Kultur

Tålmodighet er en dyd

En del statsråder virker som om de er redde for at disse fire årene er de eneste de får.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen har på kort tid høstet flere stormer for sin politikk. Støttespillerne hevder regjeringen bare gjennomfører politikken den gikk til valg på. Det er en problematisk påstand. Vår valgordning er den minst dårlige måten vi har funnet for å avgjøre hva folket ønsker seg. Det er en håpløs oppgave å avgjøre hva fem millioner mennesker sammen mener om noen ting som helst. Det blir ikke bedre av at du tvinges til å velge deg ett parti blant flere som alle har mange ulike standpunkter i mange ulike saker. At det er fire år mellom hver gang velgerne får si sin mening, gjør det hele ekstra vanskelig. Det eneste som er dummere enn å gjennomføre valg slik vi gjør, er å la være. Beslutninger må fattes, selv om det demokratiske grunnlaget er skrint. Statsviterne kaller problemet preferanseaggregering. Det handler om hvor mye lettere det er å bli enig om hva man skal se på TV nå man er alene hjemme enn når hele familien er samlet i sofaen.

Et stortingsvalg gir ikke regjeringen innsikt i hva folket som helhet mener i noen enkeltsak. Ifølge SSB fikk de fire partiene som støtter den blåblå regjeringen til sammen 1.530.542 stemmer ved valget i 2013. Ingen andre flertallskonstellasjoner fikk flere stemmer og regjeringen er opplagt legitim. Det forandrer ikke at det var 3,5 millioner nordmenn som ikke stemte på denne regjeringen. Forventningen om å være representert er ikke begrenset til myndige personer over 18 år som stemte borgerlig. Sofavelgere, de som stemte på andre partier, og barna har en selvsagt forventning om å bli lyttet til og å bli representert.

Vi har nylig sett en rekke enkeltsaker der det kan se ut som om regjeringen ikke har støtte i sitt eget folk. Endringer i AML, salg av Statskog, forbud mot å hjelpe tiggere, reduksjon i uføretrygden og asylbarnsaken. Dette er saker hvor ett eller flere av partiene kan si at de sto for en slik politikk før valget, men hvor et flertall i Folket synes å ville noe annet. Ta arbeidsmiljøloven. Hvor mange av de drøyt 1,5 millioner nordmenn som stemte på dagens regjering ønsket seg endringene? Ingen vet, men neppe alle sammen. Hvor mange av de resterende 3.5 millionene ønsker seg disse endringene? Ingen vet det heller, men andelen er sannsynligvis lavere. Det er vel grunn til å tro at de som virkelig ønsker seg en endring, bruker stemmeretten sin i større grad enn de som er fornøyde med ståa. Det tilsier at langt under halvparten oss faktisk ønsker seg denne politikken. Reaksjonene har da heller ikke latt vente på seg: Når bank- og forsikringsfunksjonærer går i demonstrasjonstog mot politikken din; da vet du at du ligger et godt stykke unna det politiske sentrum.

Regjeringen har rett til å gjennomføre enhver endring den får igjennom i Stortinget. Men er det lurt? Den støtten de har å vise til i en gitt sak, er et svært sammensatt valg færre enn en tredjedel av oss tok i 2013. Regjeringen har et svært svakt grunnlag i folket for å gjennomføre enkeltstående endringer av et kaliber som har stor betydning for svært mange. Dette er ikke et nytt fenomen som kun rammer den blåblå regjeringen. Det er kjennetegn ved vårt system. Alle regjeringer møter utfordringen. Forskjellen ligger i måten de velger å møte den på. Vår tradisjon er at regjeringen baserer seg på flere former for representasjon enn bare den som oppstår på valgdagen. Det gjøres ved å sjekke den politiske kursen underveis mellom valgene.

«Meningsmålinger er ikke valg» er standardsvaret fra ledere som får dårlige resultater. De har rett. Men meningsmålingene har en viktig rolle som demokratisk kompass. Målingene sier noe om hva folket vil ha. En regjering som ikke tar meningsmålinger på alvor, tar heller ikke folket på alvor. Nordmenn er dessuten medlemmer i flere foreninger og lag enn de aller fleste. Borgerne er vant til at disse bli hørt av myndighetene, og vi er vant til å la oss bli representert av dem. Det dreier seg om idretten, fagforeningene, kirken, ideelle organisasjoner, lag og andre interessefellesskap. Det norske sivilsamfunnets organisasjoner er en viktig del av vårt demokrati. Men den blåblå regjeringen viderefører ikke denne tradisjonen. De hviler seg på valgseieren fra i forfjor. Radikale endringsforslag får kort høringsfrist og prosessen gir inntrykk av at endringene skal gjennomføres uansett. I saken om arbeidsmiljøloven sier de at «Vi må lytte til arbeidstakerne, ikke til fagforeningene» og lyder som et ekko fra tidligere tiders fagforeningsknusere i andre land. Representerer ikke arbeidstakerforeningene nettopp arbeidstakerne. Representerer ikke skiforbundet skiløperne? Handikapforbundet de funksjonshemmede? I Norge har de aller fleste det svært bra og vi har en stor, moderat middelklasse som ikke ønsker radikale endringer. Faktum er derfor at kjennetegnet på godt gjennomført politikk i et etablert, stabilt demokrati først og fremst er at den er kjedelig og kompromissorientert. At dagen i dag ligner på dagen i går, er en god nyhet. Politikere som vil gjøre store endringer i verdens beste land å bo i er avhengige av å sikre brede flertall og bruke god tid hvis de vil unngå å møte stor motstand. Dette kan nok være frustrerende for noen som har ventet lenge på å få styre. Vår regjering framstår som den har dårlig tid. En del statsråder virker som de er redde for at disse fire årene er de eneste de får, og at de dermed må skynde seg og gjøre alle endringene på en gang. En mer langsiktig og forsvarlig framgangsmåte ville vært å bruke lengre tid, ta kortere skritt, ta med flere på råd og ta mer hensyn til rådene man får. Det krever mer politisk utholdenhet og selvtillit, men det øker sannsynligheten for å få lov til å fortsette.

Powered by Labrador CMS