinertsens kroppsnære saksofon. Morten Svartveits rastløse, New Orelans-inspirerte tittelkutt (sydd over «Tangled up in Blue»), Mimmi Tambas rap-lekende «Som ein rullande stein» og Brochs nesten fado-aktige og lengtende «Ein kopp til med kaffi (ned i neste dal)» står igjen blant høydepunktene før Morten Svartveit blir «Dylan», svartkledd med solbriller, introduserer bandet etter linjene «Eg seier kvar mann treng ein forsvarar. Eg seier kvar mann får sitt fall».

Denne gjengen kan på ingen måte «skiftas ut», og sangen «Eg skal setjas fri» («I Shall Be released») blir en versjon frest langs historielinjene med koring, sugent farfisaorgel og knekk i knærne. Etter et kvart hundre låter fra scenen settes vi fri. Det er ikke fritt for at vi går motvillig.

Anmeldelsen er basert på prøveforestillingen 2. oktober.