Kultur

Gaven til byen – Tjuvholmen og offentlige byrom

I 2014 ble Tjuvholmen, Oslo nye prestisjebydel, tildelt den nasjonale byutviklingsprisen Cityprisen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet sammen med Jonny Aspen, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Juryen sa i sin begrunnelse at området «tar opp i seg klassiske idealer om hva livet i en by og urbane kvaliteter kan og bør være». I et lanseringsintervju for en bok om utbyggingen som utkom tidligere i år, uttalte forfatter Hugo Lauritz Jenssen at «poenget med Tjuvholmen er jo ikke hvem som eier det, men at det er vid­åpent for alle til å bruke det (…) om ikke politikerne hadde vært våkne, kunne det ha blitt et sånt lukket område (…) men heldigvis har det blitt en like åpen del av byen som resten av byen er». (NRK Østlandssendingen 21. januar).

Stemmer dette? Våre funn fra en studie av byromsbruk på Tjuvholmen peker en annen vei.

Både Aker Brygge og Tjuvholmen er ganske riktig fysisk åpne områder, og fremstår langt på vei som klassisk byform. Men når det gjelder innhold, har vi å gjøre med en ny type offentlig byrom i norsk og nordisk sammenheng som samtidig reflekterer noen allmenne tendenser i de siste tiårenes byutvikling.

Brukerne på Tjuvholmen er i stor grad hvit, veltilpasset middelklasse. Den kulturelle og subkulturelle variasjonen er liten, og sosialt marginaliserte grupper har ingen synlig tilstedeværelse. Bruken er veldig spesialisert, og dreier seg i hovedsak om et begrenset sett av urbane rekreasjonsformer. Det første har dels å gjøre med beliggenheten på byens vestkant, det andre med Astrup Fearnley-museet og områdets naturkvaliteter. Men langt på vei er det også villet og styrt fra eiers side.

Tjuvholmen er ikke laget som et sted for politisk, religiøs eller annen agitasjon og offentlig meningsutveksling. Ei heller forekommer pengeinnsamling til humanitære og andre veldedige formål, eller uorganiserte økonomiske aktiviteter som bladsalg (eller annet gatesalg), tigging og gateartistvirksomhet. Den slags aktiviteter synes uønsket, og vil i alle tilfeller kreve tilsagn fra eier eller driftsselskap. Det som finnes av ikke-rekreative aktiviteter er nøye regulert, og gjerne også organisert av områdets eiere i samsvar med stedets generelle profil.

Flere steder er det forbudsskilt mot røyking utendørs og mot grilling. Inntil nylig var det òg eksplisitte forbud mot skating og rulleskøyting. Gjennom­gående er bruken av området konform og disiplinert.

Folks oppfatning av byrommets generelle beskaffenhet, av hva som er passende, tillatt og mulig, inngår som vesentlige forutsetninger for at mulighetene som ligger i et byrom skal kunne spille seg ut gjennom konkret bruk. På Tjuvholmen har brukerne åpenbart begrenset tiltro til friheten og mulighetene i byrommet. Faktiske forbud og begrensninger på bruk bidrar trolig til det, likeså graden av kontroll og overvåkning og det faktum at en stor andel av brukerne er besøkende utenfra. Men opplevelser av begrenset frihet kan også ha med ordenen og stramheten i fysiske omgivelser og bymiljø å gjøre. Streng visuell orden signaliserer kontroll og fravær av muligheter.

Den primære interessen for Tjuvholmens eiere synes å være å ivareta sjiktet av økonomisk ressurssterke leietakere, beboere og besøkende som er deres primære kundegrupper. Byrommets sosiale slagside er særlig påfallende, gitt at sentrale deler av området inngikk i de nye eiernes såkalte gave til Oslos befolkning (som motytelse for avslag i prisen på rundt 400 millioner kroner ved kjøp av tomtegrunnen fra kommunen).

Strengt tatt har eierne bare gjort hva de fleste private eiere instinktivt gjør, nemlig å forsvare egen investering innenfor gjeldende rammer. I behandlingen av reguleringsforslaget stilte nemlig kommunen få eller ingen krav til kvaliteten på det offentlige rommet, utover allmennhetens tilgang.

Mange av byens politikere og planleggere har så langt vist svak forståelse for at det prinsipielt sett er en grunnleggende forskjell på offentlig og privat eierskap til byrom. Man stiller heller ikke spørsmål ved de faktiske forbudene mot og restriksjonene på bruk som finnes på privatiserte Tjuvholmen (og Aker Brygge). Én mulig årsak til det siste kan være områdets formmessige kvaliteter. Den klassiske byformen tilslører, ved å gi assosiasjoner til et aktivt og sammensatt sivilt byliv slik vi liker å forestille oss det.

De allmenne tendensene Tjuvholmen speiler er nær knyttet til fremveksten av såkalt entreprenørisk bypolitikk. Fra 1990-tallet av innledes en periode der byens omdømme, ansikt utad og konkurransekraft overfor andre byer og regioner gis overordnet prioritet.

Det er helt legitimt og for det meste ønskelig å etterstrebe høy kvalitet i de fysiske omgivelsene. Utfordringen oppstår når hensynet til fysisk form, estetikk og programmering av funksjoner blir for enerådende. Spesielt problematisk blir det når stramheten utvides til forsøk på å regulere bort og fjerne visse brukergrupper fra byrommet, som uteliggere og tiggere.

Ikke minst viser den «estetiske vendingen» seg i kommunale planer for Fjordbyen og fremfor alt Bjørvika, Oslos nye utstillingsvindu. Fjordby­prosjektet som helhet er fundert på en kombinasjon av dels privateide områder, generelt svært eksklusive bolig-, kontor- og næringsområder, og et overordnet ønske om å gi Oslo et mest mulig representativt ansikt utad, på den ene siden, og opparbeidelse av såkalt høyoffentlige byrom på den andre. Den kombinasjonen er langt mer utfordrende enn retorikken om «Fjordbyen for alle» vil ha det til.

Det er folks bruksmåter som til slutt bestemmer hvilken karakter byrom får. Badesaken på Tjuvholmen i fjor og sommerens oppstyr rundt benker i Bjørvika viser at protester og uforutsett bruk kan utfordre begrensninger og forbud. Initiativ til oppmykning kan også komme fra eier av byrommet selv, som opphevelsen av forbud mot skating og rulleskøyting på Tjuvholmen. Planer kan òg endres til det bedre underveis, blant annet gjennom medvirkningsprosesser. I disse forholdene ligger det et håp om at byrom og byliv langs Oslos sjøfront likevel kan utvikle seg i en mer mangfoldig og uforutsigbar retning enn hva utgangspunktet skulle tilsi.

En utvidet versjon av teksten står på trykk i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2015.

Powered by Labrador CMS