Anmeldelse «Slåttekar i himmelen»: Skarpslipt og skjebnetungt om tvil, tro og løsrivelse

5

TEATER

«Slåttekar i himmelen»

Av Edvard Hoem

Regi: Bentein Baardson

Med: Jon Bleiklie Devik, Heidi Gjermundsen Broch, Sara Fellman, Andreas Koschinski Kvisgaard, Bjørnar Lisether Teigen, Svein Roger Karlsen, Julie Støp Husby, Unn Vibeke Hol.

Det Norske Teatret

Edvard Hoems poetiske og sanselige språk får den iboende tragedien til å blomstre i dette første kapitlet av forfatterens egen familiekrønike. Når «Slåttekar i himmelen» inntar teaterscenen er det først og fremst skuespillernes forvaltning av det vakre språket som imponerer i en oppsetning hvor det visuelle uttrykket kan synes like skrint som jordsmonnet i Rekneslia der Hoems oldefar Nesje sliter all sin dag. Det frodige persongalleriet - Gjertine, Ole Samakar og Hans Aas framfor noen - ivaretas imidlertid gjennom humoren og nøkkelscenene oppsetningen hviler på.

Les også: Forfatter Edvard Hoem opplever gode tider

Romanen er dramatisert av Kristian Lykkeslet Strømskag, teatersjef ved Teatret Vårt i Molde, og forestillingen som uroppføres på Det Norske Teatret er en samproduksjon som over sommeren skal bringe stykket «hjem» til Molde hvor innholdet har sterk lokal og historisk tilknytning. Men teaterversjonen understreker at fortellingene til Edvard Hoem om et Norge i en ikke altfor fjern fortid finner gjenklang uavhengig av tid og rom, og har i likhet med bøkene fellesreferanser av det slaget en mengde nordmenn kan føle nærhet til gjennom sin egen slekt og forhistorie. Ikke minst handler det her om foreldre og deres etterkommere.

«Slåttekar i himmelen»s fremste budskap slik det rendyrkes i teaterversjonen er at framtida er avhengig av barnas egenvilje og løsrivelse fra foreldrene, enn så mye det smerter for dem som sitter igjen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Slåttekar i himmelen». Foto: Dag Jenssen

Les også: Hoem diktet opp sin egen oldefar

Valgene som tas og de som ikke tas i skal bli avgjørende for denne greina av slektstreet der utgangspunkt er Hoems egen oldefar, Knud Hansen Nesje, som han diktet seg inn i hodet på i romanen «Slåttekar i himmelen», den første i en hel serie om hans forfedre. Året er 1874 og Nesje er 36 år, enkemann og far til sønnen Hans. Bak han tegnes romsdalstoppene i en slående optimisisk lysstripe som står i kontrast til den mørke og enkle scenen, som opplyses av enkel symbolikk der naturkreftene og det knugende vestlandsmørket finner en samstemthet i religionens fasetter mellom lys og mørke.

Les også: Teateranmeldelse «Lear»: Rapport fra alderdommens skyggesider

Regissør Bentein Baardson og dramatiker Strømskag holder seg til den første «Slåttekar»-boken, men henvisningene åpner naturlig nok opp for et videre perspektiv, som Hoems tippoldemor som var «Jordmor på jorda», og Nesje-barna som utbroderes nærmere i de øvrige boktitlene. Nesje er husmann under Reknes i Molde og har bygslet en 16 måls tomt i Rekneslia, og han er førsteslåer på gården til storbonde Gørvell da han møter den piperøykende Serianna, som blir hans andre kone. Men det tar tid før stykket åpner seg. Etableringsfasen før pausen blir langdryg og baktung, og handlingen går unødig mye i ring, særlig rundt de religiøse aspektene

Arne Nøsts stillferdige scenografi er i hovedsak tre anvendelige benker som spiller på lag med Torkel Skjærvens nydelige lysdesign og Reidar Andreas Richardsens videoer, som stemningsmessige værskifter som får Yr på en stormdag til å blekne. Minimalismen er kan hende et kompromiss med tanke på at forestillingen senere skal vises på mindre scener på nordvestlandet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sara Fellman og Heid Gjermundsen Broch i «Slåttekar i himmelen». Foto: Dag Jenssen

Les også: Anmeldelse «Lykkedager»: Begravet i lykke

Hoems historie maner fram kjærligheten og etter hvert hverdagstvilen mellom Nesje og Serianna. Nesjes uttrykksmåte ligger mer i det fysiske enn i det verbale, men det han sier antyder en lyrisk åre utenover at han er stedbunden og sta og har et sterkt ønske om at en av sønnene skal overta jordlappen han en dag håper å få kjøpe. Men det ligger ikke for han å spørre.

For Serianna, som etter hvert skal føde fire barn, gjelder det å navigere mellom egne behov og det som anses som riktig. Som hvorvidt de skal gi fra seg sin sju år gamle yngstesønn til en bemidlet, men barnløs onkel ogtante. I en tid da mange søker lykken i Amerika forblir de trofaste til Nesjes visjoner og avveininger, enn så innestengte de måtte være. Det blir deres tragedie.

Andre akt kunne blitt ytterligere utbygd, særlig med tanke på å få fram de ulike personlighetene, men tvilen blir uansett klarere og konsekvensene av valgene som tas tydeligere. Det gir etterlengtet intensitet og en sitrende lyrisk nerve. Her kommer også amerikabrevene inn med sin særegne ordlyd. Og noe av det fineste med «Slåttekar i himmelen» er hvordan regien vekter språket, enten det er skuespillerne som forteller, innimellom med mikrofon som på en scene, eller epsoder og samtaler spilles ut med temperatur, empati og barsk humor. Under ligger også salmedikteren Hoems evne til å løfte det besværlige opp i det høystemte.

Les også: Hun jobbet med verdens største popstjerner. Nå vil Emma (25) endre dansen

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sara Fellman er tilknyttet Teatret Vårt i Molde. Foto: Dag Jenssen

Les også: Blekner på scenen. Anmeldelse av teater: «Werther»

Jon Bleiklie Devik gir med kraft og vârt sinn skikkelse til den jordbundne mannen som slites mellom indre press og hardt fysisk arbeid, og han og Heidi Gjermundsen Broch som Serianna gir stillheten mellom ordene stor slagkraft. Sammen tegner de et bilde på hvordan slitet og troens sviktende grunnlag tærer på småkårsfolk i et mørkt og karrig fjordlandskap etter hvert som barn kommer til verden og håpet om eie eget land er like fjernt som tanken på en ny framtid. Sara Fellman kommer inn med intensitet og frisk vårlatter i rollen som Seriannas søster Gjertine, hun som snakker presten midt i mot og følger sine egne følelser og sin egen gudstro.

På det viset levendegjør Fellman framtida med sin frie væremåte, og våger da også valget om å reise ut, slik mange nordmenn gjorde i visshet om at de neppe ville kunne returnere til «gamlelandet». Smerten må begge parter leve med, både de som drar og de som blir igjen, men som verden stadig viser oss ligger sjelden håpet eller framtida i det man forlater i troen på et bedre liv for seg og sine. 

Oppsetningen er en samproduksjon mellom Det Norske Teatret og Teatret Vårt i Molde.